Rundtur i Madlandsheia.

Sommertemperatur til topps.

Det ble ingen tur til Blåfjellenden denne helga. Snø og vann satte en stopper for dette. Men nå er det likevel mulig med en skikkelig heiatur likevel.

Madlandsheia byr på mange turmuligheter. De siste årene har det blitt noen turer til topps på Vådlandsnuten.  Det har egentlig ikke blitt andre turer i dette flotte området. Minner fra andre turer har trengt på. Dette gjelder både turen ned Tverromdalen og – rundturen  Vådlandnuten, Rolighetsdalen, Hanklatjønna, Maribakken og ned. Jeg husker spesielt en tur her med glede, høy himmel, sommer, sol og tørt i bakken. Kunne noe slik gjentas?

Det var i hvert fall verdt et forsøk. Det var sommer, sol og antakelig forholdsvis tørt i bakken. 

Ulempen med Madlandsheia har alltid vært de mange le som må åpnes og lukkes på vei opp til parkeringsplassen. Forrige tur sto alle åpne, denne dagen måtte jeg ut og inn av bilen noen ganger.

Men sol var det, og lite vind nede i skogen. Først oppe i høyden kunne jeg kjenne en liten trekk, og det var egentlig greit. Dagen var varm.

Helst så varm at det var nødvendig å drikke inne i mellom. En riktig fin dag med andre ord. Det ble varmt opp bakkene mot toppen. Denne dagen fant jeg det nødvendig å stoppe sånn inne i mellom for å ta noen bilder. Det hjelper i de bratteste bakkene.

Og det var en del å ta bilder av.  Det var alt en del blomster. Jeg fant lyserøde blåbærblomst, blå fioler, blålyngblomst, selvsagt multeblomst, og ikke minst grepplyng i blomst. Min spesielle vårblomst. Like hyggelig hvert år å finne denne høyfjellsblomsten. Alt dette i mai, høyt i heia.

Det tok litt tid før jeg sto på toppen, og kunne kikke nedover Høylandsskaret mot Fisketjønna.

Stoppen ble ikke lang. Resten av turen fristet, og det var bare å komme seg nedover liene. Et snøfelt, resten på stein og mark.

Og det var virkelig noe å glede seg over. Det finnes sikkert mange plasser som likner Rolighetsdalen og rundt Hanklatjørna, men for meg, denne dagen, var dette den perfekte plassen. Riktig en tur å glede seg over. Av og til jeg finner det virkelig gode humøret på tur, og dette var en av de gangene.

Ikke snakk om at det er tungt, bakkene bare forsvinner i glede av å være på rett plass til rett tid.

Godt oppgått gammel sti gjør det ennå morsommere. Her må de brave Stavangerborgere ha vandret i de gode gamle dager en gang i femtiåra. Da Fisketjønnbu var stedet, og folk sto i kø for å bestille plass. 

Noe av årsaken til at dette er en fin tur, kan også skyldes at det fra toppen, går mye nedover. Og at det er en god del lettgått sti. Det finnes et par urer som krever litt, men så lenge steinene er tørre, er det jo bare å komme seg over ura og videre. Fra bunnen av Maribakken og ned går det over en del flyer, uten stor bakker. Det kan være litt utfordrende å holde motivasjonen oppe når det på slutten av turen blir ”enkelt”, mens det likevel krever konsentrasjon for å unngå å tryne over en eller annen stein. 

Jeg synes det er kjekt med gamle fjellveier, og nedover mot parkeringsplassen går stien nedover en gammel slik.  Et kulturminne fra gamledagers saudrifter tror jeg.

Det var nesten tyve biler på parkeringsplassene da jeg kom ned. Det er ikke ofte besøket er så stort. Men denne dagen fortjente Madlandsheia et godt besøk. Takk for turen.