Trugetur til Blåfjellenden

Snø og 17. mai.

Denne uka MÅTTE det bli en tur til Blåfjellenden.  Forrige ukes forsøk ente på parkeringsplassen i Hunnedalen.

Jeg mente det måtte ha forsvunnet nok snø i løpet av uka, til at det var mulig med en tur innover. Så feil kan man ta, ikke at det var umulig med tur, men hvor mye snø som hadde forsvunnet.

Nesten ingen ting, virket det som.

Det var fortsatt snø nesten helt ned til veien, og bekken oppe i hyttebyen måtte forseres på snøbru.  Det har hent at snøen ligger nede ved denne bekken en god stund ut over sommeren, men det er ikke ofte jeg har måttet gå på snøbru her.

Jeg gikk oppover Oleskaret. Og gikk gjennom råtten snø enkelte plasser. Bare et stykke opp i skaret bestemte jeg meg for å ta på trugene. De var med bare sånn for sikkerhets skyld….

Og jeg tok ikke av trugene før helt nede på flaten ved Blåfjellenden. 

Nå veide sekken mer enn normalt. Jeg hadde planer om å bli til søndag, og hadde med ekstra mat. Og siden det var den 17. mai på lørdag, hadde jeg og med noen godsaker. På toppen kom trugene, som også veier.

Det var snødekke nesten 100%. Og siden jeg hadde startet litt sent, var den råtten i overflaten.  Det ble litt bedre lengre oppe i høyden. Selv med truger var det vanskelig å holde høyden i skrått terreng.

Trugene fikk ikke skikkelig tak, og snøen bare raste vekk.  Det ble tungt. Og det gikk smått.

 

Som første delmål hadde jeg Fossebekken.  Var vannføringen for stor til å krysse over, måtte det bli retur til bilen.  Det var vanskelig å se hvor stor vannføring det var, for mesteparten av bekken gikk under snøen.  Det ble å ta peiling på der jeg mente snøen var tykkest og spasere over.

Skulle jeg gjette, vil jeg si at det var godt over en meter snø der jeg gikk, med bekken brummende under.
Jeg kunne se spor i snøen. Det virket som om noen hadde gått innover. Nå er det ikke vanskelig å gå på hard snø, men denne dagen var overflaten alt annet enn hard.

Det var også skispor, og de så ikke eldre ut.  Egentlig hadde det vært greit med ski. Det hadde i hvert fall gått fortere. Nå gikk det smått.  Ett lite stykke over Ølbakken, er det en liten dal mellom to ”topper” . Fra toppen og ned i bunnen er det i hvert fall 5 meters høydeforskjell. Uten snø.

Nå gikk det litt oppover før det skrådde over. Her må fonna være over 5 meter.  Det tok tid å komme opp til det høyeste punktet, men endelig begynte det å gå nedover. Og enda mer nedover. Det var ikke lett å holde balansen på trugene. Det var mye enklere å sette seg, og bare renne ned. Det ble litt merkelige spor i snøen, men siden det ikke var andre så…. 

Nede på hytta var det tydelig at det hadde vært folk innom etter påske.  Og protokollen viste at det hadde kommet folk opp fra Mån. Og i følge hytteboka, var det mye spor av nye ras og steiner i stien oppover. Jeg har etter hvert fått litt respekt for Fidjadalen i snøsmeltinga, og venter heller litt lengre ut på året før jeg tar turen.

Det var ikke veldig varmt inne i hytta, og det var nødvendig å fyre. Det tok litt tid før den gode varmen spredde seg.  Det ble en vanlig kveld, med middag, peanøtter Pepsi Max og Soduko. Uten radio, den hadde tydeligvis sagt ”takk for seg”, og det kom bare støy ut av høyttaleren.

Det var lyst til nesten 11, og da var det tid for køya. Jeg sto opp tidlig, og bestemte meg for å gå tilbake lørdagen og ikke ligge over til søndag. Det tror jeg var en lur beslutning, for selv om jeg ikke tenkte på det da, tror jeg forholdene ved Fossebekken søndag ikke blir bedre. Snarere umulige.

Det var meldt om høyere temperatur og sol. Da kunne snøbrua forsvinne, med meg på feil side.

Etter å ha vasket og ryddet hytta, var det bare å komme seg av gårde. Det var nesten 10 grader, men snøen var ikke så bløt som på veien inn – så tidlig.

Det ble tungt opp bakken.  Jeg gikk på beina. Jeg mente det ville være enklere å sette skoa inn i snøen enn trugene.  Og et godt stykke var det greit å gå på snøen.  Men i sørhellingen nedover mot Fossebekken, ble det gjennomslag og tungt.  Da kom trugene til nytte - igjen.

Og jeg tok de ikke av før jeg igjen var nede i hyttebyen.

Det var en ny erfaring å bruke truger på en så pass lang tur. Det er greit, men tungt. Beina er i tilvendt vekta av bløte sko og truger. Det merkes etter hvert. Det er lettere å gå på snøen. Jeg holder i hvert fall høyere fart uten truger.  Men med gjennomslag og bløt snø der du synker nedi, da er truger det riktige.