Søndagstur med innslag av gammel kultur.

Høgjæren 11. mai

Bestyrerinnen er forståelsesfull. Selv med søndagens dagseddel full av forpliktelser overfor gamle mødre og feiring av barnebarns 8 års fødselsdag, ble det søndagstur. Det kan selvsagt skyldes at jeg blir mer en vanlig sur og grinet om det ikke blir tur lørdag og søndag.

Med full dagseddel kunne ikke turen ta for lang tid. Høgjæren var et godt alternativ. Vi avtalte at vi skulle spise på Karlsbua, etter at jeg hadde gått runden.

Med de sosiale forpliktelsene under kontroll, var det bare å finne fram utstyr og gjøre klar for tur.

Nå var antakelig høgjæren et godt valg med tanke på været. Det var snakk om regn. Med vind fra nord blir det ofte oppklaring. Det ville uansett bli minst regn lengst i sør.

Himmelen var grå og tung. Ingen høy himmel med god sikt denne dagen. Gjøken var i gang og steinskvett, heilo og heipipelerke kunne også høres.

På parkeringsplassen var det ingen biler. Jeg parkerte og gikk bak i bilen for å ta fram sekken. Det ulte og pep. Ikke sterk vind, men kald. Vindfleecen ble beholdt. 

Det var tørt og fint. Det hadde regnet nede i lavlandet men her opp i høyden virket det som om det bare var kommet noen dråper. Stiene på høgjæren innbyr til raske turer, og med formen sånn noenlunde på plass ble det god fart oppover de slake bakkene. I de små kneikene som finnes kom nok pulsen høyt opp. Det passet for så vidt bra å ta i denne dagen. Programmet var tett nok til at det ville være en fordel å gå kjapt.

Det var ikke mange andre fra morgenen av, men ut over dagen traff jeg flere, men det var først etter å ha snudd nede ved steinkjerringå.

Bakkene opp mot Gauleiksvarden gir god trening. Her er det 4-5 bakker av passelig lengde med rolige partier mellom. Skikkelig naturlig intervall. 

Rett etter Gauleiksvarden ble det stopp, ut i terrenget og frem med fotoapparatet.

Det var torvstakker ute i myra. På turen til Scotland ble vi selvsagt vist tørket torv. I Scotland blir dette brukt som brenne for tørking av kornet etter spiring. Og det er torven som gir den karakteristiske smaken av whisky fra øyene.

Hos oss, ble torv brukt som brenne. Jæren var før treløs. Som det ble sagt. «Me he mange sorte træ på Jæren, men adle hette raun» (rognbær).

De aller fleste bruk hadde tilgang til torvmyr, og skar torv.  Inne i byen var det nok ikke så vanlig, men under krigen ble det skåret torv på Kjellandmyrå – der hvor motorveien i dag går. De lå noen rester av torv i vedbua hjemme, i mange år etter krigen. 

Og etter en kjapp tur ut til kjerringå gikk jeg igjen opp til Gauleiksvarden. Der traff jeg et følge, og sytes det ville være greit å gjøre oppmerksom på det sjeldne synet av tovstakker. Og mannen som var fra «Podlest» kunne fortelle at han hadde sprunget rundt beina til faren mens de skar torv.

Det gikk greit oppover bakkene mot Synesvarden, og det siste stykket til bilen ble ikke for tungt. Enkelte ganger har det hendt at det blir full fart ned bakken fra Synesvarden på vei mot Tofvdal. Denne gangen ble litt mer rolig tempo. 

Jeg ringte bestyrerinnen og vi avtale og møtes på Karlsbua. En institusjon på Jærene.  Respateks langbord, trekkspillmusikk og fullt på parkeringsplassen. Det serveres «hjemmelaget» søndagsmat. Svine, lamme eller oksestek med jordeple og grønnsaker. Sviskegrøt til dessert. Og spørsmålet fra jenta bak disken: skal det være to eller tre eple? Jeg ble mett.

Og vi rakk selskapet til jentungen som fylte 8.