Is og grønne marker.

18 kilometers søndagstur.

Det er ikke akkurat tradisjon, men sånn cirka en gang hver høst, sender værgudene snøstorm eller noe som kalles underkjølt regn over våre områder.

Veier, stier, steiner - det meste, får et lag med snø eller is over seg, og det blir vankelig å gjennomføre en skikkelig tur.

Dette skjer selvsagt helst på en søndag - bare for å gjøre det vanskelig. Dette året valgte værgudene å legge en ishinne over landet. Søndagsmorgen var det så vidt under null, og det var is over alt.

De gangene værgudene kommer med disse morsomhetene, er det bare en plass som gir mulighet for en søndagstur.

Langs sjøkanten fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård.

Langs sjøen er det varmere enn bare litt lengre inne i landet. Det er lite bakker, eller helst nesten ingen, og i hvert fall ikke noe klyving. Det er god sti for det meste. Perfekt når forholdene er vanskelige andre plasser.

Nå samarbeidet været på en god måte likevel for å gjøre søndagsturen til en fin opplevelse. Det var sol og nesten ikke vind.

Broderen ringte som vanlig. Han ville vente med å ta ut. De mindre brukte veien og veiene inne på byggefeltet var skøytebaner. Is og spinnglatt. Han håpet sola ville tine vekk noe av isen.

Vi kom ikke av gårde før nærmere 11. Og tok mot Varhaug og den gamle kirkegården. Selv om det var langt på dag da vi parkerte, var sola bare så vidt over horisonten. Og der holdt den seg hele dagen. Det merkes ganske godt at det nærmer seg den mørkeste tiden i året. Det vil liksom ikke bli skikkelig dagslys.

Vi fikk sola bakfra på veien mot Hå. Det er ganske greit å gå tur her nede ved sjøen på denne tiden. Markene er fortsatt grønne, det går sauer på jordene, og lite minner om vintervær - bortsett fra at det var forbannet glatt….

Turen er forholdsvis lang - bortimot 18 kilometer. Selv uten bakker og med god sti for det meste, tar det tid. Vi snudde et par - tre hundre meter før selve garden på Hå - for å spare litt tid.

På tilbaketuren fikk vi den lave sola i øynene, og kunne glede oss over å kjenne varmen fra solstrålene i ansiktet. Det er greit med sol og varme i desember, selv om det faktisk ikke er mange gradene over null.

For riktig å understreke at det tross alt var fint vær og gode forhold med lite vind, gikk vi hele turen i skjorteermene. Ingen jakke på, selv om den var med - i sekken.

Det er et godt mål på om turen er bra eller ikke. Jakke av gir en fin tur.

Hinnen av is som lå over alt ved start, var for det meste vekk på tilbakeveien. Gjerdeklyverne var greie å komme over, uten å sette lårhalsen på spill.

Men sorpe var det. Buksen var skitne til langt oppe mot knærne.