Vind, is, snø og fjelltur - rundt Li lørdag 18. januar

Ikke bare en treningstur.

Lørdags morgen bød på en utfordring – hvor kan det gås tur i sterk vind, med snø på bakken og temperaturer så vidt over null. Normalt kan turen rundt Lifjell gjøres selv om det blåser. Nå var det meldt om sterk kuling 16-18 meter i sekundet, og erfaringen tilsier helst ennå sterkere vind på toppen enn det som er meldt for Sandnes.

Tur i ”åpent lende” kunne ikke komme på tale. Å gå en time eller mer med kuling imot er anstrengende.  Å ha kuling – liten storm i kastene - bakfra, er direkte ubehagelig, og ikke så lite farlig. Det er så avgjort ikke enkelt å holde balansene med vinden bakfra eller på skrå fra siden. Det måtte derfor bli en skogstur. Problemet er at skogene er små og det er vanskelig å få en tur på flere timer.

Jeg bestemte meg derfor å ta turen til Dale. Skulle det ikke være mulig å gå den vanlige turen, så fikk jeg ta en tur oppover mot toppen og heller snu. 

Utover langs sjøen, var vinden så avgjort ikke ille. Her går stien godt beskytter mot vind fra de fleste retninger. Østavind er ikke noe problem.

Men is og snø laget noen små hindringer. En liten varmegrad er ikke nok til å smelte snøen, og heller ikke nok til å få vekk isen som ligger på berget bort etter. Det skumle er at isen enkelte plasser ikke synes. Islaget er så tynt og rent at det ser ut som bart fjell. Det ble et par overraskelser, men ingen store hendelser. Nå er buksebaken på dovrebuksene så pass sterk at den tåler litt…

For en gangs skyld var det tørt. Det gjorde det enkelt å gå både inne skogen og på berg. Steinene som stikker opp holder også.  I det jeg stakk hodet over tregrensen på nordsiden av toppen, fikk jeg vinden rett i fleisen. Den hadde nok løyet litt, og var ikke så frisk som tidligere på morgenen.

Men kastevind fra siden gjorde at jeg måtte gå med full fokus på å holde balansen. Oppe på selve toppen måtte jeg se vinden ann før jeg kunne forsere de mest utsatte plassene. Jeg huket meg ned i ly av en stein og ventet på litt mindre vind, enkelte plasser.  Det var selvsagt ikke en kjeft på toppen, og denne dagen var det heller ikke spor av andre. Det er ikke ofte. 

Det var ikke langt nedover mot Øksendal før det igjen ble levelig i vinden. Og som om ikke vinden var nok, med en varmegrad var det fortsatt is på plankene i myra, og temmelig ufremkommelige. Men myra var bare frosset på overflaten. Det gikk godt et stykke. Det jeg ikke skulle ha gjort, var å stå stille.  Jeg gikk gjennom med begge beina.

Videre nedover ble det en ”normal” tur. Selvsagt var det is, både i ”den fordømte” bakken og nede ved Dalevann, men her er det enkelt å gå rundt. Jeg møtte et følge som var på vei oppover. Jeg prøvde å si at dette ikke var dagen for topptur, men det virket ikke som de helt forsto hva jeg mente. Det går helt godt.

Nede i skogen var det tørt og bra forhold – det var bare å la det stå til nedover.  En tur på beina, med en del utfordringer, men ingen ulykker. I midten av januar er det bra.