En fire toppers tur med Broderen.

Flott vær og flott tur.

Det hele startet som vanlig med en tur til Gramstad. Broderen ville være med, og han var nokså klar for en runde fra Gramstad. Det var en stund siden han hadde gått der oppe.

Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har etter hvert blitt delvis utvidet med Dalsnuten i tillegg. Etter å ha funnet en litt enklere vei opp til Mattisrudlå, har denne blitt med i rundturen, og da med tre topper – Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

I forrige uke hadde Bestyrerinnen og jeg tatt denne turen, men utvidet med Dalsnuten, noe som gjorde det hele et par kilometer lengre, og med noen høydemeter ekstra. Det hadde vært en flott langtur.

Broderen ville forsøke på samme opplegget, men var litt i tvil om han virkelig kunne klare en så pass lang tur med mye opp og ned. Selvsagt kunne han det.

Vi startet i hvert fall med plan om å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Så fikk vi se – sånn etter hvert. Det gikk greit de første bakkene oppover mot Bjørndalsfjellet.

Litt over Bjørndalsmyra tok vi ned og innover myra. Stien er ganske grei å finn på nordsiden – et stykke. Innerst i myra går «stien» rundt og over på andre siden og opp den slake skråningen og videre mot skaret under Mattisrudlå.

Jeg håper – for min egen del – at ikke mange finner ut av denne litt lettvinte veien opp til Mattisrudlå. Skulle mange finne veien innover Bjørndalsmyra, vil det fort bli gjennomtråkk og nesen umulig å komme fram. Jeg håper denne stien blir en hemmelighet en stund til. Noen år kanskje?

Vi kom opp til Mattisrudlå i god form, med puls og pust noenlunde under kontroll. Det er ikke like lett om turen går opp bakken fra Paradisskaret.

Det er noen bakker opp, og litt mindre ned, mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det tok likevel ikke lang tid før vi sto på toppen. Helt alene, ingen andre, på en nydelig dag med omtrent ikke vind.

Bakkene nedover mot veien går greit, men det springer ungdom forbi. Stor fart, bratte, steinete bakker er ingen god kombinasjon – for gamle bein.

Vi var ikke i tvil om at turen skulle gå over Fjogstadnuten. Det var helt greit. Nå tok vi bakken uten å få pulsen høyt opp, og kunne fortsette direkte mot Revholen og Kvitemyr.

Her måtte vi bestemme oss for om dagens tur også skulle omfatte Dalsnuten. Selvsagt skulle den det. Vi satte kursen rett mot stien opp til toppen.

Nå tar vi likevel den enkleste veien mot toppen ved å krysse over til sørsiden oppe over trappene. Det blir en litt lengre tur, men mye greiere å komme opp. Vi var ikke alene på toppen av Dalsnuten.

Av en eller annen grunn velger jeg å gå samme vei nedover – over marka og til trappene på nordsiden. Det er i hvert fall bedre vei fra bunn av bakken og til Gramstad.

Det ble en flott tur i godt vær. Vi brukte nesten 3 timer, og broderen målte turen til 9 kilometer. Vi var begge godt fornøyd med dagens tur da vi sto på parkeringsplassen ved Gramstad.