Oppfølger av gårsdagen Li søndag 19. januar

Mindre vind og tørrere.

Det blåste skikkelig opp natt til søndag. Det var en grad eller så kaldere enn på lørdagen. Med andre ord ikke bedre forhold for andre turer enn rundt Li. Broderen og jeg tok en runde på lørdagskvelden for å avklare søndagens turmål.  Det måtte bare bli Lifjell en gang til.

Vind og rundt null grader gir sure forhold. Men det er ikke dårlig vær bare dårlige klær, og vi har da det beste som kan skaffes – eller muligens ennå bedre?

Tur måtte det bli, og vi kom til Dale rundt 11. Da var det en del biler, og det sto en del folk på parkeringsplassen. I ettertid viste det seg å være en gjeng fra http://www.fjell-vandring.net som var på tur. Det ville bli vanskelig å snu med den gjengen etter oss.

Som alltid gikk vi først utover sjøen, og denne gangen tok vi stien nede ved sjøen og ikke oppe i henget. Ut fra bildene til gjengen fra Fjell-Vandring, var det fullt mulig å gå oppe.

Vi er for gamle til å ta ”utfordringer”, og unngår svaberg med is.

Vi fikk følge et stykke utover av en hund med eier.  Kjekt det.

Ute på fjorden virket det som om vinden var løyet litt, men i råsene tok vinden fatt i overflatevannet og løftet det opp. Da blåser det bra. Inne på land merket vi imidlertid lite til vinden.  Det gikk i et rimelig bra tempo, selv om vi – selvsagt – hadde sagt at denne gangen skulle vi ta det med ro. 

Inne i skogen ved Einernestet, tok vi en liten pause. Det ble lettelse i antrekket og resten av turen i skogen, opp til tregrensen mot toppen, gikk vi i skjortearmene. Nå går det mye over stokk og stein, og om ikke det, så bratt oppover på dette stykket. Det er ikke vanskelig å holde varmen.

Det var en del spor i snøen oppover bakken. Denne dagen var det en god del folk rundt Lifjellet.  Vi møtte også noen som kom i mot, og de så også ut til å være på langtur.  På toppen blåste det på langt nær så mye som på lørdagen. Det var mulig å gå sånn noenlunde normalt, men vi måtte lene oss mot vinden et par plasser. Det kom en gjeng langs veien i det vi tok fatt på bakken ned fra toppen. 

Ved sterk vind kommer det lyd fra innflygingsradaren på toppen. Denne lyden minner om ”rauting”, og på søndagen kunne vi høre lyden da vi gikk nede ved sjøen. Det var ikke kraftig nok vind på toppen til å få fram lyden. Lørdag derimot lød klagingen hele tiden.

Resten av turen ble som en vanlig tur. Is og snø i ”den fordømte bakken” gjør at vi måtte gå rundt, det fikk pulsen opp. Men vel oppe denne bakken, er resten stort sett bare nedover. Og det går jo greit.

Søndagens tur ble en grei treningstur – utenstore utfordringer verken av vinden eller isen. Men vi får uansett takke for anledningen til å ta en fottur i høyden – i midten av januar.