Vårlivarden den bratte veien.

Det går som regel godt.

En vårtur til Vårlivarden har stått på vårprogrammet de siste årene. En sjekk i arkivet viser at vi – ofte er Bestyrerinnen med, går i begynnelsen av april. Nå er vi i begynnelsen av mai. På høy tid, med andre ord.

Nå var vi på denne turen i starten av mars, og trodde den gan at våren ville bli tidlig. Siden har det vært kaldt, selv om det har vært lite nedbør og mye sol. Nå er våren kommet med grønne marker, blader på trærne og småfugler som kvitrer.

Det er et lite problem med turen til Vårlivarden. Det er ikke mer enn omtrent 3 kilometer til toppen fra Øvre Hetland. Egentlig ikke langt nok til å være med i turprogrammet. Det er mange høydemeter.

Det er en stor utfordring med turen til Vårlivarden – i hvert fall for meg. Det er bratt, eller brattere. For meg betyr det at jeg går – klatrer – oppover med høy puls og mye svette, selv om jeg tar det ganske rolig.

Nå er det mulig å utvide turen fra Øvre Hetland, ved å ta over Lundekvam og Myrland. Fra der er det to mulige veier til toppen. Rett opp, eller opp til stien fra Øvre Hetland.

Jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville gjøre da jeg kom til parkeringsplassen ved Øvre Hetland. En bil utenom min, viste at det ikke var veldig mange andre på tur mot Vårlivarden denne dagen.

Jeg valgte å følge skiltet som viste vei mot Lundekvam og Myrland. En omvei på et par kilometer, omtrent. Hvilken bakke jeg ville gå opp til toppen fra Myrland, fikk jeg velge når jeg kom dit.

Stien mot Lundekvam er delvis gammel kjerrevei, men går over noen våte partier. Denne dagen var det tørt. Det var bare å spasere over myrsøkkene. Jeg er alltid litt overrasket over hvor mye «oppover» det går. Det tar litt tid å komme det korte stykket til Lundekvam og videre til Myrland.

På parkeringsplassen der, var det tre biler. Fortsatt lite folk på tur, og jeg har ikke truffet noen. Her måtte jeg ta et valg. Skulle jeg gå rett opp eller ta mot den vanlige stien.

Rett opp er – rett opp. Mye stigning på kort avstand. Så pass «luftig» at jeg, minst et par ganger, har sagt til meg selv at «her skal jeg ikke opp flere ganger». På tross av det, valgte jeg å ta oppover den bratte stien.

Det gikk ganske greit – et godt stykke oppover. Til jeg omtrent satt meg fast, uten å få foten så langt opp at jeg fikk feste. Nedover så «umulig» ut. Jeg ser som regel «svart» på det meste, og denne gangen var ikke noe unntak.

Selvsagt kom jeg meg ned den ene meteren og selvsagt var det helt greit å gå rundt. Jeg kom til toppen med bare litt høyere puls enn vanlig.

Det var ingen andre på toppen, og først et godt stykke nedover traff jeg på folk. Jeg kom meg også greit ned. Det er bra at det er tørt, det blir lite skitt på buksebaken da.

Yr hadde vent ganske bra vær, hva da med de dråpene som kom ovenfra? Heldigvis ikke mange, og det ble igjen bra vær da jeg sto ved bilen.

Selv om turen ikke er mer enn 7-8 kilometer, men med noen saftige høydemeter, så hadde jeg brukt over to timer. En flott tur, men nå må det være siste gang opp den bratte bakken?