Søndagstur i vanlig vintervær - regn, vind og 6-7 grader.

Rundt Dale/Li.

Det var aldri tvil om hvor søndagsturen skulle gå denne dagen. Med regn og vind, det var meldt om kuling, så er en tur rundt Dale/Li et godt valg.

Og det selv om jeg tok samme turen på lørdagen.

Turen rundt Dale/Li går så pass «beskyttet» at vinden sjelden er en hindring. Helt øverst går stien over noen eksponerte kanter, men selv der er vinden sjelden så sterk at det medfører problemer.

Nå har det hendt at jeg faktisk har krøpet for å komme fram, men det er svært sjeldent.

Det er lettere å komme seg ut på tur når andre også ønsker å være med. Denne gangen ble det broderen og jeg.  

Det var regn på ruta innover mot Sandnes, og regn eller helst yr hele turen. Ikke mye nedbør. Det var det heller ikke meldt, men det var nok til at hetta måtte være på store deler av turen.

På Dale var det få biler. Det kom en kar springende i det vi startet, og vi kunne se sporene etter ham, store deler av turen. Utenom denne karen, som sprang adskillig fortere enn det vi gikk, så møtte vi ikke mange.

Det var folk på toppen da vi kom opp. De hadde kommet opp veien. Med vinden hylende rundt hjørnene, så fant vi le rett ved disse, og vi fikk en liten prat.

Nede ved sjøen var vi i le for vinden, i bakken opp mot toppen kunne vi kjenne at det blåste, og helt øverst tok vinden slik at det kjentes. Men den kom aldri over stiv bris – utenom i noen skikkelige vindkast. Nedbør hele veien.

Og alt vannet gjorde både steiner og røtter glatte. Broderen lånte et nesten nytt på Alfa Walk King. Og han hadde virkelig problemer enkelte ganger. Mine Walk King som er godt brukt, for ikke å si slitt, hang noe bedre. Det er underlig at ikke skofabrikanter kan få laget sko som henger på vått fjell. Jeg har prøvd mange forskjellige skopar, men ikke funnet noen som henger.

Når skoene er nedslitt, og egentlig moden for utskifting, da henger de. Det gjør at jeg velger å gå med sko som lekker gjennom Gore-Texen heller enn å gå med nye tette sko.

Nå har jeg gått med våte sokker i mange år, det kjennes egentlig ikke så ille ut. Alt blir en vane.

Det tar selvsagt tid å gå forsiktig. Nå går det vel naturlig saktere etter hvert, men…. 

På vei ned bakken, nesten helt nede ved Dale, møtte vi en gammel kjenning. Jente på tur alene. Nå har vi møtt vedkommende en god del ganger, og det er alltid like hyggelig å få en prat om fjell og forhold og felles kjente.

Denne dagen var det nok bare vi og hun som tok turen rundt Lifjell.