En våt tur på høgjæren.

Vi trosset ekstremværet.

Entusiasmen for tur søndagsmorgen med ekstremvær ute, var ikke påtrengende.

Fjernsynet viste fram ville bilder tatt ikke langt fra mitt vanlige turområde.

Det var regn, vann og vind - i mengder.

Og hos meg regnet det….

Broderen ringte uansett som vanlig på søndagsmorgenen. Værmeldingen for søndagsformiddag og litt ut på dagen var egentlig ikke ille. Det var utsikter til opphold og faktisk litt sol. Vinden ville være heller moderat - 5-7 meter i sek, men ville ta seg opp utover dagen.

Ekstremvær var det ikke. Men det regnet.

Ingen grunn til å sitte inne og kikke ut, det er bedre å være ute å ønske seg inn…

Men alt blir bedre bare vi kommer i gang. Siden jeg hadde tatt turen rundt Li i går, og det ikke bare er behagelig å gå gjennom busker og kratt i regnvær, ville det passe med en tur i mer åpent lende - høgjæren igjen.

Det er litt spesielt å gå ut av en varm bil for å komme i gang med tur i vind og regn.

Og det regnet skikkelig da vi kom til Tovfdal. Slagregn.

Med en takknemlig tanke til Gore-tex, og jakken godt trukket opp, med hetta på, startet vi oppover bakken. I et heller rolig tempo. Det var sleipt og glatt.

Ikke langt oppe i bakken, med pulsen adskillige hakk høyere enn ved start og med mer varme under jakken, ble det - som vanlig - kjekt å være på tur. Ved start snakket vi om å snu, enten på Synesvarden, eller nede ved Holmavaten - alt avhengig…

Synesvarden ble passert i godt tempo, uten å ofre en tanke på at vi burde overveie å snu.

Nedover mot Holmavatn sluttet det å regne. Vinden, som hadde brisket seg over Synesvareden, ga seg litt, og det ble adskillig bedre.

Vi hadde heia for oss selv.

Det var selvsagt ingen andre biler der vi parkerte. Vi så ikke folk ved varden på vår tur oppover, og det var ikke et spor å se da vi kom opp. Ikke en kjeft på tur denne dagen?

Det pleier da alltid å være noen “galninger” i tillegg til oss…

Vi gikk ned til Holmavatn. Det var ikke en bil på parkeringsplassen , og heller ikke spor utover.

Vi fortsatte friskt mot Steinkjerringå. Det er god sti, og det er lagt til rette for å kunne passere både myrer og bekker tørrskodd - i normalvær. Ved bekken fra Romavatnet, fikk vi klar beskjed om at det tross alt var snakk om ekstremvær. Bekken gikk friskt over gangsteinene, og det så ut som om det ville være vanskelig å passere uten å bli våt. Vi fant en vei over bekken litt lengre oppe.

Ute ved Steinkjeringå var det ikke folk eller spor av folk. Jeg tror ikke det har skjedd før, at vi ikke har sett folk på tur til Steinkjerringå, eller ute ved statuen.

Hvor langt ville vi komme før vi traff andre? Vi måtte tilbake til Holmavatn, da kom det en kar med hund i mot oss. Vi møtte nok en person, men alt i alt var det en heller ensom utflukt.

Nede ved bilen, var det en bil som passerte oss. Folkene kikket rart på oss som stå i bar overkropp i vinden.

Å skifte til tørt tøy, gjør hjemturen mye mer komfortabel.