Lørdagstur for spesielt interesserte.

Rundt Dale/Li i regn og vind.

Regn, vind og 3-4 grader. Nitrist vær fra morgenen av. Det var ikke oppmuntrende å se ut vinduet på drittværet.

Spesielt siden fredagen hadde vært knallfin, og jeg hadde sosiale oppgaver som gjorde det umulig å ta tur i finværet.

Nå er det en dårlig ide å kikke ut vinduet på været. Det er aldri så galt som det ser ut til. Det er bedre når en kommer i gang.

Men denne morgenen var det vanskelig å finne inspirasjonen og de gode forventninger til dagens tur. Det ville uansett bli vått og kalt.

Fredagen så jeg for meg en tur over høg-jæren, Forholdene gjorde at jeg valgte det sikre. En tur rundt Dale/Li.

Det regnet hele veien innover mot Sandnes og videre til Dale. Vindusviskerne gikk hele veien. På Dale var det som vanlig en del biler, men det var ikke spor utover langs sjøen. Jeg trodde det ville bli en ensom tur.

Regn og vind og 3-4 grader er bare for spesielt interesserte.

Det var fuktig og vått. Mine gamle Alfa Walk King hadde hull framme. Vannet kunne strømme fritt.

Denne dagen ble det derfor første langturen med Crispi sko. Og det var rette dagen å ta i bruk sko med tett Gore-tex.

Jeg gikk forsiktig. Jeg var usikker på hvor glatte skoene er på vått fjell. Etter hvert ble jeg mer sikker, men fortsatte med å gå forsiktig.

Utover langs sjøen fikk jeg heldigvis vind og regn bakfra. Og selv om stien snur helt ute ved Bymarka, og går mot Dale, så beskyttet fjellet mot vinden. Ikke mot regnet, det fortsatte å dette ned.

Helt øverst i henget rett før stien kommer ut av skogen, ble jeg tatt igjen av en kar. Han hadde startet fra Hommersåk og skulle bare oppom toppen.

Og han var litt enig i at forholdene denne lørdagen var for spesielt interesserte.

Over skogen ble det mer vind. Ikke så mye at det egentlig gjorde noe, men det var greit å søke ly bak huset for en liten stopp.

Det var tre karer der, som også tok dekning for vind og regn. En av disse kom i joggesko og forsvarets feltbukse. Det må ha vært både vått og kaldt.

Vi tok følge et stykke nedover, men flere går ofte senere en en alene, og jeg gikk i fra.

Nede i skogen over Dale på vei ned bakken, kunne det virke som om det hadde holdt opp å regne, men da jeg tok av hetta og åpnet jakken litt, kunne jeg kjenne at regnet hadde gått over til yr.

Det var nedbør hele turen.

Som vanlig ble det likevel en kjekk tur. Og selvsagt ikke så ille som jeg så for meg, den morgenen hjemme

Dale/Li - med snø på toppen.

Søndagstur med vinter øverst. 

Det var tungt å komme i gang på søndagsmorgen. Noen brukte natta til å montere autovern langs veien – rett utenfor soveromsvinduet. Og det er heller ikke til å komme fra at toogenhalv time i tilnærmet konkurransefart kjennes dagen etter.

Broderen var sterkt for en tur rundt Dale/Li da jeg snakket med ham på morgenkvisten. Og jeg var ikke særlig stemt for nok en tur langs sjøkanten. Gårsdagens tur kunne fortsatt kjennes under fotbladene.

Temperaturen søndagsmorgen var så pass høy (2-3 grader) at det antakelig ikke ville være is eller snø før helt oppe mot toppen.

Det viste seg å stemme. Først oppe i bakken, helt opp mot henget var det hvitt. Helt øverst var det helst vinter. Snø og is. På sørsiden hadde sola heldigvis tint det meste over svabergene og på de største steinene. Det var enkelt å gå.

Nede langs sjøen var det nesten tørt. Det var greie forhold, og vi kunne ha holdt god fart. Denne gangen var det jeg som holdt igjen. Det skulle ikke mye bakke til før pulsen føk i været og det ble tungt. Bedre å ta det på det jevne. Selv på nordsiden i skyggen var det greie forhold uten frost. Det var helst vårstemning med sol og klar himmel. Grønne flekker og en stri bekk.

På toppen trakk det over, og det kunne se ut som om det ville bli en del snø. Vi tok derfor ikke den sedvanlige drikke pausen, men fortsatte bare videre. Vi kunne se en god del folk komme oppover. De fortsatte ut mot varden til Aftenbladet. De fikk en skikkelig fin utsikt over Sandnes og Stavanger, men de svarte skyene lurte over.

Denne gangen fikk vi ikke det snøværet på toppen. Nå gjør det ikke så mye med litt snø, det er egentlig bedre enn regn, men det dekker over is. Noe som ikke alltid er like greit.

Det startet et par nedover bakkene omtrent samtidig med oss. Vi kunne se de over kantene, men i de bratte partiene så hang vi nok ikke helt med. Og i bunn av «den fordømte bakken» så kunne vi se paret halvveis oppe. De forsvant fort over haugen og ble vekk.

Noe kan forklares med at vi måtte ta en nødvendig stopp. Himmelen var blitt sort og det kom snø. Jakken måtte på. Snøværet sto ikke lenge på, heldigvis. Et stykke nede i bakken mot Dalevann, ble det igjen bart og vårlig.

Og ved Dalevann var en familie i gang med bål og kos. En grei tur opp for ungene. Om sommeren er det også en fin badeplass.

Nedover lia gikk det greit. Det var så pass tørt at det var mulig å gi litt på. Helt i bunn kunne vi se paet fra toppen. Det var (heldigvis) ikke mye før oss.

Nede ved bilen kom vi i prat med en par. De hadde sett oss ved skiltet i henget på andre siden av Lifjellet. Det er omtrent halvveis i tid, og de må da ha gått like kjapt (sent) som oss.

Utmarsj langs sjøen

Tempoetappe i vårvær.

Lørdagsmorgen, og snø i hagen. Det er ikke helt det jeg hadde satt på ønskelisten. Jeg hadde håpet på noe mer vårlig vær. Og hvor skal jeg da ta turen.

Det ville helt klart være mulig med en tur rundt Lifjell, det er i hvert fall en tur med “smak” av fjell.

Men det var noen skikkelig svarte skyer i sør, og det så ikke ut som om temperaturen ville komme så høyt at det kom til å tine på toppen av Li. Snø eller sludd med andre ord.

Da fristet det mer med varmegrader og sol nede ved sjøen. Og det var en liten uoppgjort sak, som godt kunne tas denne lørdagen.

Det har seg sånn at min svoger tok turen fra Hå til Varhaug , og mente han hadde gått forholdsvis fort. Og han spurte om jeg hadde gått turen fortere.

Det hadde jeg, men for en god del år siden. De siste årene har det ikke vært så viktig å sjekke tider. Det henger sammen med “best før dato” og den er overskredet med noen ti-år. Det går senere nå enn før.

På Hå var det grønt og vårlig. Det var også forholdsvis tørt. Det var nok fortsatt tele i bakken, men mer eller mindre gode forhold. Men vinden kom fra sør. Selv om den nok ikke var over bris, var det nok til at det ble vanskelig å holde tempoet helt på topp.

Jeg kan ikke si at jeg tok det med ro, men det ble ikke helt topp-tempo.

Sjøen gikk tungt, det brøt hvitt et stykke ute. Det hvite skummet viste godt igjen mot noen skikkelig svarte skyer ute i havet.

Himmelen var omtrent slik den ofte blir fremstilt på bilder fra Jærkysten. Malerisk og pen.

Det var varme og sol - en stund. Et stykke nedover kom skyene inn og slapp sitt innhold av hagel og regn over landskapet. Det ble nesten hvitt på bakken, og hagelet trommet på hetta.

“Som normalt for årstiden” så kom sola igjennom etter en stund,. Og det ble atter nærmest vårlig.

Og helt som forventet, ble det mer hagel og regn lengre nede mot Varhaug.

Etter en kort stopp på Varhaug bar det nordover. Og nå med solen i ryggen.

Det ble varmt. Rene sommerstemningen et stykke. Altså minst 3 årstider i løpet av en times tid.

Nå skulle det gås fort. Det gikk unna i omtrent “marsjmerketempo”. Det vil si litt under 9 minutter på kilometeren. Det er ikke helt sammenlignbart. Jeg hadde nok ikke en sekk på til sammen 11 kilo, og skoene er muligens litt lettere enn vanlige militærstøvler. Til gjengjeld går “kongeveien bare delvis på ordinær vei eller “god sti” men en hel del i terreng.

Og turen er ikke over to mil. Tempoet holdt jeg helt inn. Tiden ble den samme som min svoger hadde brukt. (Et par minutter mindre, men hvem teller sekunder…)

Det kjentes godt å kunne sette seg i bilen og slappe av. En fin tur i bra tempo.

　

Med Bestyrerinnen på tur.

Lang tur for jentene, vanlig tur for gutta.

Det var klar tale på lørdagskvelden. Bestyrerinnen ville være med på søndagens tur.

Hvor turen skulle gå, var derimot noe uklart.

Det ble meldt om vind. På åpne høgjæren eller langs sjøen, er vind ikke spesielt morsomt. Det blir en kamp i motvinden, men lett med vinden i ryggen. Kuling fra øst ut over dagen gjør at vi helst velger en tur i skog.

Og da ble det Dale/Li – som vanlig for broderen og meg. Ikke så vanlig for bestyrerinnen. Siste turen rundt Li var for noen år siden, og ble husket som en strabasiøs tur med fall.

Bestyrerinnen spurte om det var greit om vi ble flere. Det er bare kjekt med selskap, så denne søndagen ble vi fire på tur.

Lørdagens vær var nok en sterkt medvirkende årsak til at bestyrerinnen ville på tur. Søndagen startet på samme måte som dagen før, med flott vær, men trærne utenfor stuevinduet begynte tidlig å svaie i vinden.

Det var mindre vind på Dale, men masse bil. Selv om vi kom på «vanlig tid» måtte vi lete for å finne plass.

Vi var ikke alene på tur. Det startet et par samtidig med oss, og vi kunne se spor etter andre. Oppe i henget, gikk vi innpå en familie med unger og bikkje. De ville en liten tur innover mot Bjorhabn. En stri nok affære for unger på under fire år.

Vi holdt en jevn og fin fart utover mot Einernestet. Bestyrerinnen var litt skeptisk til et par av bakkene, spesielt der hvor det er satt opp en slags stie. I regn er denne skikkelig sleip, men i det fine været søndag var det helst enkelt å komme ned her. Det er mye opp og ned på nordsiden av Lifjellet. Det er ikke mulig å holde stor fart, og det buksebaken må tas i bruk enkelte steder.

Det vel ikke klatring, men hendene må tas i bruk noen plasser.

Selvfølgelig kom gjengen som springer forbi. Lekende lett. Nå har vi truffet denne gjengen noen ganger, og jeg er fortsatt imponert over farten de klarer å holde.

Ute ved Bymarka står bakken opp til toppen for tur. Det er bare en måte å ta denne bakken på. I rolig tempo. Det er nesten 300 meter jevn stigning. Blir pulsen for høy nede i bakken, så blir det skikkelig tungt på slutten. Det er av og til nødvendig med en godpause på slutten for å finne pusten.

Det gikk svært greit oppover. Vi holdt et respektabelt tempo, og det var ikke mye problemer å komme opp selv de bratteste kneikene.

Nå fikk vi hjelp et par plasser, det kom folk forbi og vi måtte jo veksle noen ord…

Over skogen og krattet ble det fort klart at jakke, vanter og lue måtte på. Det blåste, kaldt.

Øverst var vinden opp mot stiv bris. Vi forsøkte å finne en lun plass. Men endte opp med å spise nisten i sol og vind foran huset på toppen.

Det fine været hadde lokket mange ut på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden fra toppen og ned.

Bestyrerinnen var spesielt imponert over en gjeng utlendinger som kom oppover, og som hadde klart å beholde skoene skinnende hvite. På tross av myr og sorpe.

Nedover lia mot Dale, inne i skogen, ble det igjen varmt, og forholdene kunne i en kort periode minne om vår. Det ble en fin avslutning på en sjelden kjekk tur.

Vårstemning eller “kom mai du skjønne milde”?

Tur i sol og flott vær.

 

Smul sjø.

For en gangs skyld var det ikke vind og bølger i Gannsfjorden. Sjøen var nesten speilblank. Det tegnet godt for dagens tur. Når værmeldingen i tillegg er riktig så gavmild med både varme og sol, så er det ikke vanskelig å finne fram det gode turhumøret.

 

Fire fine fyrer før frokost.

Jeg treffer som regel ikke mange på mine turer rundt Dale/Li. Det kommer noen springende, og det er alltid en del som kommer mot meg i bakken mot Dalevann.

I dag kom den ene etter den andre imot meg, og det helt i starten av turen. Og alle fire hadde hatt en god tur.

De må ha startet før frokost. I det fine været var det sikker helt riktig.

Og den siste karen jeg traff - han hadde STF merke på jakken - møtte jeg igjen i bakken opp av Dalevann. Jeg var da på den siste delen av turen, han hadde igjen vel en time før han var hjemme på Hommersåk.

 

Sol

Jeg måtte skrape bilen hjemme. Det var så vidt litt is, og temperaturen var 2-3 grader over null.

Jeg lurte å om det ville være mulig å gå oppe i henget, eller om det var så pass med is at turen måtte tas nede ved sjøen. Beskjeden fra en som kom i mot, var klar. Ikke is og glatt, det var bare å gå på. Og det var helt uproblematisk å gå oppe.

Et stykke oppe i bakken, snudde jeg meg. Sola var kommet over kanten av Dalsnuten. Den kom så vidt gjennom disen. Sol og morgendis gir ofte en skikkelig fin dag. Det var bare å glede seg til turen videre.

Værgudene har forstått budskapet.

Solen nådde ikke helt gjennom så lenge jeg gikk i skogen- Oppe over skogen fikk jeg virkelig sett hvor fin dag det var. Fra skogkanten og over toppen har jeg de siste gangene hatt skikkelig drittvær. Og forrige var det riktig ille.

Nå hadde værgudene endelig tatt hensyn tilmine klager. Det var sol, nesten vindstille og heller varmt.

 

Kom mai du skjønne milde.

Bortover flyene tok jeg meg i å nynne på melodien til “Kom mai du skjønne milde” og det var rett sang for anledningen. Det var skikkelig vår.

Borte ved tjernet, hadde en familie slått seg ned. Ungene hylte og hadde det helt sikkert kjekt.

Selv om det fortsatt var is på vannet, tok jeg meg i å tenke på bading. Så bra var vær og temperatur.

 

Hjulvispen i lufta.

Oppe på toppen hørte jeg et helikopter. Jeg kunne ikke se noe, og trodde helikopteret måtte være ned mot vannet på nordsiden. Jeg hørte ikke mer og glemte saken.

Nede i bakken mot Dalevann, kom legehelikopteret over kanten. Det sveipte ned mot vannet før det satt kursen mot Stavanger (og sykehuset).

Det kunne virke som om det hadde landet, tatt med en eller annen og så fortsatt videre.

Jeg håper ikke noen er alvorlig skadd.

Uansett så blir det en liten omgang med “hva om” og “det kunne ha vært meg”.
Ikke bare morsomt.

 

Ikke mange folk utenom.

Denne gangen traff jeg folk som var ferdig med turen i det jeg startet. Det var folk i bakken opp mot Dalevann, men ikke mange. Jeg hadde ventet å treffe flere når så mange startet tidlig.

Og denne gangen fikk jeg virkelig en fin tur. Med en god del trening i løpet av ukeb, men uten tur på fredagen, hadde jeg denne dagen overskudd. Det merkes ganske godt på at jeg faktisk må holde igjen for ikke å gi på for mye. Og tempoet var likevel høyt.

Det kunne jeg se på klokka nede ved bilen. En skik

Hå - Varhaug i god fart.

Er søndagstur trening?

Hva i alle dager????
Snø i hagen, på søndagsmorgen????

Det var ikke hva værmeldingen hadde antydet. De meldte om varmegrader og fortsatt tinvær.
Og det hadde blåst så huset ristet i løpet av natten.
På morgenen var det stilt, så vidt over null, og broderen ville ikke rundt Li. Han synes ikke noe om is og glatte forhold.
Vi ble fort enige om at det måtte bli en tur langs sjøen.

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Vi får ta det som en treningstur, sa jeg. (I motsetning til alle de gangene vi har startet med å si at vi skal ta det med ro…)
Det har seg sånn at min svoger gikk samme tur for en tid tilbake. Han hadde hørt på gamle skrøner om hvor fort jeg hadde tatt turen. Og ville se om det var mulig å gjøre det like fort.

Han kom i mål på en time og bare så vidt over tyve minutter.

Og hvordan ville det gå med oss?
Vi startet i utgangspunktet ikke med målet om å gå fortest mulig.
Det var noen folk borte i horisonten, som vi godt kunne ta igjen. Det var litt «kulse» i vinden. Det passet godt å få opp dampen.
Vi la inn et litt høyere gir enn normalt – alt fra starten.

Men vi så ikke på klokka da vi startet. Det blir mye greiere å anslå totalt tidsforbruk om det i utgangspunktet er usikkert når vi startet… Det passet oss bra, selv om det ikke var planlagt.

Forholdene var gode på morgenen. Vi hadde medvind, og selv om det ikke var sol, så var det heller ikke regn. Det holdt til vi var nede ved Kirkegården.
Nå var vi forberedt på motvind og sure forhold på tilbaketuren. Heldigvis både løyet vinden og den snudde litt, slik at vi fikk den fra siden og ikke midt i mot.

Fra Reimebukta på tilbaketuren, fikk vi litt nedbør, som gjorde det litt surt. Men det var bare de få plassen hvor vi fikk været i fleisen.

Det var tint i det øverste laget, og det ble litt sleipt en stund. Merkelig nok var myrene faste og gå på. Litt underlig da jeg gikk igjennom myra på Lifjell lørdag.

Det burde bli tungt etter en stund. De først gangene vi går turen langs sjøen, blir beina stive og det krever vilje for å holde farten. Nå har vi tatt turen en del ganger i vinter. Det gjør nok hele forskjellen.
Det var likevel greit å sitte ned et lite øyeblikkpå Varhaug og få i seg noe varm drikke.

Vi så fortsatt ikke på klokka.

Starten på tilbakeveien ble bedre enn ventet på grunn av at vinden hadde snudd. Vi kunne holde samme fart som på turen nedover.
Reimebukta er omtrent halv-veis. Og da vi kom over myra på tilbakeveien og skulle opp den lille bakken mot Komedelen regnet jeg med at det ville bli tungt.
Pusten kom opp men det var mulig å holde farten oppe.
Det skal være en kamp å holde farten opp etter nesten 3 timer. Denne gangen hadde vi nok ikke helt tatt oss ut, for det var fortsatt krefter igjen etter som vi kom nærmere Hå.
Og gikk inn på parkeringsplassen i fin stil.

Vi var enige om at det var lenge siden vi hadde gått i så høyt tempo så lenge, og litt moro var det.
Heldigvis kunne vi ikke sikkert si hvor lang tid vi hadde brukt. Under tre timer totalt, men nesten sikkert mer enn min svoger – som selvsagt er i bra form.

 Jeg ser ikke fram til å forsøke å slå tiden, men det må vel forsøkes - en gang.

Etter frosten - rundt Dale/Li.

Ikke som normalt.

　

Det har blitt en del oppslag på YR den siste uka. Frost og snø gjorde det glatt. Det ble meldt om væromslag, men ville det komme tidsnok til at lørdagsturen kunne gå andre plasser enn langs sjøen?
Det er som regel en helg i året der forholdene er så pass dårlige - tinvær etter frost med regn oppe på isen - at tur blir vanskelig. Og det så lenge ut som om lørdagen kunne bli en slik dag.


Lørdagsmorgen var det to - tre grader, og det hadde tint hele fredagen. På vei mot Dale, planla jeg en litt annerledes tur, om den vanlige ikke kunne gjennomføres.
Det viste seg at det ikke var nødvendig å bruke reserveløsningen.


Aviser og fjernsyn har vært fulle at advarsler om ekstremværet “Ole” som ville ramme stor sett hele kysten.

Så i tillegg til is, var det også snakk om vind…


Utover langs fjorden mot Eienerneset var ikke vinden et problem og heller ikke is i stien.
Det var så pass med is at jeg måtte gå rundt enkelte plasser, men det var egentlig ikke problematisk. Det har vært vanskeligere tidligere.

I bunn av bakken helt ute ved Bymarka, tok jeg av jakken, og gikk oppover i bare blusen. Det er greit å få vekk litt svette.
 Oppe i henget ble det litt klatring for å komme rundt is. Ikke noe problem, men det  gikk ikke å følge stien.

Opp blant de siste buskene, stoppet jeg for å ta på jakken igjen. Og kikket litt på været. Det var mørke skyer i vest, og det hang regn over Stavanger.

Det kom to karer nedover, og vi vekslet noen ord. Dagens første turgåere utenom meg.

Det må være tillatt å spørre (selv om jeg ikke vet hvem) hvorfor det dårlige været alltid skal komme i det jeg krysser over toppen. Nå hadde jeg ikke kjent vinden hele turen. Det hadde ikke vært en dråpe regn. Helt øverst blåste det opp mot kuling i kastene og det kom regn/sludd. Det var skikkelig surt en stund.
Etter en kjapp pause fortsatte jeg nedover, forsiktig. Her øverst var det is i stien og jeg sikret en del nedover bakkene.

Og, selvsagt, ikke langt nedenfor toppen klaret det opp, og sola kom fram et lite øyeblikk.

Litt regn og vind på toppen var egentlig greit. Det betyr hette på og bøyd nakke for å unngå å få sludd i fjeset. Men det ble nesten hjertefeil, da orrhøna plutselig flakset opp bare et par meter foran meg.

Jeg har sett orrhøner noen ganger før i dette området, men kan ikke huske å ha skremt fuglen opp på den måten før.
Det er ikke uvanlig at dette skjer i heia, men da med ryper. Her nede i lavlandet var det noe mer uventet.
Det er uansett en opplevelse å få se så pass store fugler.

Det var mye is i stien nedover mot Dalevann. Tinvær og is gir glatte forhold. Jeg håper at det når blir vår og mildt og at forholdene blir mer sommerligere. Men frosten gjør det i hvert fall greit å komme over myrer – om de hadde vært skikkelig frosset.

Myra øverst var av knekkebrød-typen. Jeg gikk igjennom og måtte holde god fart over, for ikke å plumpe nedi med beina. Spurt, etter et par timer på beina, og rett etter en lang bakke, ga høy puls gitt.

Denne dagen var jeg godt fornøyd med bare å komme rundt Li. Selv om det ble en del utenfor stien, og dårlig vær, var det kjekt med en fjelltur.

Søndagstur for pensjonert ungdom.

Finvær og kjekt følge.

Frost og snø.
Det er vinter i gamle Norge, og vi har fått - så vidt - vår del. Et tynt lag med snø. Frost, men bare litt under null.

Broderen er skeptisk til vinterføre, og nekter å ta i bruk hjelpemidler som brodder.
Og det passer bra med en tur langs sjøkanten i starten av februar. Spesielt når det ikke er en sky på himmelen, og flaggene henger rett ned. I hvert fall fra morgenen av.

Det er alltid kjekt å hente broderen på slike morgener. Han bor i et kuldehull, og i dag var temperaturen flere grader kaldere nede på stasjonen enn oppe hos meg.
Ute på Hå var bare litt kaldt - helst rundt null.
Det var et tynt lag snø, men det var helt greit å gå på. Ikke glatt i det hele tatt.

Folk - og mer folk.
Helt fra starten av, ble det klart at dette ikke ville bli en ensom tur. Det var folk som hadde startet før oss og det kom flere biler rett etter oss. Og vi traff folk omtrent hele veien. Det var mange som benyttet det fine vært til tur. Og folk tok pause. Det satt folk mange plasser, og kikket på oss som for forbi.

Vi møtte som vanlig karen som er ute på tur med hunden. Denne gang hadde han joggesko på og sprang - fort.

Ungdom?

Og hvor kom dette med «ungdom» fra? Helt ute ved sjøhusene til Varhaug-losene, gikk vi innpå to herrer, som velvillig slapp oss forbi, med kommentaren «dere som er ungdom får gå først».

Slike bemerkninger hører vi gjerne og helst ofte. For oss som er i pensjonsalder er det bare greit å bli kalt «ungdom». Nå viste det seg at herrene – som også var brødre, var på samme alder som oss.

Vi snakket litt under stoppen på kirkegården. Og da vi gikk, sa vi pent god tur videre. Og jeg, i hvert fall, mente at det var det siste vi så til de karene.

Til min overraskelse tok de oss igjen etter en stund. De karene hadde gått tur før, mange ganger. Vi fikk en skikkelig hyggelig tur sammen, bortover mot Obrestad.

I full fart. Her gjaldt det å få med seg beina. Det er etter hvert ikke ofte vi tar ut i en slik fart. Det tar tross alt på, og etter en slik langkjøring, hender det at restitusjonen tar tid.

Men vi kunne da ikke slippe «gamlekara» fra oss? Ikke tale om, og vi hang da på.

Men kjekt var det, karene kunne fortelle en del interessante ting og hadde opplevd litt forskjellig. Tiden går fort i godt selskap.

Vinterlandskap.
Søndagens tur, var en av de bedre. Det er ikke ofte turen her nede ved sjøen går under slike forhold. Det var frost i bakken men sol fra skyfri himmel. På vei sørover hadde vi trekken i ryggen og sola i ansiktet. Sol, snø og sjø er egentlig en god kombinasjon.

Sola står fortsatt lavt, og skyggene blir lange. Denne gangen badet landskapet i sol og det var skikkelig skarp luft. Det var mulig å se milevis.

På vei tilbake fikk vi litt vind imot. Det blåste opp litt, bris på det meste. Det ble kaldt der vinden fikk tak, men i le for vinden og med sola i ansiktet var det påskestemning.