Et kjapt besøk for å sjekke forholdene.

Fortsatt snø, men fullt mulig å komme inn til hytta.

Med Kristi Himmelfartsdag på torsdag, måtte det bli anledning til en tur innover.  Men dagseddelen ble fort full. Og for å få turen, som jeg prioriter, så måtte det bli fra onsdag til torsdag. Med andre ord etter arbeid onsdag.  Og beskjeden var klar: tidlig hjem torsdag.

Langhelg burde gi mulighet for mer enn en kjapp tur inn og ut, men det var alt jeg fikk til denne helga.

Det å gå innover heia etter en dag på jobb, er tyngre enn det høres ut som. Av en eller annen grunn blir jeg alltid forholdsvis ”kjørt” når jeg endelig ser hytta. Også slik denne gangen.

Det var selvsagt ikke andre biler på parkeringsplassen. Og ikke spor innover.  Det var ikke snø før over første bakke. Men fra der og videre var det fortsatt en god del fenner. Over 800moh var det snødekke i søkkene mens ryggene var bare. Det var mer snø enn vanlig, men den ligger på de vanlige stedene. Snøen høyere/dypere enn vanlig.

Men det hindre ikke turen.

Fossebekken var på langt nær så stor som den var forrige uke. Det minker tross alt på snøen. Likevel måtte jeg over snøbruer på tre steder.  Jeg tror aldri jeg helt blir vant med å gå på snø og høre vannet renne under.

I finværet med trekken bakfra ble det helst varmt i bakkene. Og det er lett å fortsette, og det finnes egentlig ingen unnskyldning for å snu.

Nede på hytta, så det bra ut. Det hadde vært en del folk innover.  Ikke en dråpe vann i bøttene, så det første som må til er en tur ned til elva.  Men etter det var det bare å hive av seg, og sette seg ute i sola. Og der ble jeg sittende. Til nærmer halvåtte.  Etter det ble det å sitte ved vinduet og se nedover dalen.

Denne kvelden var lyset magisk. Og naturen, Det var vårgrønt. Snø på toppene og en dypblå himmel. Ikke vindpustet og kveldslys selv etter 10.  Jeg ble sittende en god stund og fant den berømmelige roen.

Jeg la meg i 11 tiden. Det tok litt tid å sovne. Gjøken holdt det gående. Hvem er det som trekker opp de ford… fuglene.

Morgenen kom kjapt. Jeg kom meg av gårde i nitiden. Bakken opp er ikke blitt kortere eller mindre bratt.  På vei måtte jeg krysse spor av elg – eller hjort?

Antakelig elg med kalv. Og sporene var ikke gamle. Jeg hadde vinden bakfra, dyra var uansett over alle hauger.  Lengre opp tok jeg en ”snarvei”, og tilbake på stien var det ferske spor i mot. Det var andre på tur denne dagen. Helt nede ved veien, kom det et par i mot. Etter hva jeg kunne se – utlendinger. Og helt riktig. De snakket engelsk. De skulle på telttur innover. Han i dongri og med joggesko. Det ville bety våte sko temmelig fort. 

 

Bynuten igjen.

En fin dag og fin tur.

Etter tur både fredag og lørdag, og med bestyrerinnen vel hjemme fra sydlige strøk måtte det bli en litt kort tur.

Men ikke så kort som rundt Lifjell….

Og (heldigvis) utelukket det også at vi kunne ta ut på Stavanger Turistforenings 7 nut tur. Det er en tur i kø, og med en god del «konkurranse» i bakkene. Ikke noe for folk som ønsker å ta det litt rolig.

For rolig skulle vi ta dagens tur. Det ble vi fort enige om – broderen og jeg. Det har vi vært enige om noen ganger, men det har ikke ofte blitt gjennomført.

Det var ikke fullt så mange biler på parkeringsplassen som forrige helg. Men likevel et godt antall. Det ville være andre på vei mot toppen denne dagen. 

Været får ta mesteparten av skylda. Sol gjennom skydekket, ikke mye vind, og heller sommertemperatur. Hjemme var det kaldere. Det får havskodda ta ansvaret for.

Denne gangen ble det et rolig tempo oppover Lysevegen. Vi tok igjen en familie, og gikk videre.

Det tok ikke lang tid før vi ble forbigått av en kar, og like etter kom det tre gutter springende i bra tempo forbi. Ikke ofte så mange tar forbi oss….

Nå bruker vi antakelig ikke så veldig mye lengre tid, selv om vi tar det med ro. Og i bakkene opp Svartedalen, blir det enklere når det fortsatt er litt overskudd igjen.

Det var egentlig kortbuksevær, og vi burde ha tatt på sommertøyet. Karen som for forbi bemerket at det så klamt ut med Gore-tex. Nå ja, alt blir en vane.

Vi møtte en del folk i mot på vei nedover. Ikke like mange som forrige helg, men det gikk ikke lenge mellom hver gang det kom noen. Merkelig nok var det få hunder på tur. Vi treffer normalt en hel del med hund på denne turen.

Det ble merkbart varmere nedover liene. Og sommertemperatur. Ofte har det blitt til at jeg går og tenker på den siste bakken opp. Den er ikke spesielt lang, men vi har pustet og pest noen ganger her.

Denne dagen var bakken ikke egentlig noe problem. Vi måtte bare komme oss opp.

40 biler på parkeringsplassen. Halvparten av forrige uke. En grei treningstur til topps i Sandnes.

Rundtur i Madlandsheia.

Sommertemperatur til topps.

Det ble ingen tur til Blåfjellenden denne helga. Snø og vann satte en stopper for dette. Men nå er det likevel mulig med en skikkelig heiatur likevel.

Madlandsheia byr på mange turmuligheter. De siste årene har det blitt noen turer til topps på Vådlandsnuten.  Det har egentlig ikke blitt andre turer i dette flotte området. Minner fra andre turer har trengt på. Dette gjelder både turen ned Tverromdalen og – rundturen  Vådlandnuten, Rolighetsdalen, Hanklatjønna, Maribakken og ned. Jeg husker spesielt en tur her med glede, høy himmel, sommer, sol og tørt i bakken. Kunne noe slik gjentas?

Det var i hvert fall verdt et forsøk. Det var sommer, sol og antakelig forholdsvis tørt i bakken. 

Ulempen med Madlandsheia har alltid vært de mange le som må åpnes og lukkes på vei opp til parkeringsplassen. Forrige tur sto alle åpne, denne dagen måtte jeg ut og inn av bilen noen ganger.

Men sol var det, og lite vind nede i skogen. Først oppe i høyden kunne jeg kjenne en liten trekk, og det var egentlig greit. Dagen var varm.

Helst så varm at det var nødvendig å drikke inne i mellom. En riktig fin dag med andre ord. Det ble varmt opp bakkene mot toppen. Denne dagen fant jeg det nødvendig å stoppe sånn inne i mellom for å ta noen bilder. Det hjelper i de bratteste bakkene.

Og det var en del å ta bilder av.  Det var alt en del blomster. Jeg fant lyserøde blåbærblomst, blå fioler, blålyngblomst, selvsagt multeblomst, og ikke minst grepplyng i blomst. Min spesielle vårblomst. Like hyggelig hvert år å finne denne høyfjellsblomsten. Alt dette i mai, høyt i heia.

Det tok litt tid før jeg sto på toppen, og kunne kikke nedover Høylandsskaret mot Fisketjønna.

Stoppen ble ikke lang. Resten av turen fristet, og det var bare å komme seg nedover liene. Et snøfelt, resten på stein og mark.

Og det var virkelig noe å glede seg over. Det finnes sikkert mange plasser som likner Rolighetsdalen og rundt Hanklatjørna, men for meg, denne dagen, var dette den perfekte plassen. Riktig en tur å glede seg over. Av og til jeg finner det virkelig gode humøret på tur, og dette var en av de gangene.

Ikke snakk om at det er tungt, bakkene bare forsvinner i glede av å være på rett plass til rett tid.

Godt oppgått gammel sti gjør det ennå morsommere. Her må de brave Stavangerborgere ha vandret i de gode gamle dager en gang i femtiåra. Da Fisketjønnbu var stedet, og folk sto i kø for å bestille plass. 

Noe av årsaken til at dette er en fin tur, kan også skyldes at det fra toppen, går mye nedover. Og at det er en god del lettgått sti. Det finnes et par urer som krever litt, men så lenge steinene er tørre, er det jo bare å komme seg over ura og videre. Fra bunnen av Maribakken og ned går det over en del flyer, uten stor bakker. Det kan være litt utfordrende å holde motivasjonen oppe når det på slutten av turen blir ”enkelt”, mens det likevel krever konsentrasjon for å unngå å tryne over en eller annen stein. 

Jeg synes det er kjekt med gamle fjellveier, og nedover mot parkeringsplassen går stien nedover en gammel slik.  Et kulturminne fra gamledagers saudrifter tror jeg.

Det var nesten tyve biler på parkeringsplassene da jeg kom ned. Det er ikke ofte besøket er så stort. Men denne dagen fortjente Madlandsheia et godt besøk. Takk for turen.

Fredagstur for å sjekke forholdene i Hunnedalsheia

Mye snø og mye vann.

Siden bestyrerinnen ikke er på plass, men er i sydlige og varmere strøk, kom selvfølgelig tanken på en tur til Blåfjellenden snikende.

Uka hadde vært så varm at det må ha smeltet store mengder snø. Spørsmålet ble derfor om det var mye igjen og om snøen fortsatt ble gjort om til vann. Og kom i mengder ned Fossebekken.

Jeg var rimelig sikker på at det fortsatt var snøsmelting på gang, men det kan jo aldri skade og forsøke å komme inn til hytta. På vei opp Øvstabødalen mot Hunnedalen ble jeg sikker. Elva gikk stor, og det rant friskt i alle bekkene som kom over brinken.  Det ville bli vassing over vadet ved Fossebekken. Og antakelig gikk elva så pass stor at vannet ville gå langt over støvlene. 

Nede ved parkeringsplassen var forholdene som vanlig for første turen innover (At det er andre turen, får så være. Den første gikk på snø med vinterforhold.)

Nesten all snøen nede i hyttebyen var borte. Det lå fortsatt en fonn her og der, og jeg måtte gå over en fonn nokså langt nede, men dette er normalt.

Oppe i høyden, over første bakke, var det mer vinter. Riktig nok var det forsvunnet mye snø, men det var fortsatt nok til at store snøfelt måtte krysses. Nå var det egentlig mulig å gå på ryggen utenom stien. Der var det stort sett snøfritt.

Farten er avgjort lavere når stien ikke kan nyttes. Det tar tid å krysse fenner, og jeg for min del, går på en annen måte, og bruker andre muskler enn normalt. Etter en liten time sto jeg ved Fossebekken.
Det ville være mulig å passere, men da måtte jeg ut i elva, som gikk stri. Turen vider ville da gå med våte sko. Ingen ønskedrøm.

Men hva med morgendagen?  Det var meldt om sol og vesentlig høyere temperaturer. Og jeg ville være ved bekken rundt 11-12 i beste fall.

Jeg så egentlig ikke syn på å vandre innover på snø i et par timer, med støvlene fulle av vann. Og usikkerheten rundt hvor mye vann det ville være neste dag stakk også i.

Jeg fikk ta et par turer i lavlandet lørdag og søndag.

Det er langhelg neste uke og da er jeg ikke i tvil om at det vil være mulig å komme innover. En liten utsettelse får jeg tåle….

17. mai tog på 18. mai.

17. mai tog på 18. mai.

Bynuten i finvær, men ikke alene.

Det har blitt en del turer til Bynuten opp gjennom årene. Sjelden helt alene, men det har forekommet.

På denne turen var vi ikke alene.

Normalt vil det være tre fire biler på parkeringsplassen ved Seldalsheia når vi kommer. Denne gangen var det nærmere 20. 

Og været får ta mye av skylda. Sol, lite vind og høy temperatur. Vi var ikke mye i tvil om at det ville bli varm i bakkene oppover. Kort ullbluse var påkrevd. Egentlig kunne vi ha tatt på kortbuksa også, men det kan være betydelig kaldere helt øverst. Så sånn for sikkerhets skyld gikk vi i langbukser. Og godt var det, for vi hadde antakelig blitt solbrent på lår og legger – det får være trøsten. For varmt var det.

Vi hadde selvsagt bestemt oss for å ta det med ro opp bakkene. Og med så mange på tur var det også noen som startet rett før oss.  

Vi holdt nesten samme rolige fart som et par, men tok forsiktig innpå. Etter en stund var vi i ryggen på paret, og skulle normalt ha glidd forbi. Det ble ikke slik, farten ble satt opp og vi måtte da enten presse oss forbi, eller bli etter.

Og ikke overraskende, vi presset på. Det fikk også innvirkning på resten av turen. Startes turen i god fart, blir det litt fart i sakene videre. Og vi for forbi en god del folk oppover mot toppen.

Nå var det forhold til å gå fort. Tørt i bakken og på steinene. Øverst oppe trakk det litt, vi snakket med en kar som satt og spiste, men hev i oss saften (kald denne gangen) og snudde på hælen. 

Nedover møtte vi selvsagt de samme som vi hadde passert.  Og vi tok også igjen noen som hadde startet på nedturen litt før vi kom ut til toppen.  På nøyaktig det stedet der jeg hadde sagt vi ville ta de igjen.

Litt nede i bakken gikk vi på kjentfolk, og fikk en liten prat om hei og tur. Det er alltid hyggelig å treffe fjellfolk igjen.

Alt i alt var det bare hornorkesteret som manglet for at det skulle være et forsinket 17. mai tog.

Alle som kom imot oss var ikke i like god form. Noen er tydelig kjørt alt før de er kommet halvveis. Mens andre bare kjører på, og helst springer opp bakkene. Og hyggelig nok. Det var mange hunder med, og de aller fleste ble holdt i band.  

På slutten av turen ned de siste bakkene, var ikke beina like myke som da vi startet, og det ble bare å holde jevnt tempo.

Nede på veien kunne vi telle over 80 biler, det er ikke mange gangene vi har vært på tur til Bynuten i selskap med så mange folk.

Trugetur til Blåfjellenden

Snø og 17. mai.

Denne uka MÅTTE det bli en tur til Blåfjellenden.  Forrige ukes forsøk ente på parkeringsplassen i Hunnedalen.

Jeg mente det måtte ha forsvunnet nok snø i løpet av uka, til at det var mulig med en tur innover. Så feil kan man ta, ikke at det var umulig med tur, men hvor mye snø som hadde forsvunnet.

Nesten ingen ting, virket det som.

Det var fortsatt snø nesten helt ned til veien, og bekken oppe i hyttebyen måtte forseres på snøbru.  Det har hent at snøen ligger nede ved denne bekken en god stund ut over sommeren, men det er ikke ofte jeg har måttet gå på snøbru her.

Jeg gikk oppover Oleskaret. Og gikk gjennom råtten snø enkelte plasser. Bare et stykke opp i skaret bestemte jeg meg for å ta på trugene. De var med bare sånn for sikkerhets skyld….

Og jeg tok ikke av trugene før helt nede på flaten ved Blåfjellenden. 

Nå veide sekken mer enn normalt. Jeg hadde planer om å bli til søndag, og hadde med ekstra mat. Og siden det var den 17. mai på lørdag, hadde jeg og med noen godsaker. På toppen kom trugene, som også veier.

Det var snødekke nesten 100%. Og siden jeg hadde startet litt sent, var den råtten i overflaten.  Det ble litt bedre lengre oppe i høyden. Selv med truger var det vanskelig å holde høyden i skrått terreng.

Trugene fikk ikke skikkelig tak, og snøen bare raste vekk.  Det ble tungt. Og det gikk smått.

 

Som første delmål hadde jeg Fossebekken.  Var vannføringen for stor til å krysse over, måtte det bli retur til bilen.  Det var vanskelig å se hvor stor vannføring det var, for mesteparten av bekken gikk under snøen.  Det ble å ta peiling på der jeg mente snøen var tykkest og spasere over.

Skulle jeg gjette, vil jeg si at det var godt over en meter snø der jeg gikk, med bekken brummende under.
Jeg kunne se spor i snøen. Det virket som om noen hadde gått innover. Nå er det ikke vanskelig å gå på hard snø, men denne dagen var overflaten alt annet enn hard.

Det var også skispor, og de så ikke eldre ut.  Egentlig hadde det vært greit med ski. Det hadde i hvert fall gått fortere. Nå gikk det smått.  Ett lite stykke over Ølbakken, er det en liten dal mellom to ”topper” . Fra toppen og ned i bunnen er det i hvert fall 5 meters høydeforskjell. Uten snø.

Nå gikk det litt oppover før det skrådde over. Her må fonna være over 5 meter.  Det tok tid å komme opp til det høyeste punktet, men endelig begynte det å gå nedover. Og enda mer nedover. Det var ikke lett å holde balansen på trugene. Det var mye enklere å sette seg, og bare renne ned. Det ble litt merkelige spor i snøen, men siden det ikke var andre så…. 

Nede på hytta var det tydelig at det hadde vært folk innom etter påske.  Og protokollen viste at det hadde kommet folk opp fra Mån. Og i følge hytteboka, var det mye spor av nye ras og steiner i stien oppover. Jeg har etter hvert fått litt respekt for Fidjadalen i snøsmeltinga, og venter heller litt lengre ut på året før jeg tar turen.

Det var ikke veldig varmt inne i hytta, og det var nødvendig å fyre. Det tok litt tid før den gode varmen spredde seg.  Det ble en vanlig kveld, med middag, peanøtter Pepsi Max og Soduko. Uten radio, den hadde tydeligvis sagt ”takk for seg”, og det kom bare støy ut av høyttaleren.

Det var lyst til nesten 11, og da var det tid for køya. Jeg sto opp tidlig, og bestemte meg for å gå tilbake lørdagen og ikke ligge over til søndag. Det tror jeg var en lur beslutning, for selv om jeg ikke tenkte på det da, tror jeg forholdene ved Fossebekken søndag ikke blir bedre. Snarere umulige.

Det var meldt om høyere temperatur og sol. Da kunne snøbrua forsvinne, med meg på feil side.

Etter å ha vasket og ryddet hytta, var det bare å komme seg av gårde. Det var nesten 10 grader, men snøen var ikke så bløt som på veien inn – så tidlig.

Det ble tungt opp bakken.  Jeg gikk på beina. Jeg mente det ville være enklere å sette skoa inn i snøen enn trugene.  Og et godt stykke var det greit å gå på snøen.  Men i sørhellingen nedover mot Fossebekken, ble det gjennomslag og tungt.  Da kom trugene til nytte - igjen.

Og jeg tok de ikke av før jeg igjen var nede i hyttebyen.

Det var en ny erfaring å bruke truger på en så pass lang tur. Det er greit, men tungt. Beina er i tilvendt vekta av bløte sko og truger. Det merkes etter hvert. Det er lettere å gå på snøen. Jeg holder i hvert fall høyere fart uten truger.  Men med gjennomslag og bløt snø der du synker nedi, da er truger det riktige.

Søndagstur med innslag av gammel kultur.

Høgjæren 11. mai

Bestyrerinnen er forståelsesfull. Selv med søndagens dagseddel full av forpliktelser overfor gamle mødre og feiring av barnebarns 8 års fødselsdag, ble det søndagstur. Det kan selvsagt skyldes at jeg blir mer en vanlig sur og grinet om det ikke blir tur lørdag og søndag.

Med full dagseddel kunne ikke turen ta for lang tid. Høgjæren var et godt alternativ. Vi avtalte at vi skulle spise på Karlsbua, etter at jeg hadde gått runden.

Med de sosiale forpliktelsene under kontroll, var det bare å finne fram utstyr og gjøre klar for tur.

Nå var antakelig høgjæren et godt valg med tanke på været. Det var snakk om regn. Med vind fra nord blir det ofte oppklaring. Det ville uansett bli minst regn lengst i sør.

Himmelen var grå og tung. Ingen høy himmel med god sikt denne dagen. Gjøken var i gang og steinskvett, heilo og heipipelerke kunne også høres.

På parkeringsplassen var det ingen biler. Jeg parkerte og gikk bak i bilen for å ta fram sekken. Det ulte og pep. Ikke sterk vind, men kald. Vindfleecen ble beholdt. 

Det var tørt og fint. Det hadde regnet nede i lavlandet men her opp i høyden virket det som om det bare var kommet noen dråper. Stiene på høgjæren innbyr til raske turer, og med formen sånn noenlunde på plass ble det god fart oppover de slake bakkene. I de små kneikene som finnes kom nok pulsen høyt opp. Det passet for så vidt bra å ta i denne dagen. Programmet var tett nok til at det ville være en fordel å gå kjapt.

Det var ikke mange andre fra morgenen av, men ut over dagen traff jeg flere, men det var først etter å ha snudd nede ved steinkjerringå.

Bakkene opp mot Gauleiksvarden gir god trening. Her er det 4-5 bakker av passelig lengde med rolige partier mellom. Skikkelig naturlig intervall. 

Rett etter Gauleiksvarden ble det stopp, ut i terrenget og frem med fotoapparatet.

Det var torvstakker ute i myra. På turen til Scotland ble vi selvsagt vist tørket torv. I Scotland blir dette brukt som brenne for tørking av kornet etter spiring. Og det er torven som gir den karakteristiske smaken av whisky fra øyene.

Hos oss, ble torv brukt som brenne. Jæren var før treløs. Som det ble sagt. «Me he mange sorte træ på Jæren, men adle hette raun» (rognbær).

De aller fleste bruk hadde tilgang til torvmyr, og skar torv.  Inne i byen var det nok ikke så vanlig, men under krigen ble det skåret torv på Kjellandmyrå – der hvor motorveien i dag går. De lå noen rester av torv i vedbua hjemme, i mange år etter krigen. 

Og etter en kjapp tur ut til kjerringå gikk jeg igjen opp til Gauleiksvarden. Der traff jeg et følge, og sytes det ville være greit å gjøre oppmerksom på det sjeldne synet av tovstakker. Og mannen som var fra «Podlest» kunne fortelle at han hadde sprunget rundt beina til faren mens de skar torv.

Det gikk greit oppover bakkene mot Synesvarden, og det siste stykket til bilen ble ikke for tungt. Enkelte ganger har det hendt at det blir full fart ned bakken fra Synesvarden på vei mot Tofvdal. Denne gangen ble litt mer rolig tempo. 

Jeg ringte bestyrerinnen og vi avtale og møtes på Karlsbua. En institusjon på Jærene.  Respateks langbord, trekkspillmusikk og fullt på parkeringsplassen. Det serveres «hjemmelaget» søndagsmat. Svine, lamme eller oksestek med jordeple og grønnsaker. Sviskegrøt til dessert. Og spørsmålet fra jenta bak disken: skal det være to eller tre eple? Jeg ble mett.

Og vi rakk selskapet til jentungen som fylte 8.

Kom mai du skjønne milde – Bynuten lørdag

Vårtur med smak av sommer.

Og så gol gjøken.  Helt uventet og svært tidlig. Jeg kan ikke huske å hørt denne pippip’en så tidlig noen gang.  Det var også lett å forstå at den satte i gang. Bjørka er grønn. Det var godt og varmt i bakkene oppover Lyseveien, og sola gjorde sitt beste for å få oss til å tro at det er sommer.

På toppen var det trekk fra sør, og ikke helt sommertemperatur.  Men ikke så kalt at det var nødvendig å hive på jakken.
Det var en del biler på parkeringsplassen. Det var med andre ord, andre som også hadde tatt en sjekk på været.  Fint på lørdag, dårligere søndag.  Likevel tok jeg  ikke igjen folk før etter et godt stykke oppover. Det var en utenlandsk familie med minsten i bæremeis og en unge som sprang rundt.

Inne i skogen var det varmt. Sola kom fram og det var ikke mye bevegelse i lufta.  Dette var en av de dagene der jeg gikk og hold litt igjen. Det var ikke pulsen som satte grensen, men pusten. Det skjer noen ganger, og er for meg et tegn på at jeg ikke er i helt dårlig form. Det er vanlig med regn og vind på turene til Bynuten. Denne gangen var det gode forhold, tørt og fint. Det var bare å gi på. 

Oppe i lia hørte jeg gjøken, for første gang i år, og det er tidligere enn vanlig.  Rett etter tok jeg igjen to karer, og vi vekslet noen ord. Den ene så ut som om han ikke var helt forttrolig med fjell og utmark. Jeg traff de to igjen ett stykke nedenfor toppen. Da var de kommet et godt stykke over fossen, og jeg tror nok de kom seg opp til topps.

På toppen satt det tre ungdommer, de var ikke sikre på hvilken vei de ville ta ned, men de ville forbi et vann. En av jentene ville bade.  Hva er det med disse folkene som absolutt skal hoppe ute i vann overalt. Selv om vannet bare holder 7-8 grader. Brrr….

Tørt føre og godt vær, gjør det mulig å holde god fart nedover. Det ble bråstopp et stykke nede i bakken. Det kom kjente i mot. 

Det var en jente jeg har truffet mange ganger før. Vi fikk en hyggelig prat, og hun kunne fortelle at det fortsatt var skiføre i høyden, og at hun hadde vært på skitur fra Høgaleitet forrige uke.

Og denne dagen var det flere jenter som gikk alene enn menn.   Jentene legger ut på tur.

En tur til Bynuten er likevel en god dagstur. Det tar tid opp og ned, og de siste bakkene nedover blir lange. Det er helt greit å komme ned til bilen, skifte klær og sette seg ned.
Men denne turen bør huskes, som en av de bedre.

 

Vådlandsnuten søndag 4. mai

Vårtur med bestyrerinnen og Bernt.

Så var været tilbake til det normale. Nesten frost om natten og bare 7 grader på morgenen. Med en kald trekk fra vest.
Men med sol.

Tilbake fra det store utland på lørdag, måtte det selvsagt bli en vanlig tur på søndag.  Petter hadde tatt turen til topps i Madlandsheia tidligere, og drev aktivt reklamearbeid. Og vi har ofte hatt en vårtur til Vådlandsnuten.

Det var ikke vanskelig å bli enige om turmålet. 

Bernt ble kontaktet, og på søndagsmorgen ble det klart at vi ble 3 på tur denne søndagen.  Madlandsheia får sin del av nedbøren. Det regner mer her enn de fleste plassene rundt om. Det er det første høye fjellområdet lavtrykkene fra vest treffer på, og lar så innholdet dale ned over skyldige og uskyldige.

Denne søndagen var meldingen god, eller helst bedre en god. Sol, lite vind og ikke for kaldt.

For oss tre i bilen var det kjekt å se små lam på markene oppover. Det er mer enn et vårtegn, det er selve våren.

Og det ble mimret om tidligere turer i samme terreng. Våre første turer i Madlandterrenget var for omtrent tretti år siden.

Bakkene oppover er nok blitt litt brattere med årene, men til gjengjeld har vi mer erfaring i å ikke ta i for mye. Det går i et rolig tempo som holdes til topps. Pauser for å få pulsen under kontroll unngås med flid.

Denne dagen var det bare kjekt. Bakkene var ikke for lange eller bratte.  Vi hadde noen små stopp for å beundre utsikten, og for å ta bilder. Uten tanke for puls og lunger…

Det ble varmt i sola. Jakke var helt unødvendig, og selv oppe mot toppen rant svetten. Jakken måtte på under pausen helt øverst, men da var vi også over 800moh. Helt øverst var det fortsatt fenner. Vi så spor, som var avsatt rett før siste nedbør, og den kom som snø.  I nordhellingen, der sola ikke hadde kommet til, var snøen knallhard, og det var vanskelig å få fotfeste. Min nye stav kom til nytte på nedturen…

Et stykke opp i bakken møtte vi på en kar på vei ned. Bestyrerinnen imponerte med å huske både navn og hvor vi hadde møtt karen tidligere.  Det er bra å ha med noen som husker fjes. Selv husker jeg snaut mitt eget ansikt, og lurer av og til på hvem jeg egentlig barberer om morgenen.

Det var kjapt å komme ned fra vinteren til våren. Det gled greit nedover bakkene i finværet. Jeg har så avgjort hatt noen våte og kalde opplevelser på den samme stien. Nede ved Fisketjønna sto bjørka grønn. Det er bare så vidt vi kunne se den øverste parkeringsplassen gjennom bladverket på vår vei ned mot bilen.

Nede på parkeringsplassen var det en del bil. Langt fra så mange som det burde være i det fine været.

Men det er jo litt kjekt å kunne gå uten for mange rundt om kring. Denne dagen møtte vi i alt 8 personer. En av disse kom joggende oppover de siste bakkene mot toppen. Det krever stålkondis. Er det mulig å ønske seg noe slik til Jul?

Mot Lochnagar – Scotland.

Brødrene på tur

Broderen og jeg la planer tidligere i vår. Tur til Scotland med Lochnagar som mål. Nå finns det flere brødre, og etter hvert som planene ble luftet og diskutert, ble til at alle fire sammen skulle ta den store utflukten. Det passet på mange måter greit. Eldste mann fyller 70 og det ville være en fin gave å spandere turen – og hva i alle dager gis ellers til noen som stort sett har alt?

Turen ble lagt til 1. mai helga. På vei mot Ballater, hvor vi skulle overnatte før turen, var vi innom noen kjekke brennerier og hadde noen små og forsiktige prøver på myrvannet…

Torsdagen var noe fuktig og kald. På vei over høylandet, kunne vi se hvite topper med både gammel og ny snø. Det lovet ikke helt godt for fredagens tur.

Fredagsmorgen, etter tradisjonell (engelsk) Scotsk frokost, pakket vi ned både drikke og mat. Vi regnet med at turen ville ta noe tid.

Men været var bra, bortsett fra at bilrutene nede i landsbyen var dekket med frost. Innover langs Muick til Spittal of Glenmuick ble det diskutert forskjellige alternativer til toppturen, men vi ble enige om å forsøke. Vi ville uansett ikke bli de eneste som vill gå oppover denne dagen.

På parkeringsplassen var det alt en del biler. Men ikke alle skulle til toppen av Lochnagar. Det finnes en god del andre turer og stier i området. Vi tok stien opp mot toppen. I dette tilfellet er ”stien” for den første halvparten av turen en vei for Landrovere, og byr ikke på veldig store utfordringer. Bortsett fra at eldste-mann, som ikke trener men røyker, ikke har pust. Det gikk i et rolig tempo oppover. Etter halvannen time ga han seg og snudde nesa nedover.

Vi fortsatte, lyden av liryper fulgte oss oppover. Og vi skremte også opp noen fugler. Noen av rypene var mer opptatt av hverandre enn av oss, og vi kom nesten helt innpå før de flakset opp.

Det går mye oppover. Bakkene er stort sett ikke bratte, men til gjengjeld lange. For å redusere slitasjen, er det laget ”trapper” og lagt ut stein som gjør det naturlig å følge en bestemt vei oppover.

Tilretteleggingen minner mye om det arbeidet som er gjort på stien ut til Prekestolen, men jeg tror ikke det er så mange som tar turen til Lochnagar som ut til Prekestolen.

Opp mot 900moh er det en liten kneik som ender ut en liten dal. I andre enden av denne dalen er det fantastrisk utsikt til vannet og toppen Lochnagar, og utsikten her er ofte fotografert og malt.

Videre går det bratt opp en ur. Denne var dekket av en fonn med løssnø på toppen. Med stup i enden av fonna, er både broderen (han som har samme fødselsdag som jeg) og jeg ikke helt trygge.

Det gikk en del folk oppover, og hadde vi tatt tiden til hjelp ville det være mulig å komme opp – og ned, men med eldstemann ventende, fant vi det best å snu.

Vi hadde hatt en god tur opp, og etter at 70åringen hadde snudd, holdt vi et brukbart tempo. Det fikk klare seg for denne gang.

Og så er det også en god unnskyldning for å ta nok en tur til naboen i vest. Vi må da kunne komme opp en gang…

Nedover går greit, men en god time i bare nedoverbakke tar på. Det er faktisk sånn at de små oppoverbakkene som finnes gir en liten hvil i all nedover.

Nede ved bilen var det vår. Adskillig varmere enn opp. Der var det egentlig vinter. Det er litt rart å komme til Scotland og oppleve våren på ny. Har var bjørka bare så vidt grønne.

Med en kortere tur enn planlagt, kunne vi ta nok et besøk på et brenneri. Like i nærheten av dronningens slott i Scotland – Balmoral, nærmestre nabo, ligger Brenneriet Lochnagar.
Et lite anlegg sammenliknet med de andre vi besøkte, men fullt ut verdt et besøk. Vi kom på slutten av dagen, var alene på omvisningen, og fikk VIP oppvartning. En skikkelig hyggelig opplevelse.

En litt kort tur ble avsluttet på den lokale pubben med pizza og øl. Dette burde bli obligatorisk i Norge.
4 brødre hadde en fin tur, og en bra opplevelse sammen. Turen var verdt hvert øre.