En perfekt dag for en runde rundt Lifjellet

Alene, men med våren som selskap - Grønne bjørker og kvitveis.

Av en eller annen grunn blir det ikke så mange turer rundt Lifjellet som i «gamle dager, for bare noen år siden. Det kan skyldes at jeg har funnet andre tilsvarende lange, eller aller helst korte turer som Lifjellrunden.

Det blir jo noen turer mot Resasteinen og ned til Dalevann. Omtrent like lang og med minst like mange høydemeter. Så er det Mattisrudlå med Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. I hvert fall like lang, og med en del høydemeter, men også noen kilometer på vei.

Tidligere kunne det bli både en og to runder rundt Li i samme uke. Som pensjonist står jeg friere, og har mulighet til å gå de dagene med best vær, I hvert fall når turen er over to timer.

Jeg gikk og lurte på hvor jeg skulle gå, da tanken slo meg. Jeg hadde jo ikke vært rundt Lifjellet på en stund. Det måtte bli en tur der.

Her var det bare å hive sekk og annet i bilen å dra til Dale. Som fortsatt hadde ledige parkeringsplasser. Det var ikke så mange som ville på tur denne dagen.

Været var ingen hindring. Det hadde vært kaldt om natten, men litt ut på dagen ble det en god del varmere. Hjemme var det blå himmel, og jeg så for meg en tur i skikkelig bra vær.

Nå beholdt jeg jakken på de første stykket. Inne i skogen var det fortsatt kaldt. Opp første bakken, så ble det stopp for lettelse i antrekket. Jakken kom av, og resten av turen gikk i bare ullblusen, for første gang i år.

Jeg har gått «nede» utover mot Einerneset. Forrige gang gikk jeg den vanlige – merkede – stien. Det fristet ikke til gjentakelse. De er noen plasser hvor jeg for min del må stole på at sålen beholder grepet på den stien. Jeg foretrekker å gå «nede» hvor det er mindre bratte skråninger.

Etter å ha forlatt «sivilisasjonen» på Dale, var det ikke mange folkene jeg traff på. Jeg så en kar på vei opp Sprettraubakken -det var alt. På vei nedover mot Dale fra toppen, kom det masse folk imot, og gikk forbi en del i tillegg.

Forholdene var skikkelig gode, selv om det egentlig har vært en «sen» vår, har det vært mye sol, og vi har hatt en lang periode omtrent uten regn. Det var enkelt å gå. Ingen våte myrer og sorpa var tørr.

Med nesten optimale forhold burde det gå greit og kjapt. Jeg tenkte ikke på hvor fort det gikk, før på vei nedover de bratteste bakkene. Der måtte jeg «holde igjen» for ikke å få for stor fart, og miste kontrollen.

Oppover bakken fra Bynarka, kunne jeg se sinte og svarte skyer i nord. Det hang «gardin» under skyene, så det regnet antakelig litt lengre inne i landet. Jeg gikk i sol hele tiden, men skyen var ikke langt vekk da jeg kom over toppen.

Nede ved bilen prøvde jeg å finne ut av hvor lang tid jeg hadde brukt på en perfekt turdag. Litt mindre enn ellers -heldigvis.