Bymarka og monstermaster.

Søndagstur med ubehagelig overraskelse.

Det har en stund vært planer om en ny kraftledning tvers over Lifjell i Sandnes. Og på søndagens tur fikk vi antakelig se de første spor etter inngrepet.

En god del skog var tatt ned og lå spredd over den merkede STF stien. Det var satt opp markeringspinner og det var tydelig at et eller annet – og jeg antar dette kun kan være i forbindelse med gigantmastene – er på gang.

For den del av Stavangers befolkning som en gang var med på å plante skogen, må det jo være litt trist å se den hugges. Det er ikke så veldig lenge siden fjellsiden mot Stavanger var bar for trær.

Søndagens tur var ellers en våt affære. Det regnet stor sett hele tiden. Det spesielle ved søndagens tur var i tillegg til overraskelsen ute i Bymarka, at det var overhendig sleipt. Det var omtrent som å gå på is store deler av turen. Vi gikk forsiktig.

Nå var det egentlig ikke klart hvor turen skulle gå. Værmeldingen var så avgjort ikke på vår side. Det ble meldt om regn, men muligens bedre vær ut over dagen. Det gode været kom, lenge etter av vi var vel hjemme og igjen hadde fått varmen i kroppen.

Med lyden av regn på hetta og vann nesten over alt, ventet vi ikke å treffe særlig mange andre turgåere. Og denne gangen ble vi ikke tatt igjen av noen, og så ikke en kjeft, før helt oppe på toppen.

Da vi kom opp på toppen, kunne vi se en kar. Vi var omtrent søkk våte, og det ble fort kaldt. Karen hadde kommet opp fra Dale, og var antakelig like våt som oss. Han skiftet til tørt.

Vi helte innpå litt varm saft, ønsket karen god tur videre og kom oss ned fra toppen.

Denne dagen ble det ikke satt noen fartsrekord. Det gikk heller pent og pyntelig for seg. Noe kom nok av at det var glatt, men pisseregnet gjorde det også tyngre å gå. Både klær og sko, og ikke minst sekk blir adskillig tyngre i regnvær.

Alderen gjør det også tyngre. Broderen har måttet bytte «kosttilskuddet» og det slår ut på pulsen. Han hadde også fått beskjed fra «kompetent hold» at det antakelig ikke var særlig lurt å presse kroppen. Rådet var å heller holde treningen på et litt lavere nivå – 80% av maks.

Og det er slik jeg har trent en stund. Det gjør at vi bruker noe lengre tid på turene, men til gjengjeld går restitusjonen raskere. Og det blir mulig å ta flere turer. 

Helt nede i lia mot Dale, fikk vi en ny overraskelse. Gjennom noen år har vi møtt samme person mange ganger, og på den måten faktisk blitt kjent. Vi stopper alltid for en liten prat. Helst om hei og tur.

Denne gangen var det to ifølge, men like kjekt å treffes for det.

I det vi kom ned til bilen gikk regnet over til yr.