Høgjæren søndag 17. november

En ”skadeskutt” utflukt.

Denne gangen var det ikke ”kånene” som bestemte turmålet, men rygg og fot.  Jeg strever fortsatt litt med ryggen, og når broderen også var usikker på om bakfoten holdt en hel fjelltur, fikk vi snu på flisa og ta en enklere tur.

Enklere enn rundt Synesvarden og Steinkjerringå er vanskelig å finne. Nå utvidet vi turen litt med å starte fra Tovfdal. Og vi ble litt overrasket over å se en del andre biler også. Det pleier ikke å være mange som starter her, mens parkeringsplassen ved Holmavatn kan være smikkfull.

Det var lovet bedre vær på søndagen enn på lørdagen. Det var både litt sol og høyere temperatur på gang.  Men som alltid, så er det litt rått og kaldt ved start. Ikke langt oppe i bakken blir det imidlertid varmt, og lua kan stappes i lommen – for resten av turen.  Vi møtte selvsagt en del folk med jakken godt kneppet opp i halsen. Når vi da går i skjorteermene og uten noe på hodet, blir det litt kontrast.

Bakkene opp mot Synesvarden er akkurat så bratte at det er mulig å holde tempoet oppe, uten å komme helt opp i puls. Slik jobbing på eller opp mot syreterskelen skal være god trening, så det får bli litt ”trøsten” og erstatning for en noe kortere tur enn vanlig.  Nede ved Holmavatn ble det en kort stopp for å hive innpå en liten hvit.  Det hjalp ikke vesentlig, men det er jo bare å gå på. Vondt men ikke farlig, er håndterbart.

Vi så folk i det vi kom over kanten og kunne se bortover flatene. På toppen før Steinkjerringå tok vi igjen kjentfolk.  Det ble til at vi tok følge et stykke nedover til stidelet. Vi tok av, opp mot Synesvarden.  I le av ryggen oppover var det skikkelig bra temperatur og når så sola titter så vidt frem igjen, blir det så avgjort levelig.

Vi hadde ingen egentlig pause på turen. Normalt blir det en stopp ved kjerringå, men denne gangen gikk vi bare videre. Nå var ikke turen verken så lang eller tung at vi trengte påfyll, men det er ikke så mange årene siden det så avgjort var nødvendig med både pause og påfyll av saft og kalorier på slike turer.

Nå ja, mange år… det er vel en 10-12 år siden…  Tiden går. Selv om farten har minket, så kan det virke som om vi har blitt mer vant med å gå uten nettopp påfyll.

Sauebjellene fulgte oss et godt stykke på veien.  Oppe i heia hører vi normalt bjellene fra sauene fra juni til september, men her nede har de sauene ute stort sett hele året.  Det gir litt sommerfølese, og en liten utsettelse av vinteren.

Nede ved bilen, var det ikke vanskelig å være enige om at det ”tross alt” hadde vært en fin tur, og så får vi heller ta de lengre og tyngre turene når det kan passe.