Lørdagstur i regn.

Hvor blir årene av?

Var det på denne turen jeg for første gang innrømmet for meg selv at jeg ikke lenger en noen ungdom? Rett og slett gammel?

Tanken har nok slått meg noen ganger, men til nå har jeg klart å slå fra meg noe så formastelig . Tenk gammel….

Vel og merke - ikke voksen, det håper jeg aldri å bli, men gammel.

Det har seg sånn at da jeg kom ned fra lørdagsturen rundt Dale Li, snakket jeg med en kar - en ung kar. Han hadde gått samme rute som meg bare lagt til Resasteinen og Dalsnuten.

Og brukt ikke så veldig mye lenge tid enn meg - bare at jeg altså gikk en del kortere.

Det er ikke lengre mulig å skjule fakta - det går senere med årene (og så blir det bråstopp.) Hva kan gjøres med det? Antakelig fint lite, utenom å godta det.

Nå burde egentlig lørdagens tur være svært så grei. Ondagsturen ga knesmerter. Fysioterapeuten på treningssenteret mente det kunne være problemer med brusk, og at slike ting krevde ro og tid. Lang tid. Jeg burde ikke utfordre skjebnen med å presse på….

Det var derfor med en viss spenning jeg startet på turen, og kneet oppførte seg eksemplarisk. Det vil si at selvsagt kjente jeg noe - når jeg kjente etter.

Men ikke “vondt” og det ble i hvert fall ikke verre.

Det tok jeg som et godt tegn, og jeg fikk heller ikke noe vondt etter turen. Et stille hurra…..

Det er dermed mulig at jeg kan få flere turer i fremtiden.

Fortsatt er det ensomt å gå rundt Dale Li. Ikke et menneske å se, før nesten helt nede ved Dale. Det var 10-11 grader. Antakelig en grad eller to med enn i juni, men så var våren usedvanlig kald.

Uten vind og med god temperatur, og muligheter for opphold burde gi gode forhold for en tur.

Opphold var en overdrivelse. Det regnet. Bortsett fra helt i starten, var det nedbør hele turen. 2-3 timer i regn gir kliss våte klær fra innerst til ytterst, på tross av Gore-Tex.

Skoene holdt stand mot vannmassene..

Regn er ubehagelig. Men etter en stund glemmer jeg som oftest regnet. Det blir tur som vanlig. Og som vanlig fikk jeg det verste været akkurat over toppen, uten noe som beskytter mot regn og vind. For selvsagt både blåste det og regnet skikkelig øverst.

Det er heldigvis ikke langt å gå før stien detter nedover klyvene til mer behagelige områder. Problemet er at da tar den “fordømte bakken” til, en siste kraftanstrengelse før mange og lange bakker ned mot Dale.

Turen ble fin den, selv om ungdommen jeg traff nede på parkeringsplassen fikk meg til å tenke på min egen fremtid og alder.