17. mai tog på 18. mai.

17. mai tog på 18. mai.

Bynuten i finvær, men ikke alene.

Det har blitt en del turer til Bynuten opp gjennom årene. Sjelden helt alene, men det har forekommet.

På denne turen var vi ikke alene.

Normalt vil det være tre fire biler på parkeringsplassen ved Seldalsheia når vi kommer. Denne gangen var det nærmere 20. 

Og været får ta mye av skylda. Sol, lite vind og høy temperatur. Vi var ikke mye i tvil om at det ville bli varm i bakkene oppover. Kort ullbluse var påkrevd. Egentlig kunne vi ha tatt på kortbuksa også, men det kan være betydelig kaldere helt øverst. Så sånn for sikkerhets skyld gikk vi i langbukser. Og godt var det, for vi hadde antakelig blitt solbrent på lår og legger – det får være trøsten. For varmt var det.

Vi hadde selvsagt bestemt oss for å ta det med ro opp bakkene. Og med så mange på tur var det også noen som startet rett før oss.  

Vi holdt nesten samme rolige fart som et par, men tok forsiktig innpå. Etter en stund var vi i ryggen på paret, og skulle normalt ha glidd forbi. Det ble ikke slik, farten ble satt opp og vi måtte da enten presse oss forbi, eller bli etter.

Og ikke overraskende, vi presset på. Det fikk også innvirkning på resten av turen. Startes turen i god fart, blir det litt fart i sakene videre. Og vi for forbi en god del folk oppover mot toppen.

Nå var det forhold til å gå fort. Tørt i bakken og på steinene. Øverst oppe trakk det litt, vi snakket med en kar som satt og spiste, men hev i oss saften (kald denne gangen) og snudde på hælen. 

Nedover møtte vi selvsagt de samme som vi hadde passert.  Og vi tok også igjen noen som hadde startet på nedturen litt før vi kom ut til toppen.  På nøyaktig det stedet der jeg hadde sagt vi ville ta de igjen.

Litt nede i bakken gikk vi på kjentfolk, og fikk en liten prat om hei og tur. Det er alltid hyggelig å treffe fjellfolk igjen.

Alt i alt var det bare hornorkesteret som manglet for at det skulle være et forsinket 17. mai tog.

Alle som kom imot oss var ikke i like god form. Noen er tydelig kjørt alt før de er kommet halvveis. Mens andre bare kjører på, og helst springer opp bakkene. Og hyggelig nok. Det var mange hunder med, og de aller fleste ble holdt i band.  

På slutten av turen ned de siste bakkene, var ikke beina like myke som da vi startet, og det ble bare å holde jevnt tempo.

Nede på veien kunne vi telle over 80 biler, det er ikke mange gangene vi har vært på tur til Bynuten i selskap med så mange folk.