Lifjell Sandnes 16. november

Tur med nytt kamera.

Vi er langt inne i november, og i lavlandet har det så langt ikke vært en snøfille. Snaut nok frost. Det er selvsagt ikke uvanlig, men de siste årene har vinteren kommet tidlig og holdt ut lenge.

Foreløpig ser det ut til at vinteren holder seg der den hører hjemme – høyt til fjells og lengre mot nord.

Vi slapp også unna det verste uværet denne helga, og på lørdag var det brukbare forhold, selv om det selvsagt var vått. Det rant og surklet de fleste plasser, men det er som det skal vær.  Alternativet blir oftest frost eller snø.

Nå var det nok mulig å ta en lengre tur enn rundt Lifjellet. En trøblete rygg får ta skylda for en litt kort tur. 

Det var en del folk på Dale. Redningshundene i regionen har øvelse i dette området på lørdagene.  Utover langs sjøen var det spor etter folk, men de var fra fredagen. Jeg så ikke andre før helt opp på toppen, og det var noen som hadde kommet opp veien.

Det gikk ikke fort. Jeg gikk svært forsiktig, og satt foten ned på sikre steder. Jeg trenger ikke et fall.

Men det ble likevel en skikkelig tur. På vei ned mot bilen, var det ikke vanskelig å bli enig med meg selv om at det er vesentlig bedre å ta en tur enn å sitte hjemme.

Ut over langs sjøen gikk jeg gjennom det feltet som ble brent i vår. Det ser ut som om furutrærene har klart seg, og grasset har i hvert fall ikke tatt skade.

Lørdagen var det helst regnskodde. Stavanger var bare mulig å skimte inne i tåka.  På selve toppen var sikten svært begrenset.  Med nytt kamera, hadde det vært greit med litt bedre vær, men egentlig så passet det bra med brunfarger og grå himmel. November er en trist måned, og da må også bildene bli litt ”triste”.

Også denne gangen var jeg gjennomvåt, men denne gangen skyldtes det svette. Temperaturen var sånn rundt 10 grader, og jeg hadde kledd meg for regn og vind.