Vårtur med vinterstemning.

Snø på Høgjæren.

Søndagsturen ville bli annerledes enn lørdagsturen. Det var både storm og YR enige om.  De meldte begge om nedbør. Det ble en del titting på værsidene både lørdagskvelden og på søndagsmorgen.

Hvor ville det bli anledning til å ta turen – helst uten å vasse i vann for mye, og aller helst uten å bli gjennomvåt. Nå har jeg gått tur i regnvær i noen år, så det er så avgjort ingen nyhet…

Jeg satset på en tur på Hørjæren.

Synesvarden og Steinkjerringå er et greit turmål og en grei tur, uten tunge og lange bakker, men med innlagt naturlig intervall et par plasser. En god treningstur som fort tar tre timer fra parkeringsplassen i Tovfdal til Steinkjerringå og tilbake.

Men ingen nevnte snø.

Det ble til at jeg startet tidlig. Årsaken var at værmeldingen lovet regn først et stykke ut på dagen, og om jeg startet tidlig kunne jeg muligens unngå noe av nedbøren.

Det var 3-4 grader hjemme. Og det var yr på bilruta hele veien opp mot parkeringsplassen. Det siste stykket var det ikke nødvendig å bruke vindusviskerne.

Ikke fordi det ikke var nedbør, men fordi den kom som snø. Det var jeg ikke helt forberedt på. Det var kaldt i vinden, selv om det ikke blåste noe særlig. Til å begynne med smeltet snøen på bakken. Det var egentlig tørt etter solskinnet på lørdagen. 

Første delen gikk greit – eller som vanlig.

Nedover mot Holmvatn fikk jeg været og vinden litt i ryggen, og da var det greie forhold. Det tegnet til å bli en heller grei tur. På vei mot Steinkjerringå kom det mer og mer snø. Vinden frisknet på. Hetta måtte tas i bruk og det ble heller surt.

Det var selvsagt andre på tur. Jeg møtte folk som jeg også har truffet før. Vi fikk en liten prat før jeg igjen tok avgårde.

Nesten ved Steinkjerringå traff jeg en hel gjeng. Det var besteforeldre, mor og far og sønn på antakelig 5-6 år.

De tok pause og forsvant bak da jeg gikk mot Holmavatn fra Steinkjerringå. Og noe til min overraskelse dukket de opp ved Synesvarden – i snøkavet. Litt snø og vind var ingen hindring for søndagsturen.

For fra jeg snudde ved Steinkjerringå og til jeg igjen var ved bilen, ble det mer og mer hvitt.

Det ble vinter.

Til å begynne med var det bare litt snø i kanten av stien og i groper ute i terrenget. Etter hvert ble det mer og mer hvitt, og siste stykket var det vinter.

Turen startet med tørr bakke og helst vårstemning, og ble avsluttet med vinterstemning.

Det ble kaldt. Og jeg gikk og funderte på hva som er best: snø eller regn. For at det skal komme snø, må det være kaldt. Regn kommer med litt høyere temperatur. Regn vil gjøre at jeg før eller siden blir gjennomvåt.  Snø kan være kaldt, men jeg holder meg tørr lengre. Og det er alltid mulig å ta på mer tøy, selv om jeg meget sjelden har tatt spranget og kledd av meg skalljakke for å hive på fleece’en.

Jeg tror jeg foretrekker nedbøren som snø. Men ikke om det blir glatt.