Mot Lochnagar – Scotland.

Brødrene på tur

Broderen og jeg la planer tidligere i vår. Tur til Scotland med Lochnagar som mål. Nå finns det flere brødre, og etter hvert som planene ble luftet og diskutert, ble til at alle fire sammen skulle ta den store utflukten. Det passet på mange måter greit. Eldste mann fyller 70 og det ville være en fin gave å spandere turen – og hva i alle dager gis ellers til noen som stort sett har alt?

Turen ble lagt til 1. mai helga. På vei mot Ballater, hvor vi skulle overnatte før turen, var vi innom noen kjekke brennerier og hadde noen små og forsiktige prøver på myrvannet…

Torsdagen var noe fuktig og kald. På vei over høylandet, kunne vi se hvite topper med både gammel og ny snø. Det lovet ikke helt godt for fredagens tur.

Fredagsmorgen, etter tradisjonell (engelsk) Scotsk frokost, pakket vi ned både drikke og mat. Vi regnet med at turen ville ta noe tid.

Men været var bra, bortsett fra at bilrutene nede i landsbyen var dekket med frost. Innover langs Muick til Spittal of Glenmuick ble det diskutert forskjellige alternativer til toppturen, men vi ble enige om å forsøke. Vi ville uansett ikke bli de eneste som vill gå oppover denne dagen.

På parkeringsplassen var det alt en del biler. Men ikke alle skulle til toppen av Lochnagar. Det finnes en god del andre turer og stier i området. Vi tok stien opp mot toppen. I dette tilfellet er ”stien” for den første halvparten av turen en vei for Landrovere, og byr ikke på veldig store utfordringer. Bortsett fra at eldste-mann, som ikke trener men røyker, ikke har pust. Det gikk i et rolig tempo oppover. Etter halvannen time ga han seg og snudde nesa nedover.

Vi fortsatte, lyden av liryper fulgte oss oppover. Og vi skremte også opp noen fugler. Noen av rypene var mer opptatt av hverandre enn av oss, og vi kom nesten helt innpå før de flakset opp.

Det går mye oppover. Bakkene er stort sett ikke bratte, men til gjengjeld lange. For å redusere slitasjen, er det laget ”trapper” og lagt ut stein som gjør det naturlig å følge en bestemt vei oppover.

Tilretteleggingen minner mye om det arbeidet som er gjort på stien ut til Prekestolen, men jeg tror ikke det er så mange som tar turen til Lochnagar som ut til Prekestolen.

Opp mot 900moh er det en liten kneik som ender ut en liten dal. I andre enden av denne dalen er det fantastrisk utsikt til vannet og toppen Lochnagar, og utsikten her er ofte fotografert og malt.

Videre går det bratt opp en ur. Denne var dekket av en fonn med løssnø på toppen. Med stup i enden av fonna, er både broderen (han som har samme fødselsdag som jeg) og jeg ikke helt trygge.

Det gikk en del folk oppover, og hadde vi tatt tiden til hjelp ville det være mulig å komme opp – og ned, men med eldstemann ventende, fant vi det best å snu.

Vi hadde hatt en god tur opp, og etter at 70åringen hadde snudd, holdt vi et brukbart tempo. Det fikk klare seg for denne gang.

Og så er det også en god unnskyldning for å ta nok en tur til naboen i vest. Vi må da kunne komme opp en gang…

Nedover går greit, men en god time i bare nedoverbakke tar på. Det er faktisk sånn at de små oppoverbakkene som finnes gir en liten hvil i all nedover.

Nede ved bilen var det vår. Adskillig varmere enn opp. Der var det egentlig vinter. Det er litt rart å komme til Scotland og oppleve våren på ny. Har var bjørka bare så vidt grønne.

Med en kortere tur enn planlagt, kunne vi ta nok et besøk på et brenneri. Like i nærheten av dronningens slott i Scotland – Balmoral, nærmestre nabo, ligger Brenneriet Lochnagar.
Et lite anlegg sammenliknet med de andre vi besøkte, men fullt ut verdt et besøk. Vi kom på slutten av dagen, var alene på omvisningen, og fikk VIP oppvartning. En skikkelig hyggelig opplevelse.

En litt kort tur ble avsluttet på den lokale pubben med pizza og øl. Dette burde bli obligatorisk i Norge.
4 brødre hadde en fin tur, og en bra opplevelse sammen. Turen var verdt hvert øre.