Resasteinen og Lifjell 12. april

Kirkeklokker og fjelltur

Dagens tur ble innledet med kirkeklokker. Det ringte til ”preik” i det jeg tok fatt på de første bakkene.

Og det måtte bli en tur ute langs kysten denne søndagen. Inne i landet ville det ”pisse”regne. Men ute ved kysten skulle det være en del opphold.  Og det er ikke vanskelig å velge opphold fram for regn. Regn har jeg hatt nok av denne vinteren.

Det kan ikke være mange skikkelige fjellturer som går så nær sentrum av en av Norges større byer, som denne. Turen fra Dale til Resasteine og videre ned til Dalevann og så til Lifjell, bymarka og tilbake til Dale, vil normalt ta 6 timer. Står vinden fra vest, som i dag, så er det mulig å høre kirkeklokkene stort sett hvor som helst på turen.   

Selv om det ikke skulle regne noe særlig, ville det blåse. Nå tok værfolkene feil når det gjelder regn, og også for vinden. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og vinden var så avgjort ikke av kuling styrke.

Med andre ord, det ble en bra tur værmessig.

Utover langs brinken tok vinden, og jeg måtte ta det litt med ro for å holde kontrollen. På kanten tok vinden så pass i at det kjentes litt skummelt. Med stup til høyre, fortrekker jeg å ha kontroll.

Fra Jødestadfjellet og ned til Dalevann er det bratt. For folk (meg) med en mild form for høydeskrekk, er det en utfordring.  Men jeg kom da ned denne gangen også.

Oppe i lia kunne jeg kjenne lukta av bål. Nede ved Dalevann satt det en gjeng og hadde varm kaffe klar. Det var unger og voksne.  Det var god turstemning rundt bålet. Jeg hilste pent, ønsket god tur ned og fortsatte mot Lifellet. Det var en del folk opp mot toppen, men så snart toppen var passert, ble jeg igjen alene. Det var spor – både samme vei som meg, og mot, men jeg så ikke folk.

Bakken ned mot Bymarka går greit, men det er en del meter ned, og med en del timer på beina, kjennes det i kneet etter hvert. Vel nede, og et stykke vider, er det en liten bakke med et tau til hjelp.

Pulsen kommer fort opp, når hele kroppen tas i bruk. Skikkelig pesing på toppen hører muligens med.  Fra Einerneset og inn er det bare 30-40 minutter å gå. En del av denne tiden blir brukt til å tenke på bakken opp i Revesdal.  Lurer på om det hjelper å tenke positivt?  Men jeg kom opp, og kunne ta fatt på det siste stykket inn mot mål… eh Dale.

 

På vei innover langs Gandsfjorden, står bjørka grønn. Det er kjekt å se, etter en ikke så lang vinter. Og så er det påskeferie i snøhaugen? Forstå det den som kan.

Sola kom fram i innspurten, bare for å skikkelig understreke at dette hadde vært en tur med godt vær. Men sorpet var det, buksa var skitten til langt over kneet.