Bynuten søndag 23. september 2012

Jeg ble indirekte sterkt anmodet av bestyrerinnen om å ta en kjapp tur på søndag. Sosiale forpliktelser som burde få prioritet.

Nå ble det tur både fredag og lørdag, men ingen trening på torsdag, så jeg burde egentlig ha tatt en langtur.

Men når det kreves, så får jeg ta en kortere tur. At jeg også var hjemme på torsdag pga halsen og var skikkelig sår på søndagskvelden gjorde også sitt.

I tillegg var det nok frost oppover søndagsmorgen, og det kunne være glatt mot Tomannsbu – som egentlig var planen.

Jeg startet hjemme litt over ti og var på parkeringsplassen noe over 10:30. Der var det alt over tyve biler.

Selv om det var noen skyer, så var været skikkelig bra, og det var heller ikke mye sorpe. Det å litt is i skyggen. Jeg gikk i bare blusen, men tok på skjorten på toppen.

Det var en hel del folk på vei innover. Jeg møtte også en del som alt var på vei ned. De må ha startet tidlig. På toppen var det et par som hadde gått opp før meg og som så rundt for å orientere seg. De lette etter Ullandhaugtånet.

Nå var sikten så pass god at det var mulig å se langt. Det er ikke så ofte den er bedre.

En liten pause på toppen, og så nedover. Det var mange på vei opp. Det manglet egentlig bare flagg og hornorkester.  Med så mange mennesker blir det knapt til at du sier hei. Jeg bare for forbi de fleste.  ”For” er et litt sterkt ord. Denne dagen tok det tid – over 3 timer totalt opp og ned.

Det var godt og varmt i sola, men i skyggen kunne det kjennes at det er langt på året.

Nede var det ca  70 biler.

Blåfjellenden fredag 21. til lørdag 22. september.

 BLÅFJELLENDEN I MIDTEN AV SEPTEMBER

Tilbake mot Hunnedalen

Det ble en skikkelig fin tur fredag til lørdag.  Værmeldingen var jo den aller beste, og bestyrerinnen og jeg ble enige om å dra innover alt tidlig i uka.  Vi forsøkte å få andre med, men det er alltid mange grunner for IKKE å være med på tur. Men ingen GODE grunner.

På fredagsmorgen ble det klart at Bernt ville bli med, slik at vi ikke ble alene innover.  Bestyrerinnen jobber på fredagene Bernt og jeg er pensjonister. Vi måtte derfor vente til etter 15:00.

På parkeringsplassen var det et par som holdt på å pakke sekkene. De skulle også innover mot hytta. Vi ville derfor ikke bli alene, selv om det virket litt usannsynlig i det fine været.  



Over vaet



Vi startet friskt opp bakken. Det var fortsatt en god del vann i bekkene, og myrene var alt annet enn tørre. Ved Fossebekken måtte vi hoppe litt for å komme helt tørrskodd over. Det var litt snø og is over 800moh.  Ikke så mye at det ble noe som helst vanskelig, men nok til at det var glatt.

Sola var på vei ned da vi kom til brinken, og ikke lenge etter at vi kom ned til hytta, kom mørket.

Det var en gjeng som hadde tatt inn på hovedhytta. De var 11. Vi valgte da å ta inn på annekset.

Her fikk vi følge at de som hadde startet nesten samtidig. Det ble, som vanlig, en hyggelig kveld. 



i morgenlys



Vi tok det med ro om morgenen. Ingen ting hastet. Det ble frokost i ro og mak.

En stund etter frokost satte vi i gang å rengjøre hytta. Vinduer, karmer,  gulv og ytregangen fikk en grundig gjennomgang.

Morgenen hadde så avgjort ”gull i munn”. Sol og blå himmel. Glassklar luft, og nesten ikke vind. Det var en morgen som bør huskes en mørk vinterkveld med storm ute.

Det hadde så vidt vært frost om natten. Oppe lå det is på pytter, og det var litt is i stien der det normalt renner vann. Det ble en del stopp oppover bakken bare for å se innover heiene. Sikten var formidabel, og det var jo ingen ting som hastet.

Vi møtte en del folk på som var på vei innover. De første alt ved saftbekken. Det må ha vært utlendinger på dagstur. Lette sekker og de svarte bare ”hei” på våre spørsmål. En underlig gjeng.

Det var også familier på vei inn. Været var helt klart godt nok til det, men jeg tror de fikk seg en overraskelse når de nådde snøen.

En stopp p Byrkjedalstunet for litt mat og drikke avsluttet en perfekt tur.

Sandvatn søndag 16. september 2012

Det regnet fortsatt søndagsmorgen. Det var meldt bedre vær ut over dagen, men fortsatt så var det vått om morgenen.

Jeg hadde trent torsdag, og gått, selv om det ikke er særlig langt, både fredag og lørdag. Jeg følte at overskuddet manglet, og var ikke sikker på om det var lurt med en langtur. Men jeg pakket sekken og tok turen oppover mot Hunnedalen.

Det var ikke mange bilene ved Lortabu. 

Det er en litt egen stemning ved bilen før jeg begynner på selve turen.  Men det skal ikke mange stegene innover stien før det blir kjekt å gå. Det satt to jenter i en varebil på parkeringsplassen. De hadde gått fra Sandvatn den morgenen. De må ha gått forholdsvis fort.



Øverst i Lysebekken



 

Jeg ble litt overrasket av å se snefenner fortsatt oppe i bakken. Det er ikke ofte de ligger så sent.  På fredagskvelden var det snø i lufta, og det er ikke lenge før det legger seg litt oppe på fonna. Det kan være at de blir liggende.


Snefenner i september



Jeg satte ikke noe fast mål., men holdt det for sannsynlig at jeg ville snu ved Mangædne.  Det hadde gått to følger fra Blåfjellenden på lørdagen og de skulle ned til Lortabu. Jeg møtte to et stykke opp i stien, men den siste gjengen så jeg ikke før i bakken opp fra brua ved Mangædne. Noe av grunnen til at jeg trodde jeg ville snu, kom av at jeg tok på nye ALFA Walk King. Disse var så glatte at det enkelte steder var som å gå på is. Det ble litt ”forsiktig” gåing den dagen.



Mot Sandvaten - hytta omtrent midt på bildet



Da ”passet” det ikke å snu ved Mangædne, så det ble til at jeg fortsatte innover.  Det skulle også komme tre jenter fra Langavatn, som ville ta en pause på Sandvatn.  I følge folka jeg traff, så var de på hytta.

Og på hytta traff jeg jentene.  De holdt på å vaske opp og rydde. Det ble likevel tid til en liten drøs.

Jenten tok ut, og jeg spiste maten, hadde en rundtur på hytta, men mest av alt ventet på at klærene skulle tørke litt.  Det ble nok en halvtime før jeg fortsatte etter jentene.



Mangædne

 Vinden kom bakfra på hjemturen. Det regnet mindre og selv om det hadde blitt mye gåing i det siste, holdt jeg bra fart mot Lortabu. Jeg passerte jenten ved Blautevann, og fortsatte raskt ned til bilen.

Det regnet fortsatt av og til oppe i dalen, men hjemme var det tørt på asfalten.

Blåfjellenden fredag 14. september til lørdag 15. september

Denne helga ble en vår affære. På Fredag til lørdag ble det en kjapp tur inn til Blåfjellenden.

Bestyrerinnen på står at jeg må en tur innom for å hente posten, men denne uka hadde jeg ærend.Det mangles noen småting, og safen burde tømmes.At det mangler salt er forresten ikke ”småting”, men en alvorlig historie. Havregrøten smaker best med litt salt.

Det er kommet høstfarger i fjellet. Bjørka begynner å bli gul. Marka er enkelte steder helt brun.

Hyttene i Hunnedalen



Men denne turen er preget av vann – i store mengder.  Fossebekken gikk stor, og jeg måtte nedi vannet for å komme over.  Det rant og surklet over alt, og det fortsatte å regne ut over dagen og kvelden på fredagen. Selv om det ikke kom så mye nedbør som tidligere i uka så var det nok vann.

Det var spor innover, men de forsvant ved Fossebekken. Det viste seg at det var et par som hadde gått oppover elva for å finne en bedre plass å komme over. Det er ingen lett oppgave. 



Fossebekken



Det hadde ikke vært folk på hytta siden søndag.  De siste som hadde forlatt hytta, hadde ikke gjort noen god jobb med å rydde å gjøre rent.  Det sto riktignok en bøtte med skittent vann og med gulvfilla oppi midt på gulvet, så noe var gjort.

Nå tar det ikke lang tid å få ryddet og ting på plass, og det var greit å jobbe litt mens peisen ble varm. Med 10 grader inne ved ankomst tar det noen timer før det blir skikkelig varmt.



Myr øverst i bakken opp fra Blåfjellenden



Det kom en del folk, i alt 12 stk denne dagen. Og det er ikke ille i det griseværet vi hadde.

Hytta ble skikkelig rengjort og ryddet om morgenen. Jeg hadde ikke hastverk, og kom ikke av gårde før nærmere  1.

Det var fortsatt mye vann, men vaet øverst var sunket med ca 15 cm i forhold til fredag.

Jeg møtte en god del folk som var på vei inn til hytta. Og ikke bare folk men to  hunder i tillegg. De siste folkene møtte jeg en stykke før stidelet til Sandvatn.  Gjengen med jenter hadde tenkt seg til Sandvatn over Stutaheia.  Klokka var 14:30 og det blir mørkt rundt 20:30. Da er det ikke store sikkerhets marginen.

Jeg tror de tok til Blåfjellenden, og da ble det minst 30 på hytta.

Stopp på Byrkjedalstunet for te og lapp.

Blåfjellenden fra Hunnedalen til Flørli fredag 7. september til søndag 9. september

På tross av at rutetidene for hurtigbåten er endret og at jeg ble stående på kaia på Lauvik med sekken i halsen og gråten i hånda, så ble det tur.

Fra januar er rutetidene endret, og enda viktigere, det må bestilles plass. Slike ting kan aldri kontrolleres nøye nok.

Jeg pakket og gjorde klar for en tur til Lysebotn, og drosje opp til Akslaråtjønn og inn til Langavatn. Videre ned til Blåfjellenden på lørdagen, og så til Flørli på søndagen og båten tilbake.  En rundtur jeg har gjort noen ganger, og som jeg synes er rene ferien med korte dagsmarsjer og lite gåing.

Jeg har faktisk ikke vært på Langavatn i år. Og håpet å kunne ta en overnatting denne helga. Det skar seg altså.  Muligens like greit, da jeg fikk beskjed om at hytta var ”bedritten” fordi noen hadde glemt å lukket døra, og sauene hadde kommet helt inni sengene.

Med båten som en liten prikk inne i Lysefjorden ble det en kjapp omlegging av planer, og jeg kjørte – som vanlig – opp i Hunnedalen og gikk inn til Blåfjellenden. Turen inn gikk ikke så kjapt som vanlig, både på grunn av mye søle og glatte steiner, og en sekk som var noe tyngre enn normalt.

Det var spor innover, og jeg fikk høre at det alt var gått en del folk innover.  Oppe i lia, kunne jeg kjenne lukten av pipa, og håpet på at hytta var varm.

Det var den, og i tillegg var det en hel gjeng fra et firma på Bryne. De hadde tatt alle soverommene (noe som selvsagt er helt OK.) og det ble eventuelt å krype opp på hemsen.

Jeg valgte derfor å gå ned i tilsynsrommet, og installere meg der for helga. Jeg liker meg best i ”gamle”hytta, men det er ikke alltid jeg får det til.

Vi ble en del i den nye hytta, mens det ble firmafest i den nye. En grei ordning.

Det regnet. Nesten hele lørdagen.  Hadde det vært opphold, så ville jeg ha malt hytta. – heldigvis regn.

Jeg tok i stede en runde på hyttene. Det ble i hvert fall vasket og ryddet. I tillegg  var jeg ute i noen timer og ordnet stiene mot Hunnedalen og Flørli/Langavatn.

Det ble litt kaos på lørdagen. Det kom i alt 51 gjester, og jeg hadde litt arbeid med å få på plass alle. De siste måtte sove på madrasser i stua. Mest mulig i den gamle hytta. Det ble en rolig kveld og alle var i seng rundt  11.

Jeg sto opp tidlig. Fikk hentet vann og spist. Gjorde litt rent. Klokka ble likevell nesten 10 før jeg kom av gårde. Jeg tok igjen en gjeng som hadde startet noe før meg i bakken opp av Jomfruvannet. Det gikk ikke fort nedover mot Flørli. Det var sleipt og glatt, og jeg gled et par plasser. Været bedret seg utover dagen og på Flørli var det sol og sommer.

På Flørlihytta var det folk fra dugnadsgruppa. De hadde jobbet hele helga, og begynte å bli klar.

Båten gikk rundt 4, men uten meg. Den var full. (Eller rettere sagt ville bli full før Lauvik.) Neste gang får jeg bestille. Det ble noen timers venting på neste ferje, og jeg var ikke hjemme før nærmere 8.

Blåfjellenden tur-retur søndag 2. september

Storm fikk rett. Det var stort sett noe som fløy i lufta fra vi staret og til vi var tilbake til bilen.  Det var egentig ikke  regn, men mer yr.
Og siden yr kom opp: de meldte om bedre vær utover dagen, og til og med sol. Nå hadde vi riktignok et par små øyeblikk med sol, men....

I tillegg var det en hel del vann i elvene oppover.

Vi var på parkeringsplassen rundt normaltiden, men kom ikke avgårde med en gang. Vi traff arkitekten for Blåfjellenden rett ved veien, og måtte selvsagt ta en liten drøs rundt hytta. Torsteinbø har klare meninger om hvordan en turistforeningshytte skal være, og jeg mener han har mange riktige tanker.

Vi tok det litt med ro opp bakken. Vi fikk en ny stopp rett ved sauetjørnene. Da kom både Olav, Sigmund og en tredjemann nedover fra Fidjastølen. Det ble som vanlig en liten drøs om sau og hei. De kunne også fortelle at sankinga ville starte til uka, og at de ville gå ned til Hunnedalen med sauene på søndag.

Sauefolkene er ikke fornøyd med turistene som har hund. Olav mente han hadde sett 3 sauer som var revet opp, og da antakelig av hund. Nå trenger det ikke være folk som skal til Blåfjellenden, som har disse eventuelle hundene med seg. Det er en god del folk som bruker stien til dagstur innover heia. Og det er en del som skal telte, og som også bruker de merkede stiene.

Det var folk på vei innover. Vi fikk beskejed om at det var to partier, og at de snakket engelsk. Det viste seg å være to fra Belgia og to fra Tyskland.

Vi traff de tyske gutten på hytta, og passerte far og sønn fra Belgia rett før vadet. De kom ned til hytta og de skulle overnatte.
 Det ble en litt lengre pause på hytta enn vanlig. Det var noen småting som måtte på plass. Og det tar tid når det er folk på hytta som skal viset til rette og gis nødvendig informasjon.
På hytta var det også kjentfolk. Det stod 10 liter blåbær i skuten, og det var vist ikke nok. 

Hjemturen gikk kjappere enn inn, mye på grunn av at vi ikke stoppet for å snakke med folk. Det ble en liten stopp ved det nye skiltet for å få slått stolpen lengre ned i jorda.
Etter å ha gått hver dag i den foregående uke, kjente jeg det godt i føttene, men det var ikke vanskelig å holde tempoet opp.

Vi var ved parkeringsplassen kvart på fem...