Utmarsj langs sjøen

Tempoetappe i vårvær.

Lørdagsmorgen, og snø i hagen. Det er ikke helt det jeg hadde satt på ønskelisten. Jeg hadde håpet på noe mer vårlig vær. Og hvor skal jeg da ta turen.

Det ville helt klart være mulig med en tur rundt Lifjell, det er i hvert fall en tur med “smak” av fjell.

Men det var noen skikkelig svarte skyer i sør, og det så ikke ut som om temperaturen ville komme så høyt at det kom til å tine på toppen av Li. Snø eller sludd med andre ord.

Da fristet det mer med varmegrader og sol nede ved sjøen. Og det var en liten uoppgjort sak, som godt kunne tas denne lørdagen.

Det har seg sånn at min svoger tok turen fra Hå til Varhaug , og mente han hadde gått forholdsvis fort. Og han spurte om jeg hadde gått turen fortere.

Det hadde jeg, men for en god del år siden. De siste årene har det ikke vært så viktig å sjekke tider. Det henger sammen med “best før dato” og den er overskredet med noen ti-år. Det går senere nå enn før.

På Hå var det grønt og vårlig. Det var også forholdsvis tørt. Det var nok fortsatt tele i bakken, men mer eller mindre gode forhold. Men vinden kom fra sør. Selv om den nok ikke var over bris, var det nok til at det ble vanskelig å holde tempoet helt på topp.

Jeg kan ikke si at jeg tok det med ro, men det ble ikke helt topp-tempo.

Sjøen gikk tungt, det brøt hvitt et stykke ute. Det hvite skummet viste godt igjen mot noen skikkelig svarte skyer ute i havet.

Himmelen var omtrent slik den ofte blir fremstilt på bilder fra Jærkysten. Malerisk og pen.

Det var varme og sol - en stund. Et stykke nedover kom skyene inn og slapp sitt innhold av hagel og regn over landskapet. Det ble nesten hvitt på bakken, og hagelet trommet på hetta.

“Som normalt for årstiden” så kom sola igjennom etter en stund,. Og det ble atter nærmest vårlig.

Og helt som forventet, ble det mer hagel og regn lengre nede mot Varhaug.

Etter en kort stopp på Varhaug bar det nordover. Og nå med solen i ryggen.

Det ble varmt. Rene sommerstemningen et stykke. Altså minst 3 årstider i løpet av en times tid.

Nå skulle det gås fort. Det gikk unna i omtrent “marsjmerketempo”. Det vil si litt under 9 minutter på kilometeren. Det er ikke helt sammenlignbart. Jeg hadde nok ikke en sekk på til sammen 11 kilo, og skoene er muligens litt lettere enn vanlige militærstøvler. Til gjengjeld går “kongeveien bare delvis på ordinær vei eller “god sti” men en hel del i terreng.

Og turen er ikke over to mil. Tempoet holdt jeg helt inn. Tiden ble den samme som min svoger hadde brukt. (Et par minutter mindre, men hvem teller sekunder…)

Det kjentes godt å kunne sette seg i bilen og slappe av. En fin tur i bra tempo.