Vinter eller høsttur? Lifjell søndag 26. januar

En grei tur på tross av kuldegrader og vind.

Etter en tur til det store utland, måtte det bli en søndagstur. Som så ofte før, snakket jeg med broderen i telefonen på morgenen.

Hvor i hekkan ville det være mulig å gå søndagsturen denne gangen?

Det blåste stikker og strå. Vinden kom – som den har gjort i svært mange dager – fra øst. Opp mot 16-17 ms. Liten kuling med andre ord. Det var kuldegrader, og selv om det ikke var mange av sorten, så blir det kaldt med så pass sterk vind. I tillegg til vind og kulde, hadde det kommet snø. Nå var snøen blåst i fenner, men ute på flate Jæren var det tross alt hvitt. Snø har en lei tendens til å dekke is, og gi ugreie overraskelser. Ikke noe for gamlinger. 

Broderen var skeptisk. Han trodde mest på en spasertur i nærområdet.

Jeg mente det ville være mulig å komme rundt Lifjell nok en gang. Det virket som om det var mindre snø innover mot byen, og turen rundt Lifjell går godt beskyttet mor vind. Med unntak av aller øverst….

Nå er det alltid mulig å ta en tur i skogen på Dale, nesten uansett. Så det ble til at vi ville forsøke.

På Dale var det faktisk en del biler. Det kom også folk samtidig med oss. Det var med andre ord også andre på tur denne kalde, blåsende dagen.  Det var omtrent ikke snø i skogen langs sjøen. Til vår store overraskelse var forholdene bedre enn svært mange ganger. Det var selvsagt is. Men helt greit å gå rundt de plassene hvor isen lå i stien. Sammenliknet med forrige uke var det faktisk bedre forhold. Det gikk derfor kjapt og greit utover. Og selv i den litt rølpete delen av stien på nordsiden av Lifjell var det greit å gå. Oppover bakken mot toppen, gikk vi å ventet på at det skulle bli hvitt. Det var ikke snø i det hele tatt i skogen. Og først oppe over trærene begynte det å bli snø i søkkene.

Men vind var det. Og det ble skikkelig kaldt. De er ikke så veldig ofte vi tar ned klaffene på lua, og trekker opp hetta, men denne gangen var det nødvendig. Det var ikke helt enkelt å holde balansen i vinden. Den var så sterk at det ble vanskelig å gå.

I motsetning til i forrige uke var myrene frosset. Det gjorde det enkelt å ta seg fram øverst, og viste igjen på tiden vi brukte totalt. Det ble litt forsiktig gåing i ”den fordømte bakken” for å unngå knall og fall, men vel nede i skogen under Dalevann var det bare å kaste seg utfor. Det gikk kjapt ned bakkene.

Vi traff, nesten som vanlig, Kjell fra Turistforeningen. Det er jo en fin treningstur, og turen rundt Li gir anledning til å få opp pulsen.

Vel nede ved bilen var det ikke vanskelig å si som vanlig: at det tross alt hadde vært en fin tur – på beina i slutten av januar.

Oppfølger av gårsdagen Li søndag 19. januar

Mindre vind og tørrere.

Det blåste skikkelig opp natt til søndag. Det var en grad eller så kaldere enn på lørdagen. Med andre ord ikke bedre forhold for andre turer enn rundt Li. Broderen og jeg tok en runde på lørdagskvelden for å avklare søndagens turmål.  Det måtte bare bli Lifjell en gang til.

Vind og rundt null grader gir sure forhold. Men det er ikke dårlig vær bare dårlige klær, og vi har da det beste som kan skaffes – eller muligens ennå bedre?

Tur måtte det bli, og vi kom til Dale rundt 11. Da var det en del biler, og det sto en del folk på parkeringsplassen. I ettertid viste det seg å være en gjeng fra http://www.fjell-vandring.net som var på tur. Det ville bli vanskelig å snu med den gjengen etter oss.

Som alltid gikk vi først utover sjøen, og denne gangen tok vi stien nede ved sjøen og ikke oppe i henget. Ut fra bildene til gjengen fra Fjell-Vandring, var det fullt mulig å gå oppe.

Vi er for gamle til å ta ”utfordringer”, og unngår svaberg med is.

Vi fikk følge et stykke utover av en hund med eier.  Kjekt det.

Ute på fjorden virket det som om vinden var løyet litt, men i råsene tok vinden fatt i overflatevannet og løftet det opp. Da blåser det bra. Inne på land merket vi imidlertid lite til vinden.  Det gikk i et rimelig bra tempo, selv om vi – selvsagt – hadde sagt at denne gangen skulle vi ta det med ro. 

Inne i skogen ved Einernestet, tok vi en liten pause. Det ble lettelse i antrekket og resten av turen i skogen, opp til tregrensen mot toppen, gikk vi i skjortearmene. Nå går det mye over stokk og stein, og om ikke det, så bratt oppover på dette stykket. Det er ikke vanskelig å holde varmen.

Det var en del spor i snøen oppover bakken. Denne dagen var det en god del folk rundt Lifjellet.  Vi møtte også noen som kom i mot, og de så også ut til å være på langtur.  På toppen blåste det på langt nær så mye som på lørdagen. Det var mulig å gå sånn noenlunde normalt, men vi måtte lene oss mot vinden et par plasser. Det kom en gjeng langs veien i det vi tok fatt på bakken ned fra toppen. 

Ved sterk vind kommer det lyd fra innflygingsradaren på toppen. Denne lyden minner om ”rauting”, og på søndagen kunne vi høre lyden da vi gikk nede ved sjøen. Det var ikke kraftig nok vind på toppen til å få fram lyden. Lørdag derimot lød klagingen hele tiden.

Resten av turen ble som en vanlig tur. Is og snø i ”den fordømte bakken” gjør at vi måtte gå rundt, det fikk pulsen opp. Men vel oppe denne bakken, er resten stort sett bare nedover. Og det går jo greit.

Søndagens tur ble en grei treningstur – utenstore utfordringer verken av vinden eller isen. Men vi får uansett takke for anledningen til å ta en fottur i høyden – i midten av januar.

Vind, is, snø og fjelltur - rundt Li lørdag 18. januar

Ikke bare en treningstur.

Lørdags morgen bød på en utfordring – hvor kan det gås tur i sterk vind, med snø på bakken og temperaturer så vidt over null. Normalt kan turen rundt Lifjell gjøres selv om det blåser. Nå var det meldt om sterk kuling 16-18 meter i sekundet, og erfaringen tilsier helst ennå sterkere vind på toppen enn det som er meldt for Sandnes.

Tur i ”åpent lende” kunne ikke komme på tale. Å gå en time eller mer med kuling imot er anstrengende.  Å ha kuling – liten storm i kastene - bakfra, er direkte ubehagelig, og ikke så lite farlig. Det er så avgjort ikke enkelt å holde balansene med vinden bakfra eller på skrå fra siden. Det måtte derfor bli en skogstur. Problemet er at skogene er små og det er vanskelig å få en tur på flere timer.

Jeg bestemte meg derfor å ta turen til Dale. Skulle det ikke være mulig å gå den vanlige turen, så fikk jeg ta en tur oppover mot toppen og heller snu. 

Utover langs sjøen, var vinden så avgjort ikke ille. Her går stien godt beskytter mot vind fra de fleste retninger. Østavind er ikke noe problem.

Men is og snø laget noen små hindringer. En liten varmegrad er ikke nok til å smelte snøen, og heller ikke nok til å få vekk isen som ligger på berget bort etter. Det skumle er at isen enkelte plasser ikke synes. Islaget er så tynt og rent at det ser ut som bart fjell. Det ble et par overraskelser, men ingen store hendelser. Nå er buksebaken på dovrebuksene så pass sterk at den tåler litt…

For en gangs skyld var det tørt. Det gjorde det enkelt å gå både inne skogen og på berg. Steinene som stikker opp holder også.  I det jeg stakk hodet over tregrensen på nordsiden av toppen, fikk jeg vinden rett i fleisen. Den hadde nok løyet litt, og var ikke så frisk som tidligere på morgenen.

Men kastevind fra siden gjorde at jeg måtte gå med full fokus på å holde balansen. Oppe på selve toppen måtte jeg se vinden ann før jeg kunne forsere de mest utsatte plassene. Jeg huket meg ned i ly av en stein og ventet på litt mindre vind, enkelte plasser.  Det var selvsagt ikke en kjeft på toppen, og denne dagen var det heller ikke spor av andre. Det er ikke ofte. 

Det var ikke langt nedover mot Øksendal før det igjen ble levelig i vinden. Og som om ikke vinden var nok, med en varmegrad var det fortsatt is på plankene i myra, og temmelig ufremkommelige. Men myra var bare frosset på overflaten. Det gikk godt et stykke. Det jeg ikke skulle ha gjort, var å stå stille.  Jeg gikk gjennom med begge beina.

Videre nedover ble det en ”normal” tur. Selvsagt var det is, både i ”den fordømte” bakken og nede ved Dalevann, men her er det enkelt å gå rundt. Jeg møtte et følge som var på vei oppover. Jeg prøvde å si at dette ikke var dagen for topptur, men det virket ikke som de helt forsto hva jeg mente. Det går helt godt.

Nede i skogen var det tørt og bra forhold – det var bare å la det stå til nedover.  En tur på beina, med en del utfordringer, men ingen ulykker. I midten av januar er det bra.

Bekledning, eller hva brukes til turer i heia og på fjellet.

En liten oversikt over hva jeg bruker høst, vinter og vår.

Jeg har gjennom en del år brukt forskjellig utstyr. Det er egentlig skjedd ganske stor endringer i hva jeg har på meg gjennom årene. I starten var det mye militærutstyr, eller etterlikninger.

Forsvarets feltbukse, marsjstøvler og en feltjakke- etterlikning.  Under gikk det i bomull, og i regn var det tett regnsett (som aldri kom på før jeg var gjennomvåt). Skoene måtte av, og det tok tid.

Rimelig fort ble det kjøpt inn en etterlikning av forsvarets BF, som fortsatt er i bruk. Men bare i høytidlige anledninger, som 17. mai.

Sekken var fra tidlig middelalder – Bergans, med jernskrammel i ryggen og strammer. Den hadde noe som kunne kalles hoftebelte.

Litt forskellig fra i dag.

 

Sekk
Etter å ha brukt en del forskjellige Norrønamodeller, har jeg gått over til en Bergans Helium 65liter.

En utmerket sekk for meg som stirrer det å bli gammel i hvitøyet. Sekken veier bare så vidt over 1 kilo. Det betyr en del å slippe å dra på de ekstra 2-3 kilo som en vanlig sekk ofte veier.

Lue
Alt som er igjen av ”gamle dager” er lua, som fortsatt gjør tjeneste.  Etterlikningen av BF er et allsidig plagg.  Skikkelige øreklaffer som holder ørene varme i nok så mange kuldegrader. Bremmen er grei å ha både i regn – for å holde regnet vekk fra brillene, og i sol. I varmt vær er det bare å stappe lua i lommen.

Jakke
Det tok ikke lang tid før jeg kjøpte den første GoreTex jakken.  Av en eller annen grunn, valgte jeg Norrøna Trollveggen, og var fornøyd med de forskjellige utgavene, helt til Norrøna fant ut at det ikke var nødvendig med stormklaff.
Da ble det Norrøna Recon. Tung som bare det, men bombesikker.  Da Norrøna tok vekk stormklaffen på Reconjakken, måtte jeg igjen finne en ny modell.
Jeg fant en Norrøna Dovre på tilbud, og da ga valget seg selv.  Det er ikke så mange månedene jeg har hatt jakken, men så langt har den innfridd forventningene.

Undertrøye
Ull – av forskjellige merker. I det siste har jeg brukt Aklima sin ”bestefartrøye”.  Alternativet er Devold Aktiv.  Jeg kjenner ikke store forskjellen på disse. Men foretrekker ”bestefartrøye” på grunn av utseende. Man er da morfar….

Mellomplagg
Tidligere brukte jeg skjorte med høyest mulig innhold av ull. I det siste har jeg tatt i bruk Norrøne Lofoten Varm1. Kombinasjonen ull under, fleece over, mener jeg virker ”tørrere”, og gir bedre fuktighetstransport ut til skalljakken i vedvarende regn.

Bukse
De siste 10 årene, sånn omtrent, har jeg brukt Norrøna Dovre bukse.  Den modellen har en passform som står godt på meg. Andre bukser blir ofte litt sånn ”sekk”.  Ulempen med Dovrebuksa er at den ikke varer særlig lenge.  Det går ikke mange månedene før regnet begynner å trenge gjennom på låra, og at den blir revet opp av skohempene nede. Men så lenge den er ny, så er buksa den beste jeg har funnet. Lett, vanntett, med lufting og også stramming ned for vading over bekker.

Jeg bruker både seler og belte. Jeg må jo ha noe å henge kniven i, og bukseselene holder selvsagt buksa oppe.

Undertøy
Jeg bruker syntetisk underst. Jeg har ull for de kaldeste turene, men som oftest blir det Bavac Tempo boxer.  Er det kald, eller det er meldt regn, blir det i tillegg en Bavac Tempo lang.  Den lange, lager litt isolasjon mellom Dovrebuksa og huden, og gjør at det ikke blir ubehagelig kaldt og vått.

Sko
Nesten uten unntak har jeg brukt Alfasko av forskjellige modeller, fra modellen som var lik marsjstøvelen, modell Marka, til Walk King. Det er selvsagt først og fremst passformen som har vært avgjørende for valg av sko. Goretex’en på de første skoparene holdt ikke lenge, men nå holder membranen nesten like lenge som skoene.

Det siste året har jeg forsøkt å finne en sko som både henger på vått fjell og passer, og som har goretex. Så langt uten å finne noe bedre enn Alfa Walk King. Men som nye, er de spinnglatte på vått fjell, og helst farlige. De burde vært utstyrt med advarsel.

Men jeg har aldri hatt gnagsår i Alfa skoene.

Strømper og sokker
Etter at skoene er ”gått inn”, bruker jeg Ullvang Spesial underst og Devold sokker over. Det er en meget god grunn til at jeg bruker ”Ullvang Spesial”, form og farge skiller seg godt ut fra alle andre strømper. Det gjør at de ikke blir vasket på normalprogram, og letter parkoblingen.

Jeg har mange par av både Ullvang Spesial og Devols sokkene. Det gjør det også enkelt å finne par etter vask. Og det gjør at jeg beholder muligheten til å finne to like, selv om sokkeånden har forsynt seg.

Vanter
Her har jeg funnet ut at billigste sort holder lenge. Vantene kjøper jeg flere par enten hos H&M eller Europris for 10-20 kroner paret.  Av en eller annen grunn forsvinner disse ettger hvert, og jeg må kjøpe flere par hvert år.

Sol, grønne marker og snøbyger Hå Varhaug – 12. januar

En tur på beina før vinteren kommer.

Det skal ikke alltid være lett å finne turmålet. Og denne søndagsmorgenen ble det gjort verre av at værmeldingen tok litt feil. Det snødde.

Det var også så vidt frost enkelte steder.  Værmeldingen lørdagskvelden bød på sol, lite vind og rundt null eller noen grader over null.  Men fra mandag av ville vinteren komme, antakelig med et lett dryss av snø, men nesten sikkert med mange kuldegrader.  

Det ville passe å ta en tur i åpent terreng for riktig å nyte sola og – antakelig – varmen.

Hægjæren  ville være et godt alternativ. Men snøen som kom om morgenen gjorde at vi valgte å ta turen fra Hå gamle prestegard og til Varhaug gamle kirkegård med retur.

Her, helt nede i sjøkanten, kunne det ikke bli mye snø, og heller ikke kuldegrader. 

Det var bare så vidt litt snø ute ved sjøen, og ikke frost.  Sola skinte, men en liten trekk gjorde det kaldt i skyggen,

Men i sola, der var det varmt. Skikkelig bra å kjenne sola varme i ansiktet, og like kjekt å kunne gå i skjortearmene. Nå hadde vi trekken i ryggen nedover mot Varhaug. Og sola i ansiktet. Det ble vårstemning.  Og det gode været beholdt vi til vi var nede ved Bodle.  Det kom noen skikkelig mørke skyer. Og ikke lenge etter flagret det snø i lufta. Ikke så mye at det la seg, men nok til at vårstemningen forsvant og det ble vinter.  Det varte heldigvis ikke lenge, sola kom frem og gjorde også tilbaketuren til en varm og vårlig affære. 

Det var en del biler på Hå, men ikke mange på tur så ”tidlig”. Da vi nærmet oss Varhaug kom det en hel del folk imot. Det var en god del som ville benytte den siste dagen til tur – vi ble ikke alene på tilbake veien.  Og på Hå var det mange. Også en god del som gikk tur – i lave  sko. Vi hadde sorpe til knærene, de andre kunne umulig holde seg rene og tørre.

Det var skikkelig bra å få tatt en tur, slik rett før vinteren kommer for fullt. Så får vi se neste helg om det igjen er blitt vår.

 

En oppmuntring en mørk og kald januardag Li 11. januar

Den kjekke turen – en lørdag i januar.

Søren plystre, eller heller  dægern døtte. Dette var turen der det endelig løsnet litt. Jeg har i lengre tid strevd med kondisjonen og dermed motivasjonen. Det har vært tungt både på trening og på tur.

Forrige uke gikk broderen, som trener noe mindre en meg, skoene av meg oppover bakkene. Det var bare så vidt det var fremdrift, og det var nødvendig med en pause på toppen.

I dag var det kjekt.  Det var lett, og det var overskudd. Slikt blir det turer som huskes.
Jeg bestiller gjerne flere slike opplevelser.  

Det var ikke mye som tydet på en fin tur fra morgenen av. Halsen var sår, og det tydet på at en forkjølelse var på gang. Værmeldingen fredagskvelden var brukbar, og jeg fablet om tur både til Bynuten og inn Fidjadalen.  Lørdagsmorgen hadde metrologen ombestemt seg, og lovet både regn og helst kaldere. Nå ble det kaldere, men det var sol deler av turen. Det kom et par små bøyer, men de kunne ikke dempe gleden ved endelig igjen å få en tur der det gled, både pust, puls og muskler samarbeidet.  Det går selvsagt også fort når kroppen samarbeider.  Ikke så fort som i ”gamle dager”, men i hvert fall fortere enn det som har vært vanlig de siste månedene.

Det er selvsagt fortsatt vått i marka. Det surkler og renner de fleste plassene.  Dagene begynner å bli lenger. Det merkes på lyset. Det er skikkelig dagslys noen timer midt på dagen.

Utover langs sjøen i sola ble det varmt. De mørke skyene ga en regnbøye og to, men på langt nær det som var spådd. Det ble etter hvert bra forhold, og store deler av turen gikk i skjortearmene.

Det var ikke mange som var på tur denne dagen.  Det var spor i sorpa, men det må ha vært fra fredagen. Ingen andre utover på lørdagen, og jeg så ikke folk før helt øverst, da det kom folk opp veien.  Jeg gikk innpå en mann nede i Øksendalen. Han kjente meg igjen fra tidligere turer. Jeg huser selvsagt ikke folk igjen.  Opp den ”fordømte bakken” ble det for en gang skyld ikke spart på kreftene.

Tempoet ble av ”gammel god” klasse, med pulsen rundt syreterskelen et godt stykke og over anarob terskel helt øverst. Det var godt for en gangs skyld å kjenne at ”motoren” funket.

Det ble småjogging nedover bakkene mot Dale.  Ute av skogen, fikk jeg vinden rett i mot, og det ble kaldt. Det var godt å få på tørr bluse og vest, men varmen måtte på i bilen på turen hjem.

Det er lov å håpe på flere slike turer fremover – den som lever får se…

 

 

 

Søndagsturen Li 5. januar

Samme turen som lørdag.

Det ble nok en tur rundt Lifjell. En treningstur, men også en bedre tur enn det vi kunne ha fått andre plasser.

Gårsdagens tur satt i kroppen.  Etter trening eller tur hele uka, ble det tungt på lørdagen. Det slo ikke så mye ut i tiden jeg brukte rundt, men jeg kjente det godt om kvelden.

Søndagsmorgen var bedre. Det var ikke værmeldingen, selv om den meldte om østavind og egentlig lite nedbør. 

Østavind gir sjelden mye regn, men denne dagen var det litt regn i lufta stort sett hele tiden.  Vinden var ikke noe problem. Stien går godt beskyttet nettopp for østavind.

Det kjentes fort på kroppen at det hadde blitt mange timer med langt over hvilepuls.  Det gikk jevnt, men ikke fort. Denne gangen var det jeg som slet opp bakkene, og ikke hadde noe ekstra gir. Broderen gikk bak og hadde en fin tur.

Det var en del biler på Dale da vi startet. Vi så spor utover, og det virket som om vi tok inn på følget foran.  Oppover bakken fra Bymarka mot toppen, mente vi å høre folk. Men kunne ikke se en kjeft. 

Helt øverst, over skogen, så vi folk i STF stien, og ved senderen sto det en kar. Han spurte om vi hadde sett andre. Det viste seg at han hadde stukket fra de andre i bakken. Etter en liten stund kom det en kar til. Den siste personen så vi ikke i det hele tatt. Vi gikk før alle var samlet øverst.

Resten av turen møtte vi en del folk. Det burde jo være flere enn på lørdagen, været var ikke så dårlig. Nedover bakken mot Dale gikk i godt tempo.  Jeg kjente det godt i beina de siste småbakkene, og kommer antakelig til å være stiv som en stokk mandagsmorgen.

Men sånn skal det vel være etter en ”tung” uke. Men en bra søndagstur var det.

 

Rundt Lifjell lørdag 4. januar

1.       turen i 2014

Så var det et nytt år på gang. Jeg har ofte hatt en mistanke om at ”noen” forsøker å lure på oss et gammelt brukt år. Denne gangen er det ikke mange årene som passer. Det er kommet store mengder nedbør, alt er vått, og det bare fortsetter å regne. Temperaturen er høy, i dag var det 7 grader.

Det virker som om det ikke er så mange årene at det har vært så ”bra” vær på årets første tur, men en liten sjekk gjennom gamle notater forteller egentlig en litt annen historie:

1997 – på ski i Brekkå  sol -10 grader

1998 –LIfjell   vind opp mot kuling litt regn  og 6 grader,

1999 - Bynuten nysnø øverst og rundt 0 grader

2000 – Li Resasteinen vått 5 grader

2001 – Hå Varhaug  lett regn Snø inne i landet. 

Nå er det egentlig dagens tur dette skal handle om. Værmeldingen var sånn bort i mot brukbar. Det ville regne godt om morgenen, men det ville bli opphold litt ut på dagen. Og det stemte. Jeg kom til Dale i lett regn, men ikke langt ute ved sjøen ble det opphold. Nå gjør ikke det så stor forskjell. Det drypper og renner fra busker og trær, slik at jakken må være på.  

Det var to biler utenom min. Et par holdt på å sale opp for en tur. På spørsmål, fikk jeg opplyst at de ville opp Øksendal og til topps, en litt kortere tur enn min.  Det var også et spor utover, og oppe i henget kom det en kar i mot, Han hadde snudd et stykke lenger fremme.

Jeg brukte et par høye Crispi jaktstøvler. Her gikk Goretex’en etter bare noen få gangers bruk, men de henger som bare det på vått fjell.  Valget er derfor å gå våt på beina, men sikkert. Eller skøyte rundt på Walk King og være tørr.

Det er ubehagelig å være våt på beina i timevis, men det er jo noe jeg har gjort noen ganger… Denne gangen valgte jeg sikkerhet fremfor å være tørr.

Det ble en god del vann å vasse gjennom.  Jeg har opplevd mer vann i stien tidligere, så det var ikke direkte uventet.  Selv opp bakken fra Bymarka var det mye vann.

Men øverst blir det en del stein og berg.  Her var det lett å gå med sko som hang.  

Det var ikke et menneske på toppen. Jeg kunne se at det hadde vært folk. Antakelig de jeg snakket med ved starten.  Jeg møtte ikke folk før helt nede ved Dalevann, men fra der og til parkeringsplassen kom det en del folk i mot.  Da var klokka nesten 13:30, og det blir fort mørkt, i hver fall inne i skogen i overskyet vær….