Vinter eller høsttur? Lifjell søndag 26. januar

En grei tur på tross av kuldegrader og vind.

Etter en tur til det store utland, måtte det bli en søndagstur. Som så ofte før, snakket jeg med broderen i telefonen på morgenen.

Hvor i hekkan ville det være mulig å gå søndagsturen denne gangen?

Det blåste stikker og strå. Vinden kom – som den har gjort i svært mange dager – fra øst. Opp mot 16-17 ms. Liten kuling med andre ord. Det var kuldegrader, og selv om det ikke var mange av sorten, så blir det kaldt med så pass sterk vind. I tillegg til vind og kulde, hadde det kommet snø. Nå var snøen blåst i fenner, men ute på flate Jæren var det tross alt hvitt. Snø har en lei tendens til å dekke is, og gi ugreie overraskelser. Ikke noe for gamlinger. 

Broderen var skeptisk. Han trodde mest på en spasertur i nærområdet.

Jeg mente det ville være mulig å komme rundt Lifjell nok en gang. Det virket som om det var mindre snø innover mot byen, og turen rundt Lifjell går godt beskyttet mor vind. Med unntak av aller øverst….

Nå er det alltid mulig å ta en tur i skogen på Dale, nesten uansett. Så det ble til at vi ville forsøke.

På Dale var det faktisk en del biler. Det kom også folk samtidig med oss. Det var med andre ord også andre på tur denne kalde, blåsende dagen.  Det var omtrent ikke snø i skogen langs sjøen. Til vår store overraskelse var forholdene bedre enn svært mange ganger. Det var selvsagt is. Men helt greit å gå rundt de plassene hvor isen lå i stien. Sammenliknet med forrige uke var det faktisk bedre forhold. Det gikk derfor kjapt og greit utover. Og selv i den litt rølpete delen av stien på nordsiden av Lifjell var det greit å gå. Oppover bakken mot toppen, gikk vi å ventet på at det skulle bli hvitt. Det var ikke snø i det hele tatt i skogen. Og først oppe over trærene begynte det å bli snø i søkkene.

Men vind var det. Og det ble skikkelig kaldt. De er ikke så veldig ofte vi tar ned klaffene på lua, og trekker opp hetta, men denne gangen var det nødvendig. Det var ikke helt enkelt å holde balansen i vinden. Den var så sterk at det ble vanskelig å gå.

I motsetning til i forrige uke var myrene frosset. Det gjorde det enkelt å ta seg fram øverst, og viste igjen på tiden vi brukte totalt. Det ble litt forsiktig gåing i ”den fordømte bakken” for å unngå knall og fall, men vel nede i skogen under Dalevann var det bare å kaste seg utfor. Det gikk kjapt ned bakkene.

Vi traff, nesten som vanlig, Kjell fra Turistforeningen. Det er jo en fin treningstur, og turen rundt Li gir anledning til å få opp pulsen.

Vel nede ved bilen var det ikke vanskelig å si som vanlig: at det tross alt hadde vært en fin tur – på beina i slutten av januar.