Søndagsturen som gikk på lørdag.

Langs sjøen i bra vær.

Det måtte bli tur tredje juledag. Det var j en lørdag. Egentlig hadde jeg god tid lørdagsmorgen. Ingen sosiale forpliktelser, og bestyrerinnen hadde egne planer. Det ble tid til en god og lang frokost. Helt til telefonen ringte.

Det var broderen. Han hadde tatt en titt på værmeldingen, og været søndag så heller basje ut. Han lurte på om vi ikke skulle ta turen på lørdagen?

Og det ble heller ikke store diskusjonen av hvor turen skulle gå. Ute var det så vidt frost og litt snø. Det måtte bli en tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En passe tur for gamlinger…

Vi kom av gårde omtrent på vanlig tid – for søndagsturene.

På Hå var det overskyet og litt kald trekk fra nord. Her ute ved havet var det lite snø, selv om det lå noen flekker enkelte plasser. Det var en enslig bil utenom vår, og vi så ikke folk.

Det var jakke på fra start. I vest var det tydelig bedre vær, og vi håpet at vi skulle få sol. Her ble vi grundig lurt, selv om værmeldingen hadde lovet at sola skulle titte gjennom. Det ble en tur i gråvær, men uten nedbør.

Selv om det var kaldt og en liten trekk, så gikk vi oss varme. Etter en stund ble det stopp for å hive jakken i sekken. Og der ble den helt til vi snudde og fikk trekken på oss.

Det var egentlig forholdsvis tørt i bakken, men noen plasser var det både vått og sorpe. Greit å gå. Ikke ned småbakker med sorpe i stien. Det ble en utglidning med nesten baken i bakken. Og en skikkelig strekk i låret. Det gjorde vondt – en stund. Det meste går greit. Vi gikk.

Det var is på treverk, og gjerdeklyverne var såpeglatte. Her gikk det selvsagt helt greit, ingen problemer overhodet. Det er ikke når du er forsiktig skadene kommer…

Vi så ikke mange folk det første stykket, men etter hvert var det også andre på tur. En god del mer enn vanlig på en lørdag. Muligens andre også kikket på værmeldingen og la om planene?

Folkene vi treffer på disse turene, er som oftest både kjekke og greie. Det blir sagt «hei» og hilst.

Det kan være at folk på Jæren er «flinkere» sånn enn andre – i lavlandet. Vi passerte en gjeng som hadde pause i graset. De hilste pent. På returen møtte vi de samme folkene, og fikk da en liten prat. Skikkelig hyggelige folk. Denne gangen møtte vi også noen gutter. De gikk litt foran familien. Og guttene hilste greit. Det er ikke helt vanlig. Unger flest er litt tilbakeholdne overfor fremmede voksne.

Nå var det ikke bare mennesker som viste igjen denne dagen.  Det er mengder av svaner på Jæren. Vi så store flokker på jordene.

Og da vi nærmet oss Varhaug gamle kirke, fikk vi se en stor flokk gjesser i formasjon. Det er ikke så ofte vi treffer på disse store fuglene akkurat her, og i hvert fall ikke midtvinters.

For meg gikk turen frem og tilbake greit. Broderen merket at jeg nok hadde gått mer enn han, og mente jeg denne gangen hadde holdt et litt høyere tempo enn vanlig.

Det bekrefter bare det som blir hevdet, du blir god på det du trener på.

Strandtur i julen

Strand? Hvilken strand? Eller mer riktig, Hvor er sanden blitt av.  

Det er nesten fast tradisjon at vi tar en tur langs sjøen fra Reve til Orre. Dette året ble bestyrerinnen med. Det blir selvsagt ikke de helt store utfluktene sånn i høytiden. Det er for mange sosiale hensyn å ta.

Familieselskap, innkjøp av de siste gavene, mat som skal på bordet, og mye mye annet. Det meste står naturligvis bestyrerinnen for, men det kreves at jeg er tilstede….

Og slikt går ut over muligheten for tur. Dette året ble det likevel en tur i jula, - med bestyrerinne.

Og det er skikkelig hyggelig. Det blir en litt annen tur enn om jeg går alene. Da blir det ofte fokus på lengde og tid. Slike ting er ikke viktig for bestyrerinnen, og godt er det.

Første juledag var det små, eller ingen familieforpliktelser. Arvingene klarer stor sett selv.

Som vanlig ble det en god frokost, og tid til litt avslapping før emnet «tur» kom på banen. Hvor turen burde gå, er jo også greit å diskutere. Som vanlig var vi stort sett enige. Turen burde gå langs stranden, og da fra Reve til Orre.

Som oftest går vi langs sjøkanten på vei ned (ned i denne forbindelse betyr sør). Og da litt inne i landet på returen.

Vi fikk litt regn på oss i det vi startet. Det var også andre ved havna på Reve, men ikke mange på tur. Et enslig spor utover, og så våre da – etter hvert.

Jeg tror en del av de andre ved havna, kikket litt overrasket på oss som tok ut i været, det regnet jo, og blåste, og det var ikke så mange gradene over null.

Det første stykket virket alt normalt. Men her er det som oftest stein og ikke sand. I det vi kom ut på stranden mot selve Reve, var det en annen sak. Her var stranden omtrent forsvunnet. Det var riktignok store bølger, men det har jeg opplevd før.

Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått her, og kunne konstatere at ting skjer fort. Stranden var vekk. Sjøen gikk helt opp til sanddynene. Det var ikke mulig å komme fram nede på selve stranden – uten å bli våt på beina.

Vi kløv opp i dynene og fant en sti som gikk i riktig retning. Det kunne jo være at Revestranden fortsatt var fremkommelig. Ikke tale om, også her gikk sjøen helt inn. Noe jeg aldri har opplevd før.

Kan det være klimaendringen som endelig slår til? Uansett må det være en passe oppgave for de forskjellige miljøorganisasjonen å få sanden på plass igjen?

Siden ingen har tatt ansvaret, og fått orden på naturen, måtte vi holde inne i landet på tilbakeveien også.

Vi fikk en skikkelig bøye i trynet rett før Orresanden, da blåste det, og vi fikk først regn så hagel.

Som plaster på såret stilte naturen opp med en pen regnbue.

Jæren er stort sett uten store høydeforskjeller. Ute langs sjøen er det ennå mindre bakker, og stranden er helt flat. Feil.

Der vi gikk, i sand-dynene, gikk stien opp og ned. Ikke mange meter opp eller ned, men mange ganger både opp og ned. Alt i alt må det ha blitt en del høydemeter. Og det kjentes. Det ble tur ut av det.

Lite dagslys og korte turer.

Søndagsturen også i regn.

Den mørkeste søndagen i året, og det blir selvsagt tur. Desemberturer går ofte i dårlig vær og med vind. Søndag var det ikke så mye regn, og heller ikke vind, i hvert fall mindre enn på lørdagen. Men det ville liksom ikke bli lyst. Dagslyset er borte. Selv ved start hjemme i halv ellevetiden, var det fortsatt morgenlys.

Det er bare å se framover mot lysere tider - solen “snur” på tirsdag. Neste uke er det alt blitt mer dagslys - med noen sekunder.

Broderen hadde vært på en årlig lutefiskmiddag. Jeg har forstått det slik at det ikke så mye er fisken, som tilbehøret, spesielt det flytende…

Han så ikke syn på tur søndagsmorgen.

Jeg ville derfor bli alene . Nok en gang. Og med dårlig vær og dårlig tid, passet det igjen med en tur rundt Dale Li.

Tuen rundt Dale Li er fin den. Passe lang - 10 kilometer og med en god del bakker. 2-300 høydemeter. Den går for det meste i skog og er derfor grei i dårlig vær. Noe som forekommer av og til…

En tredjedel av turen går langs fjorden. Og noe jeg aldri helt har forstått, er hvorfor svabergene blir så fordømt glatte. Det er granitt og gneis. Selv øyegneis med svært så ruglet overflate blir skikkelig glatt i regn. Noen må kunne finne opp en såle som holder på vått føre.

Selv på flate berget hender det taket glipper, og jeg går derfor alltid forsiktig her. Til nå har jeg unngått skader på grunn av fall.

Det må være litt spesielt å skli på flatt berg, bare fordi det er vått.

Jeg gikk uten jakke utover langs fjorden. Vinden kom bakfra, og da tar sekken av for det meste. Et lite stykke opp i bakken kom det litt yr, og det økte på. På toppen var det skikkelig regn. Selvsagt.

Det var biler på Dale, men ikke folk, Jeg kunne se spor fra noen som hadde gått før meg. Det kunne se ut som om jeg tok innpå, men jeg så ikke en kjeft før helt opp ved toppen. Der satt det en kar. Han kunne fortelle at det var folk foran, men det var et stykke fram.

Det var en kar som startet da jeg holdt på å skifte, nede ved bilen. Han spurte når mørket kom, og jeg mente det var om et par timer. På vei hjem kom det skikkelig regn, og lyset forsvant omtrent. Selv om klokka ikke var mer enn halv tre.

Inne i skogen der karen skulle, ville det være ennå mørkere. Det går selvsagt bra.

Det ble søndagstur, og det går snart mot lysere tider.

Lørdagstur i regn.

Hvor blir årene av?

Var det på denne turen jeg for første gang innrømmet for meg selv at jeg ikke lenger en noen ungdom? Rett og slett gammel?

Tanken har nok slått meg noen ganger, men til nå har jeg klart å slå fra meg noe så formastelig . Tenk gammel….

Vel og merke - ikke voksen, det håper jeg aldri å bli, men gammel.

Det har seg sånn at da jeg kom ned fra lørdagsturen rundt Dale Li, snakket jeg med en kar - en ung kar. Han hadde gått samme rute som meg bare lagt til Resasteinen og Dalsnuten.

Og brukt ikke så veldig mye lenge tid enn meg - bare at jeg altså gikk en del kortere.

Det er ikke lengre mulig å skjule fakta - det går senere med årene (og så blir det bråstopp.) Hva kan gjøres med det? Antakelig fint lite, utenom å godta det.

Nå burde egentlig lørdagens tur være svært så grei. Ondagsturen ga knesmerter. Fysioterapeuten på treningssenteret mente det kunne være problemer med brusk, og at slike ting krevde ro og tid. Lang tid. Jeg burde ikke utfordre skjebnen med å presse på….

Det var derfor med en viss spenning jeg startet på turen, og kneet oppførte seg eksemplarisk. Det vil si at selvsagt kjente jeg noe - når jeg kjente etter.

Men ikke “vondt” og det ble i hvert fall ikke verre.

Det tok jeg som et godt tegn, og jeg fikk heller ikke noe vondt etter turen. Et stille hurra…..

Det er dermed mulig at jeg kan få flere turer i fremtiden.

Fortsatt er det ensomt å gå rundt Dale Li. Ikke et menneske å se, før nesten helt nede ved Dale. Det var 10-11 grader. Antakelig en grad eller to med enn i juni, men så var våren usedvanlig kald.

Uten vind og med god temperatur, og muligheter for opphold burde gi gode forhold for en tur.

Opphold var en overdrivelse. Det regnet. Bortsett fra helt i starten, var det nedbør hele turen. 2-3 timer i regn gir kliss våte klær fra innerst til ytterst, på tross av Gore-Tex.

Skoene holdt stand mot vannmassene..

Regn er ubehagelig. Men etter en stund glemmer jeg som oftest regnet. Det blir tur som vanlig. Og som vanlig fikk jeg det verste været akkurat over toppen, uten noe som beskytter mot regn og vind. For selvsagt både blåste det og regnet skikkelig øverst.

Det er heldigvis ikke langt å gå før stien detter nedover klyvene til mer behagelige områder. Problemet er at da tar den “fordømte bakken” til, en siste kraftanstrengelse før mange og lange bakker ned mot Dale.

Turen ble fin den, selv om ungdommen jeg traff nede på parkeringsplassen fikk meg til å tenke på min egen fremtid og alder.

Is og grønne marker.

18 kilometers søndagstur.

Det er ikke akkurat tradisjon, men sånn cirka en gang hver høst, sender værgudene snøstorm eller noe som kalles underkjølt regn over våre områder.

Veier, stier, steiner - det meste, får et lag med snø eller is over seg, og det blir vankelig å gjennomføre en skikkelig tur.

Dette skjer selvsagt helst på en søndag - bare for å gjøre det vanskelig. Dette året valgte værgudene å legge en ishinne over landet. Søndagsmorgen var det så vidt under null, og det var is over alt.

De gangene værgudene kommer med disse morsomhetene, er det bare en plass som gir mulighet for en søndagstur.

Langs sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård.

Langs sjøen er det varmere enn bare litt lengre inne i landet. Det er lite bakker, eller helst nesten ingen, og i hvert fall ikke noe klyving. Det er god sti for det meste. Perfekt når forholdene er vanskelige andre plasser.

Nå samarbeidet været på en god måte likevel for å gjøre søndagsturen til en fin opplevelse. Det var sol og nesten ikke vind.

Broderen ringte som vanlig. Han ville vente med å ta ut. De mindre brukte veien og veiene inne på byggefeltet var skøytebaner. Is og spinnglatt. Han håpet sola ville tine vekk noe av isen.

Vi kom ikke av gårde før nærmere 11. Og tok mot Varhaug og den gamle kirkegården. Selv om det var langt på dag da vi parkerte, var sola bare så vidt over horisonten. Og der holdt den seg hele dagen. Det merkes ganske godt at det nærmer seg den mørkeste tiden i året. Det vil liksom ikke bli skikkelig dagslys.

Vi fikk sola bakfra på veien mot Hå. Det er ganske greit å gå tur her nede ved sjøen på denne tiden. Markene er fortsatt grønne, det går sauer på jordene, og lite minner om vintervær - bortsett fra at det var forbannet glatt….

Turen er forholdsvis lang - bortimot 18 kilometer. Selv uten bakker og med god sti for det meste, tar det tid. Vi snudde et par - tre hundre meter før selve garden på Hå - for å spare litt tid.

På tilbaketuren fikk vi den lave sola i øynene, og kunne glede oss over å kjenne varmen fra solstrålene i ansiktet. Det er greit med sol og varme i desember, selv om det faktisk ikke er mange gradene over null.

For riktig å understreke at det tross alt var fint vær og gode forhold med lite vind, gikk vi hele turen i skjorteermene. Ingen jakke på, selv om den var med - i sekken.

Det er et godt mål på om turen er bra eller ikke. Jakke av gir en fin tur.

Hinnen av is som lå over alt ved start, var for det meste vekk på tilbakeveien. Gjerdeklyverne var greie å komme over, uten å sette lårhalsen på spill.

Men sorpe var det. Buksen var skitne til langt oppe mot knærne.

Vintertur på sørvestlandet.

Regn og vind, som normalt i desember.

Det er ikke mye som minner om jul og vinter rundt Dale og oppe på Lifjellet. Heldigvis. Det er fortsatt varmegrader som gjelder, selv om termometeret langsomt nærmer seg de blå tallene. Denne uka var det 2 grader da jeg kjørte innover mot Dale, forrige uke viste termometeret 3 grader.

Forrige uke var det så vidt is på pyttene ved Dale, jeg klarte meg uten denne uka. Det lå riktignok noe hvitt i enkelte søkk bortetter. Hagel fra nattens bøyer. Øverst var det glatt enkelte plasser, men vannene var uten is. Og ikke langt nede i bakken var det igjen bart.

Denne gangen var det biler da jeg kom til Dale. Noe skyldes vel at jeg var senere. Men selv om det var bil og det burde være folk, så jeg ikke en kjeft.

En ensom tur gjennom skogen, og heller ikke folk utover mot Bjorhabn. På vei mot Einerneset fikk jeg følge av en større lastebåt. Den kom fra Sandnes havn og skulle ut fjorden. Det gikk litt fortere med båten enn med meg.

Som sagt, alene på tur. Til alle som synes at aleneturer er tingen, er det bare å ta ut i desember. Ikke en sjel…

Det var egentlig meldt om forholdsvis bra vær. Utenom temperaturen, som skulle holde seg lav. Bra vær betyr i denne forbindelse, lite vind og nedbør.

Værgudene hadde en annen mening, og sendte både hagel og regn i hode på meg.

Det var egentlig ikke opphold før jeg kom over toppen. Ikke mye nedbør, Men sånn litt hele veien. Typisk vintervær for meg.

Jeg så ikke lyst på stigningen opp mot toppene. Selv om det ikke er mer enn opp mot 300 høydemeter, har det vært tungt de siste gangene. Dette henger sikkert sammen med at jeg har lagt om treningen, og går tur onsdag og fredag, i stede for å sykle samtidig med styrketreningen tirsdag og torsdag.

Det har blitt høy puls og tunge bein med mye syre. Denne gangen gikk turen oppover uten å kjenne særlig til syra, og det selv om pulsen så avgjort var høy i enkelte partier. (Og det var ingen som for forbi denne gangen.).

Oppe over skogen, fikk jeg selvsagt været midt i trynet. Det blåste litt - mer enn nede i skogen med vinden bakfra…

Det kom både hagel og regn, og jeg så noen snøflak seile forbi. Det sto ikke på så lenge. Nedover mot Revesdal, kom været seg.

Øverst var det glatt enkelte plasser, og jeg måtte passe på hvor jeg satte føttene. Det kunne liksom vært enten frost eller vått. Ikke begge deler. Myra var ikke engang frosset. Det måtte et skikkelig tigersprang til for å unngå å havne i myra til lang oppe på leggen.

Helt nedunder Dalevann gikk jeg på andre. Et par som også var ute på tur. Det er oss godt voksne som trosser været og drar på tur.



　

En våt tur på høgjæren.

Vi trosset ekstremværet.

Entusiasmen for tur søndagsmorgen med ekstremvær ute, var ikke påtrengende.

Fjernsynet viste fram ville bilder tatt ikke langt fra mitt vanlige turområde.

Det var regn, vann og vind - i mengder.

Og hos meg regnet det….

Broderen ringte uansett som vanlig på søndagsmorgenen. Værmeldingen for søndagsformiddag og litt ut på dagen var egentlig ikke ille. Det var utsikter til opphold og faktisk litt sol. Vinden ville være heller moderat - 5-7 meter i sek, men ville ta seg opp utover dagen.

Ekstremvær var det ikke. Men det regnet.

Ingen grunn til å sitte inne og kikke ut, det er bedre å være ute å ønske seg inn…

Men alt blir bedre bare vi kommer i gang. Siden jeg hadde tatt turen rundt Li i går, og det ikke bare er behagelig å gå gjennom busker og kratt i regnvær, ville det passe med en tur i mer åpent lende - høgjæren igjen.

Det er litt spesielt å gå ut av en varm bil for å komme i gang med tur i vind og regn.

Og det regnet skikkelig da vi kom til Tovfdal. Slagregn.

Med en takknemlig tanke til Gore-tex, og jakken godt trukket opp, med hetta på, startet vi oppover bakken. I et heller rolig tempo. Det var sleipt og glatt.

Ikke langt oppe i bakken, med pulsen adskillige hakk høyere enn ved start og med mer varme under jakken, ble det - som vanlig - kjekt å være på tur. Ved start snakket vi om å snu, enten på Synesvarden, eller nede ved Holmavaten - alt avhengig…

Synesvarden ble passert i godt tempo, uten å ofre en tanke på at vi burde overveie å snu.

Nedover mot Holmavatn sluttet det å regne. Vinden, som hadde brisket seg over Synesvareden, ga seg litt, og det ble adskillig bedre.

Vi hadde heia for oss selv.

Det var selvsagt ingen andre biler der vi parkerte. Vi så ikke folk ved varden på vår tur oppover, og det var ikke et spor å se da vi kom opp. Ikke en kjeft på tur denne dagen?

Det pleier da alltid å være noen “galninger” i tillegg til oss…

Vi gikk ned til Holmavatn. Det var ikke en bil på parkeringsplassen , og heller ikke spor utover.

Vi fortsatte friskt mot Steinkjerringå. Det er god sti, og det er lagt til rette for å kunne passere både myrer og bekker tørrskodd - i normalvær. Ved bekken fra Romavatnet, fikk vi klar beskjed om at det tross alt var snakk om ekstremvær. Bekken gikk friskt over gangsteinene, og det så ut som om det ville være vanskelig å passere uten å bli våt. Vi fant en vei over bekken litt lengre oppe.

Ute ved Steinkjeringå var det ikke folk eller spor av folk. Jeg tror ikke det har skjedd før, at vi ikke har sett folk på tur til Steinkjerringå, eller ute ved statuen.

Hvor langt ville vi komme før vi traff andre? Vi måtte tilbake til Holmavatn, da kom det en kar med hund i mot oss. Vi møtte nok en person, men alt i alt var det en heller ensom utflukt.

Nede ved bilen, var det en bil som passerte oss. Folkene kikket rart på oss som stå i bar overkropp i vinden.

Å skifte til tørt tøy, gjør hjemturen mye mer komfortabel.
　

Kristtorn - turen

3 timer - med fall.

Ekstremvær? Hvilket ekstremvær? Bare vanlig desembervær med 10 grader, vind og regn. Ekstremvær?

Nyhetene var fulle av meldinger om vær, mye vær. I hvert fall mye nedbør. Stor skuffelse, bare helt ordinært desembervær. Og bekkene var mindre enn under en helt ordinær høstbløyte.

Det kunne jeg ikke vite noe om før start, lørdagsmorgen. En titt på værmeldinga ga klar beskjed om at det ville lønne seg å ta ut tidlig. Det ville være et lite “værvindu” midt på dagen. Jeg kunne muligens unngå regnet om jeg var heldig.

På denne tiden av året har jeg i mange år tatt hjem kristtorn til bruk i dekorasjoner.

Bestyrerinnen ba om at årets kristtorn måtte komme i hus, og aller helst i dag…..

Det var ingen grunn til å utsette avreisen denne morgenen. Selv med trusler om mye regn og vind, kom jeg likevel ikke avgårede før godt over 10.

På Dale var det tomt, ikke en bil

Og ikke folk. Det er litt spesielt å ta ut sånn helt alene. Og for egen del litt uforståelig at det ikke var andre på tur.

Det tok ikke lang tid før det ble en liten stopp for lettelse i antrekket. Jakken måtte av og jeg gikk videre i bluse med en lett fleecejakke over. Herligheten varte omtrent halve turen. Da begynte det forsiktig å regne.

Ute ved Bymarka er det en liten dal som de siste årene omtrent er overgrodd med kristtorn. Det ble stopp for å ta med en del greiner. Litt spesielt å gå tur med grønt i sekken. Samtidig med at jeg lastet opp grønne greiner, måtte jakken på. Det var ikke regn hele turen , men vinden tok så pass på toppen at jeg valgte å beholde jakken på.

Oppover bakken kunne jeg kjenne at fredagens tur rundt Gruda. Turen hadde gått unna på en mer enn grei tid. Oppover bakken fra Bymarka til toppen av Lifjell, kjente jeg syra i beina, og pulsen kom fort ubehagelig høyt.

Nå er det jo trening som må til for å bli bedre, så ….

Det blåste selvsagt på toppen, men ikke mer enn en kuling. Nå er ikke kuling å spøke med. På vei ned en liten kneik, fikk jeg et skikkelig vindkast på meg og trillet nedover. Hvorfor er det alltid skinneleggen det går ut over?

Det satt en kar øverst. Han hadde kommet opp veien, og skulle ned samme vei. Han var nok litt overrasket over å få besøk. Og denne gangen traff jeg ingen andre.

Bortover flyene mot Revesdal, fikk jeg vinden på meg, men heller ikke her bød det på problemer med å komme fram.

En fin tur i bra vær - til å være i desember.