Søndagstur med bestyrerinnen.

Vind, sol og sommer - i september.

Vel nede fra Blåfjellenden og etter en god natts søvn, var det på tide å tenke på søndagsturen. Eller skulle det bli søndagstur?

Mange dager på tur, burde kreve en liten pause. Gamle kropper krever lang restitusjonstid.

Broderen var opptatt på annet hold – hytta krever mye…

Litt ut på dagen var jeg lei av å sitte inne. Det blåste stikker og strå – i det minste 10-12 msek. Frisk bris, opp mot liten kuling.

Temperaturen derimot… Det var sommer og sol og 20 grader – fra morgenen av. Ikke en dag å sitte inne.

Bestyrerinnen truet med å fortsette malingen i gangen. Som om den trengte oppussing. Vi gjorde jo det for 12-15 år siden… Denne gangen måtte jeg ta en sjefsbeslutning. Den siste sommerdagen i 2016 skulle ikke brukes til å male gang.

Det ble lite diskusjon om hvor vi skulle ta turen. Høgjæren var første valget. Og det selv om det som sagt blåste. Det ville antakelig blåse bare enda mer oppe på bare heia.

En dagstur på et par timer, krever ikke lange forberedelser. Vi kom oss avgårde før 11. La os si det slik: det var andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen ved Holmavatn ble fort full.

Vi tok mot Synesvarden. I motvinden. Jeg startet med jakke på, men måtte fort hive denne, og resten av turen gikk i kortarmet bluse. Det er ikke vanlig så sent på året, og i hvert fall ikke i en liten kuling.

Ikke alle andre turgjengere fulgte mitt eksempel. Det kom noen med godt kneppet jakke og hendene i lommene.  Vi var antakelig litt tidlige, i forhold til mange på søndagstur. Det var likevel andre ute og gikk. På Synesvarden traff bestyrerinnen kjente, og vi måtte ta en liten stopp.

I le av varde, for her opp på toppen blåste det – antakelig kuling.  Det var i hvert fall vanskelig å stå stille i vinden.

Nedover mot Steinkjerringå, i le for den verste vinden ble det sommer. Godt og varmt. Med vinden litt fra siden, tørre forhold og god sti, gikk det lett og greit nedover mot Kjerringå.  Det var også andre på tur og vi gikk i hvert fall ikke senere enn de.

Ute ved statuen, dukket det opp mer kjentfolk. Det var dagen for å treffe på andre. Og for å gjøre det helt godt, kom min svoger susende bakfra. Han hadde gått samme rute som oss, men startet en halv time senere. Han tok turen ut til Steinkjerringå før han satte kursen mot Holmavatn. Hvor han tok oss igjen en gang til.

På enkelte steder var vinden kraftig. På toppene og enkelte kanter blåste det mer enn en vanlig kuling. Det gjorde ikke oss noe særlig, vinden kom inn fra siden, og det var bare greit å gå.

Høst-tur i heia.

Til Blåfjellenden fredag til lørdag.

Etter mange turer i det siste var det vel på tide å ta det litt rolig. Det gjøres best på Blåfjellenden. Det passet jo også bra å ta turen innover, slik at jeg får den ukentlige oppdateringen der inne.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden pleier også å være helt greit. Ikke for mange folk, og ofte både kjente og folk som har vært på tur før.

Som alltid betyr været mye for hvor grei turen innover ville bli. Og forholdene denne gangen var mer en bra. Tørt, varmt, litt sol og ikke mye vind. Stort bedre kan det ikke bli. Jeg hadde tatt med kortbuksa, men som vanlig var det litt kaldt ved start, så jeg beholdt gore-tex`en på. Det var 12-13 grader i Hunnedalen, og noe mindre lengre oppe.

Vi har alt lagt bak oss høstjevndøgn. Dagene er kortere enn natten og det er tre måneder etter St. Hans og bare tre måneder til jul.  tiden har gått alt for fort. Det er så mange turer jeg skulle ønske jeg kunne få til.  Selv om det har blitt uvanlig mange turer i godværet i det siste.

Men altså fredag til lørdag på Blåfjellenden. I dårlig vær ville jeg muligens ha vært alene innover. I fint vær og med god værmelding vil det være andre på tur. Alt fra start kunne jeg se at det var spor innover. Det tok litt tid før jeg så folk, men halvveis innover tok jeg igjen 4 jenter på tur.

Jeg ville i hvert fall ikke bli alene.

Det er litt underlig. For bare en måned siden ville turen innover være sommertur med solen høyt på himmelen. I slutten av september er det mye mer skygge og alt i fem-sekstiden begynner det å bli kveldslys. Skyggene blir lange. Selv om det ikke egentlig blir kald – 10 grader er jo behagelig… - så virker det kaldere enn 10 grader midt på sommeren.

Det er fortsatt blader på bjørka nede i dalen. Og fortsatt er det en og annen småfugl som flyr forbi. Rognen utenfor vinduet har mistet bladene, men står full av røde bær. Vanligvis miste rogna bladene etter bjørka. Dette året er det motsatt. Det kan ikke ha vært frost så langt. Fargene er i hvert fall ikke så kraftige som de av og til kan være, det må en frostnatt eller to til.

Normalt med god værmelding er det folk som vil ned Fidjadalen. Denne gang skulle de fleste videre til Sandvatn.  Jeg hadde håpet på å få transport fra Eikeskog til Hunnedalen for å hente bilen. Det blir vist ikke noen tur ned Fidjadalen i år. Det er en av de turene jeg virkelig ønsker å få gjennomført.

Temperaturen om natta krøp ned mot 5 grader, men på morgenen var det 10, og overskyet. Det fløy noe vått i lufta, men det ble aldri regn av det, og utover dagen ble det igjen godvær.

Bakken opp er aldri noe jeg ser fram til. En halv time i oppoverbakke. Nå vet jeg at det egentlig bare er de første kneikene som er tunge. Etter noen minutter oppover, venner kroppen seg til tempoet, og det blir greit

Denne gangen ble det mer en greit. Det ble en fin tur i godt tempo, nesten som i gamle dager.

Nede mot Hunnedalen møtte jeg et par gjenger som alle ville til hytta. Til sammen måtte jeg 25 stk så de fleste madrassene ville antakelig komme i bruk natt til søndag.

Onsdagstur til Tomannsbu

Til Tomannsbu med broderen.

Det har vært mange dager med fint vær i det siste. Yr melde stadig om sol og sommer. Slike ting må jo ta slutt før eller siden, og «siden» ble etter hvert til torsdag.

Onsdag måtte derfor utnyttes – sommerdager i september er jo ikke så vanlig.

Dagen før hadde i hvert fall mer enn en smak av sommer utover dagen. Og håpet var selvsagt at onsdagen ville utvikle seg på samme måten.

Jeg kom meg ikke avgårde på vanlig tid. Broderen ringte og spurte hva jeg ville finne på, og når jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Tomannsbu, ville han gjerne være med.

Nå hadde jeg hatt en god del soloturer i det siste, så selskap ville være helt greit. Broderen og jeg er godt vant med å gå tur sammen, men broderen har i det siste latt andre ting komme høyt på prioriteringslisten, så det ville være kjekt med en tur sammen.

Tur til Tomannsbu er litt avhengig av været, synes vi. Det er noen sabla myrer som må krysses, og det er et par plasser der stien går ned temmelig bratte svaberg.  Broderen hadde et fall her sist gang han gikk innover – for et par år siden.

Å vasse i sorpe er ikke kjekt. Da er det mye bedre å ta turen etter noen dagers tørke slik at de verste myrhullene kan passeres noenlunde greit.  I tillegg går turen opp og ned Tveidebrekka, som er bratt og lang og aldri helt tørr i myrsøkkene.

Både broderen og jeg går forsiktig slike plasser.

Det var faktisk andre på tur midt i uka. Et par som ville til hytta for å overnatte. Heldigvis…..

Det viste seg at broderen hadde mistet kniven en eller anen plass langs stien, og fikk den tilbake da paret bak hadde funnet den. Slikt kalles flaks…

Den siste 1/3 del innover mot Tomannsbu går opp ned noen småhauger opp forbi myrene. Broderen gikk i myra mens jeg holdt meg i stien. Det gikk greit i myra.

På vei tilbake holdt vi oss på flatene i myra, og det gikk skikkelig kjapt. Vi sparte antakelig opp mot 3-4 minutter….

Uten sau, uten folk i heia, det minner mer om senhøstes enn i midten av september. Det var stemmingen og ikke temperaturen som minnet om det. En onsdag midt i september, uten mye folk er jo egentlig ikke overraskende.

Det er noen drøye bakker opp fra Olabu, omtrent halvveis tilbake til bilene. Mye gåing og lite hviledager, fikk pulsen kjapt opp. Det ble etter hvert tunge bein. Vi kom opp.

Men vi skulle også ned – Tveidebrekka ligger jo der….

Med tunge bein og slitne muskler var det bare å ta det med ro.  Vi kom greit ned, uten en gang å bli skitne på buksebaken.

Det var kjekt å stå på parkeringsplassen og kunne krysse av for en vel gjennomført tur til Tomannsbu.

Taumevatn – en perfekt høstdag.

Lang kjøring og kort tur. 

Når en er pensjonist og nesten 70, bør en holde seg hjemme – i gyngestolen muligens. I hvert fall ikke springe opp og ned i heia som en springball. Likevel….

Selv med mange dager på tur i forrige uke, lokket heia. Med et aldeles vidunderlig vær – til å være i slutten av september.

Hjemme var det ikke så bra – overskyet og bare 13-14 grader på morgenen. Bestyrerinne ønsket å vite hvor jeg hadde tenkt meg, alene på en tirsdag. Jeg nevnte Tumevatn. Det er helsikes langt å kjøre – omtrent 120 kilometer, men bare 1 ½ time å gå  - en vei. Det betyr omtrent like mye kjøring som gåing, men skal jeg få se hytta ved Taumevatn i år må det til.

Oppover mot heia, lurte jeg på om det ikke ville være bedre med en tur litt nærmere. Stick to plan – var svaret.

Jeg er blant de heldige som kan komme meg gjennom bommen i Flatstøldalen. 8-9 kilometer spasertur på asfalt, er ikke det jeg ser for meg. Nå viste det seg at bommen sto oppe, både på vei inn og på vei ut. Det var ikke nødvendig å fomle med nøkkel og hengelåsen.

Ved bommen var det tre turgåere som holdt på å pakke sekker. Jeg stoppet og spurte om de skulle innover. De skulle til Taumevatn og ville gjerne sitte på inn til stien. Jeg  skulle jo samme veien, så det var bare å stable sekker og folk i bilen og kjøre på.

Inne i Flatstøldalen var det ikke direkte sommer, jeg dro på langbukse – noe jeg skulle angre en god del av dagen.

Det er antakelig ikke mange dagene i året det er så tørt som denne gangen innover mot Taumevatn. Første gang jeg gikk innover, til den gamle hytta, var det en del gamle sviller i de verste sorpehullene. Nå ligger det en mengde lemmer og planker i tillegg. Og noen har brukt mange timer på å legge stein til rette enkelte plasser.Et

stykke innover, gikk jeg på et par. De var ute på ettersanking av sau, men skulle også overnatte på hytta. Da jeg kom, satt de og kikket på en fugl opp i et tre. En haukugle, ble jeg fortalt. Nå hadde jeg sett en slik på Blåfjellenden for et par år siden, og i kikkert lignet den veldig på fuglen fra den gag. Jeg mener det var en haukugle – igjen.

Vi fikk en hyggelig prat, før jeg fortsatte mot hytta og de gikk for å se etter sau.

Det ble en kort pause på hytta, før jeg tok fatt på tilbakeveien. Det ble varmt -  i bakkene i le for den vesle trekken, ble det varmt, og da jeg kom ned til bilene viste termometeret 17 grader.

Det var kjekt å være i heia denne dagen. Fargene var fine, været var flott. En høstdag av de sjeldne.

Det var bra jeg tok ut.

Vådlandnuten i følge med bestyrerinnen og arving. .

Fint følge på søndagsturen.

Alt i løpet av lørdagen, etter en titt på værmeldingen, ble det klart at bestyrerinnen ville på tur. Forslaget om å ta en runde på høgjæren, ble fort erstattet av en tur til Vådlandsnuten.

Vår eldste sønn – på 40… ville gjerne også være med. Det er kjekt med fint følge på søndagsturen. Og følget blir ikke finere enn bestyrerinne og sønn.

Vår sønn trener, og så ivrig er han at han hadde en tur på treningsstudio før turen. Opp før 7 og en time trening, før søndagsturen.

La oss si det slik, han hadde ikke problemer med tempoet.

Og siden jeg gikk først, hadde ikke jeg heller problemer med det, men det gikk ikke alt for fort. Mange dager på tur, og gårsdagens hurtige tilbaketog fra Blåfjellenden, satt i beina.

Det var flott vær. Ikke en sky på himmelen, og slik ble det hele dagen. Med andre ord en nesten perfekt dag for søndagstur. Temperaturen var likevel noen grader lavere enn det hadde vært de siste dagene. Det var ikke så kaldt at jeg måte bruke langbukse. Kortbukse holdt godt. Og jeg brukte bare kortarmet ullbluse.

Det finnes år der jeg omtrent ikke har på kortbukse på tur. I år, og spesielt den siste tiden har vi omtrent bare hatt godvær. På parkeringsplassen var det likevel en kald trekk. Både bestyrerinnen og arvingen hev på seg en jakke. Den kom fort av rett oppe i bakken.

Det var biler på parkeringsplassen likevel så vi omtrent ikke en kjeft før vi kom helt opp mot toppen. Der var det en del folk. Jeg hadde skumle planer om å ta ned Rolighetsdalen og videre til Maribakken, men bestyrerinnen ment det fikk holde med en tur opp og ned samme vei.

Det var jeg glad for i de siste bakkene ned mot bilen….

Det var likevel tydelig høst. Fargene er brunrøde og mørke. Bjørka er omtrent bar øverst. Og på toppen var det mulig å se til havs. For meg virker det som om høstlufta er klar i hvert fall mye klarere enn på andre årstider.

Det ble kaldt på toppen 802 moh.

Vi måtte ned noen bakker for å finne en lun plass i sola.

Det er kjekt å ha med vår sønn på tur. Vi har mange felles interesser og også felles yrke. Det blir til at vi snakker om ting som opptar oss begge.

Som alltid er det også greit å ha med bestyrerinnen. Hun er så pass vant med det å gå på tur at det meget sjeldent oppstår situasjoner som kan være vanskelige. Egentlig er jeg mer «pyse» enn bestyrerinne. Jeg liker meg for eksempel ikke på eksponerte plasser. Der går hun uten å bry seg.

Vi traff folk som var på vei oppover. Noen som sprang… Imponerende kondisjon. Og en mann, som var kjent – av bestyrerinnen, jobbkollega.

En mann på tur alene, men to jenter på solotur. Jentene er på gang, og på hyttene er det mer jenter enn gutter.

De siste bakkene nedover mot parkeringsplassen er ikke bratte, men tar litt tid. Jeg kunne kjenne på knærene at jeg hadde gått mye. Jeg var glad for endelig å være nede ved bilen.

Sommertur i september.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden.

Det har blitt mye tur i det siste, tirsdag – onsdag til Stranddalen, torsdag – Langavatn og hva da med helgen? Det måtte bli en tur, men skulle jeg ta en hviledag på fredagen?

Strålende sol hjemme. Sommertemperaturer. Lysten til å ta en heiatur ble for sterk. Selv etter en omgang med styrketrening og litt jobbing hjemme…

Og jeg måtte jo en tur til Blåfjellenden denne uka. Det kunne på mange måter passe bra med en fredag-lørdagstur. Denne gangen hadde jeg ikke mye av maten hjemme. Turen var jo egentlig ikke planlagt – jeg trodde det ville bli en hviledag.

Det å handle inn for en overnatting går greit. Det tar bare en runde i butikken.  Jeg kom meg av gårde før helgetrafikken begynte for alvor.

På parkeringsplassen i Hunnedalen var det noen som holdt på å «sale opp» for en tur innover mot Blåfjellenden. Det viste seg å være gamle kjente, så det ble en liten prat før jeg tok oppover lia.

Yr hadde ikke kontroll på været. Oppe i heia var det overskyet. På toppene hang skyene nedpå, og det var litt fuktighet i lufta. Men fortsatt var temperaturen bra. Bare et lite stykke oppe i lia, hev jeg av fleecen og gikk i kortbukse og kortrarmet bluse resten av turen. Sommerklær i midten av september, det er velstand det.

Naturen ellers var i høststemning. Noen bjørker var bare, andre hadde bare noen få gule og røde blader igjen. Marka var grå eller rødbrun. Det er bare noen ganske får småfugler igjen. Så avgjort høst.

I motsetning til i forrige uke, var det tørt. Fossebekken sildret bare. På «gode» dager kan den buldre som et ekspresstog. Nå var det bare å spasere over.

Det skulle egentlig blåse ganske bra, opp mot 12-14 msek. Noe som er forholdsvis sterk vind. Nå blåste det aldri så sterkt, og vinden kom bakfra og til i bakkene.

Kortbukse, tørr bakke og vinden bakfra, gir gode forhold. Det var virkelig lett å gå. Selv bakkene oppover var ikke tunge. Det ble en kjekk tur over heia.

Midtveis traff jeg to partier som ville til hytta.  Jeg kom ned til tom hytte, og fikk på kaffekjelen før gjestene kom. Det ble en koselig kveld med prat og drøs. Gamle kjente og prat om gamledager er en god kombinasjon.

Selv om Yr også for lørdagen hadde sol og sommer på planen, holder de ikke alltid det de lover. Det var fortsatt overskyet, selv om det var mulig å få øye på noen blå flekker enkelt steder. Det blåste noe fortsatt, men vinden hadde løyet. Jeg ville likevel få vinden i fleisen oppe i høyden. Jeg kunne gå i sommertøy opp bakken, men oppe i høyden måtte vindfleecen på. Det ble kaldt på hender og armer uten.

Kontrasten var stor fra øverst til nede i dalen, hvor det var sommertemperatur. Nå var det fortsatt tørt og gode forhold. Jeg hadde noen foran meg i bakken opp. Det gir alltid litt ekstra fart. Og siden jeg passerte disse helt øverst, kunne jeg jo ikke sakke av…

Det ble litt kjapp gåing bortover flyene, og jeg holdt farten litt oppe nedover bakkene. Det er ikke så ofte jeg tar ut på den måten lengre, men av og til er det kjekt å gå fort. Selv med stopp for å prate med to partier som var på vei inn mot hytta, ble det en god tid.

Det fungerer fortsatt – av og til…

Dugnadstur til Langavatn, Børsteinen og Ådneram på en dag....

Med Egil på tur igjen.

Nå er en biltur, selv om den er lang, ikke noe å skrive om i en turlogg, men i tillegg til å kjøre over haug og hammer, måtte vi gå. Ikke for langt, men sånn opp mot en time hver vei til Langavatn og noe (mye) kortere til Børsteinen. Ådneram ligger til vei…

Vi startet hjemme rundt 9 på morgenen, og måtte først innom og handle forskjellige ting vi skulle ha med oss til Langavatn.  Det tar tid å kjøre inn til dammen ved Akslaråtjørn.

Det ble et lite lass innover. Nå var en av grunnen til at jeg tok turen – en kort tur, at været fortsatt var strålende. Det var sol fra skyfrihimmel og lite vind. Selv her oppe på omtrent 1000moh var det god temperatur – opp mot 20 grader.

Det hadde vært synd og skam å sitte hjemme en slik dag.

Det var sjeldent tørt i marka. Det var omtrent ikke bløt sorpe, og det var mulig å holde god fart innover langs Langavatn.  Vi kunne se spor, så det hadde nok vært folk på hytta den dagen, og framme på hytta møtte vi en mann som ennå ikke hadde tatt ut.

For egen del ble det en god del jobbing med renhold – vask og rydding.

Vi tømte også safen, og jeg fikk på den måten også litt vekt i sekken på tilbaketuren.  Nå gikk jo tilbaketuren på samme sti som turen inn. Selv i finværet ble det jo litt kjedelig, eller kan det være at turen på tross av kort avstand tok litt på?

Det var i hvert fall ikke så mye prating på tilbaketuren som inn.

Vi kjørte Lyseveien hjemover, men stoppet der stien inn til Børsteinen starter. Inn til denne hytta gikk vi uten sekk. Det er ikke mange kilometrene inn, og siden været var flott, kunne vi klare oss uten sekk.

Det lå noen ganglemmer ved veien, og i mangel av noe annet, tok vi med et par stykker innover. Det ble litt tyngde ut av det.

På hytta ble det bare et kort opphold for å få med engangsfullmaktene og boss. I sekker som vi måtte bære på ryggen ut…

Som nevnt er det ikke lange turen, men jeg ble litt stiv i fingrene av å hilde på sekken…

Det var greit å komme fram til bilen og kunne hive fra seg bossekken.

På hjemveien ble det også en kjapp tur innom Ådneramhyttene. 3 hytter på en dag. En lang dag.

Klokka var omtrent 8 på kvelden da jeg kom hjem – 11 timer med kjøring, gåing og jobbing.

Stranddalen med flott vær og fine folk.

Endelig tilbake på Stranddalen.

Det kom litt plutselig, både godværet og planen om en tur til Stranddalen.  Stranddalen lokket med både komler og fint vær. Det var snakk om 27 grader og sol.

Det var faktisk ganske lenge siden jeg hadde vært på denne hytta. Tidligere ble det at vi – bestyrerinnen var som oftest med – besøkte hytta en gang i året.

En kjapp sjekk i arkivet vist at det faktisk var mange år siden – 2012…

Så avgjort på tide med en ny tur. Men denne gangen alene.

Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen som er startstedet for turen.  Øvre Moen er langt inne i heia. Veien fortsetter faktisk videre og ender omtrent midt inne på heia. Så langt inne at det omtrent er like langt fra Setesdalbygdene som Ryfylkebygdene.

Årsaken til at veien i det hele tatt eksisterer er kraftutbyggingen, i dette tilfellet Blåsjø – et nytt «hav» på 1000 moh. Bra eller dårlig, det gjør det i hvert fall mulig å nå Stranddalen etter bare et par timers tur.

Terrenget her ved Strandalsvannet, er temmelig annerledes enn det jeg vanligvis går i. Her er det fyllitt som dominerer. Den eroderer raskere, og inneholder mer kalk enn granitt og gneis, som jeg er vant med. Det er derfor mer skarpe kanter og mer blomster og vekster.

Ved stranddale finnes en av Norges spesielle og litt uvanlige planter – Bergjunkeren, (Saxifraga Paniculata) et litt mer beskjedent, men mer sjeldent søskenbarn av Bergfruen.

Planten vokser bare et par hundre meter fra hytta – fredet, heia er plantevernområde, og den er enkel å finne.

Turen starter med en drøy bakke opp. Både bratt og lang. Det står et par høyspentmaster og skjemmer ut, men de står også slik til at de blir et mål. Det passer med en liten pause ved masten.

Siden selve hytta ligger på andre siden av vannet i forhold til Øvre Moen, kommer den til syne lenge før du er i nærheten. Det er både opp og ned og over myrer og bekker, før hytta nås.

På vei innover mot hytta, gikk jeg på en kar. En svenske på vei fra Lindesnes til øverst i Norge - NPL.

Med telt og greier - 20 kilo. Nå er vel Stranddalen en del ute av lei i forhold til den vanlige ruta, men karen ville til bygds for å proviantere.  Det blir en god omvei.

Denne gangen var jeg ikke alene. Det satt tre karer utenfor. Alle på alder med meg eller eldre, med andre ord pensjonister. Alle fire – meg inkludert, var på alenetur med Stranddalen og komler som mål.

Det viste seg, nesten selvsagt, at det også var kjentfolk. Alle var medlem av Turistforeningen, og hadde deltatt på dugnader og liknende. Og hvor vi hadde møtt.

Det ble selvsagt en del drøs rundt erfaringer både med hei og folk. Det ble en hyggelig stund i sola, mens vi ventet på middagen.

Stranddalen er betjent.

Her blir maten tilberedt for en, det er ikke nødvendig å tenke på å bære omtrent noe som helst – litt klær, og det som trengs på turen inn.

Komlene er verdensberømt i Rogaland. Her kommer det en god del folk på dagstur bare for å spise komler. Vi forsynte oss grovt i matfatene. Etter middag ble det igjen en tur ute i sola, før vi flyttet inn og fortsatte drøsen. Tiden gikk fort i godt selskap.

Frokosten ble også en god opplevelse. Det er kjekt å spise frokost i godt selskap. Det ble rolig snakk om hei og folk.

For egen del tok jeg en tur bort i lia og sjekket Bergjunkeren, Jeg fant planten, men dessverre med visne blomster og lite imponerende.

Tilbaketuren gikk jeg sammen med en av karene. Vi fikk en grei og hyggelig tur tilbake til bilen. Det kom litt regn, som på ingen måte var meldt på YR. Det ødela selvsagt ikke turen, men gjorde at jeg for egen del tok det litt forsiktig ned bakken.

En fin tur i midten av september.                                                                    

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen.

Hjemtur i bra vær.

Søndag var det et ganske annerledes vær enn på lørdagen. Det hadde regnet mye av natten og bekker og elver var store.

På Blåfjellenden var det en del folk som ville ned Fidjadalen. Turistforeningen advarer mot å ta turen om det er mye vann i elva. Det er et par plasser nedover dalen hvor det faktisk er vanskelig  og umulig å passere om det er mye vann.

Først og fremst gjelder dette ved Fidjafossen, hvor stien går ved elveløpet under en berghammer - i elva om det er mye vann. Og fossekanten med et fossefall på nesten 40 meter bare noen meter unna. Blir noen tatt av vannet her er det ikke mulig å hindre at de går i fossen.

Halvveis nedover mot Mån  - Eikeskog, ved Grønatjødnå, krysser også stien elva. Normalt er det helt uproblematisk å gå over steinene til andre siden, Ved stor vannføring går elva over steine, og for å komme over må det klyves i ura, eller bli gjennomvåt – eller både klyve og bli gjennomvåt…

Jeg fikk ikke mye gehør for advarsler om at det var for mye vann i elva. De som hadde planlagt tur ned dalen, ville forsøke. Nå ligger Fidjafossen bare halvannen time fra hytta, så det blir ikke spesielt lang «omvei» om de må snu. Problemet er om turen starter ved Mån, da er det lang tilbake…

Og for egen del vet jeg at det ofte blir forsøkt å passere vanskelige plasser om «omveien» er lang. Det kan gi farlige situasjoner.

Og spørsmålet blir da, når skal det gis «sterke advarsler»? Når risikoen er at noen går i fossen med 1/100 sikkerhet eller 1/1.000 eller 1/10.000?

Det blir en vurderingssak, men for egen del kan jeg bare fortelle om situasjonen slik jeg ser den og så overlate valget til de som vil, eller ikke vil, gå.

For egen del skulle jeg bare hjem – over til Hunnedalen. Nå ville det også være andre folk i stien denne søndagsmorgenen. En del folk på hytta skulle over heia til bil og hjemtur. Noen speidere – unge folk på 13 til 15 år – så fram til dusj og tørre klær…

Det er høst i heia. Bjørka er gul og mister bladene. Rogna er rød og henger tungt. Et tegn på mye – eller lite - snø…

Sola kom igjennom enkelte ganger og det fikk det til å blinke i alt vannet på fjellsidene.

Vannet i vaet øverst i bakken, hadde steget godt i løpet av natten. Det gikk bare så vidt uten å få vann i skoene. Nede ved Fossebekken, der jeg passerte uten problemer på lørdagen, måtte jeg ta noen skikkelige hopp for å komme tørrskodd over. (Tørrskodd betydde i denne sammenheng «ikke nytt vann i skoene» - de var alt gjennomvåte.)

Turen over heia til Hunnedalen har jeg gått så mange ganger at det ikke burde dukke opp mye nytt, likevel finner jeg nesten alltid noe å glede meg over. Det var fin natur med sol over våte fjell denne gangen. Det var sol og varme i bakken. Det er greit å få en smak av sommer i september.

Nede ved Tangane kom det en kar springende imot. Han skulle på tur innover mot Blåfjellenden og hadde tenkt seg videre til Sandvatn før kursen skulle settes hjemover. Jeg  tror ham la om på planene da jeg fortalte at det ville være omtrent 200 høydemeter ned til hytta ved Sandvatn og samme vei opp. 

Regnværstur i heia - mot Blåfjellenden

Vann i fosser og bekker.

Fredag var det en litt tung tur, hvorav noe uten for sti. Lørdag ville det passe med en litt kort tur, og siden bestyrerinnen er bortreist – til London, kunne det og passe å bli over til søndag.

Å pakke sekken for en tur til Blåfjellenden, er etter hvert enkle greier. For det meste er det å hive opp i sekken det jeg handler inn – uten handleliste. Denne gangen fikk jeg med alt…..

I tillegg til de «vanlige tingene» tok jeg med en haug med nyvaskede tørkehåndklær. En nyttig ting å ha med, og som det alltid er behov for.

Bortsett fra at de kom med tilbake. Nå ja, tørkehåndklærne trengte muligens en tur fram og tilbake til Blåfjellenden.

Men jeg trengte ikke vekta, jeg skulle også ha med andre ting tilbake.

Lørdag var våt. Det regnet – hele tiden. Nå manglet det ikke på advarsler. Yr var tidlig klar på at det ville bli en våt tur lørdag, på den andre siden lovet de adskillig bedre vær på søndagen. Slik går det litt opp i opp.

Opp første bakken fra Hunnedalen går det egentlig greit. Selv om det regner, så er alt innenfor jakke og bukse tørt, og kroppen blir fort varm. Etter en stund danner svetten vann på innsiden av Gore-Texen og blusen begynner å bli våt. Først på armene, hvor fuktigheten også drar seg opp over blusearmene.

Det hjelper ofte med et lite lag – en tynn fleece – i tillegg til ullblusen. Problemet var at temperaturen ikke var helt som normal i regnvær i september. Hjemme var det sommertemperatur, og oppe i heia var det godt over 10 grader. Mer klær betyr mer svette.

Over Fossebekken og opp mot Ølbakken, drar det seg til med mer og mer fuktighet innenfor jakke og bukse. Jeg gikk og lurte på om det muligens er tid for å bytte ut både jakken og buksa. Buksa er egentlig brukt lengre tid enn det som er vanlig. Den er opp mot året. Jakken har jeg brukt en god del lengre, men nå syntes jeg det kom fuktighet – regn – inn på skuldrene der sekken tar.

Det er ofte her det først blir slitt hull på membranen, så det kan nok hende at jeg virkelig kjente at regnet trengte inn. Opp bakkene var det enkelt å holde varmen – selv om jeg etter hvert ble ganske våt.

På flatene bortover mot Blåfjellenden, ble det kaldere. Jeg måtte gi på for ikke å bli skikkelig kald – jeg skulle muligens ha tatt på mer klær, men det står ikke på så veldig lenge.

Nedover bakken mot hytta, eg jeg kliss klass våt – som vanlig i vedvarende regnvær. Men når alt er vått, er det mulig å glemme ubehaget og nyte turen. Denne dagen var det en del å se på. Skodde og regnskyer over Leitevannet, tåkebanker rundt toppene og fin utsikt over slettene nede ved Blåfjellenden.

Nede på hytta var det folk og våte klær, mest våte klær. Og ovnen durte i kroken mens vinduene sto på vidt gap. Det var egentlig ikke nødvendig å fyre, men folk ønsket å tørke klærne. Ikke alt ble tørt til dagen etter.

På ville veier i Hjelmelandsheia.

Dugnadstur til Melands Grønahei.

Jeg burde egentlig starte å skrive om turen fra Melands Grønahei til Funningsland. Å komme inn til hytta var ikke «tur», men helikoptertur.

Vi, det vil si Egil, Øyvind og meg, skulle inn på hytta for å sette denne i stand til nye gjester. Egil skulle ordne det elektriske, og gjorde det. Vi skulle få på plass sengetøy, og rydde og vaske.

For å få inn utstyr og «greier» til hytta, måtte det helikopter transport. Og vi fikk anledning til å få en kjapp og problemfri transport til hytta.

Det ble en hektisk halvtime fra vi kom inn, til helikopteret returnerte med varer og skulle ha med ut boss, tomme gassflasker gammelt sengetøy og diverse.

Siden vi startet hjemme før fuglene hadde stått opp,  kom vi inn til hytta i 10-tiden, og fikk på den måten en hel arbeidsdag på torsdag, og en halv dag på fredag før hjemtur.

Det er ikke enkelt å få ordnet landings løyve, og denne gangen måtte transporten skje fra Funningsland i stedet for Kleivaland som er det normale startstedet for turen inn til Melands Grønahei.

Vi skulle altså gå fra hytta på Melands Grønahei og tilbake til bilen på Funningsland.  En enkel oppgave for vante fjellfolk. De første kilometrene utenfor sti, men fra stølen på Kvanndal på god sti.

Jeg har vært med på noen slike turer før, og det er ikke lett å ta seg fram utenfor sti i ukjent terreng.

Det tar tid, og krever gode kartkunnskaper.

Vi hadde tid, men kartkunnskapene var det verre med. Eller, ikke så mye kunnskapene i seg selv, men det å ta tid til å bruke det vi kunne…  Vi rotet oss vekk.

Ut f ra hytta tok vi mot nord. Vi skulle følge myrene bortover mot Maridalen, og videre mot Kvanndalen og stølen der.

Nå er alle myrer nok så like og det er ikke helt lett å de hvor høyt vi var. For den saks skyld viste vi jo egentlig ikke hvor høyt opp i lia vi egentlig skulle. Det ble litt frem og tilbake, opp og ned, med et lite fall i bratte lia, før vi kunne se ned i Kvanndalen. Tjoravannet og elva ned mot Kvanndalsvannet gjorde at vi var helt sikre på hvor vi var.

Å gå til stølen tok bare tid.

Det var skikkelige benker på stølen. En ypperlig plass til å se på kartet. Her var vi, og her hadde vi gått, var omkvedet…

Jeg sjekket ikke hvor vi skulle.

Vi skulle jo bare følge stien. Og det gjorde vi – i feil retning. En enkel sti å følge. Det hadde gått folk og sauer tidligere på dagen. Nå kunne vi sette opp farten.

Men i den bratte bakken mot Liarstrandvannet, gikk det endelig opp for oss at vi var på feil sti. Og tok mot nord for å finne den riktige. Før vi kom så langt, fant vi en annen sti. Godt nødlet og i riktig retning.

Egil tok en sjefsbeslutning. Vi fulgte denne over Kurvabrotet, ned mot Olaslått-tjønnet og videre ned Daudardalen til Liarstølsvannet. Som vi måtte rundt før vi kunne ta fatt på siste bakken ned mot bilen. Vi valgte selvsagt feil side av Liarstølvannet, og fikk pent gå noen meter ekstra…

Stien fra Kurvabrotet og nedover, var enkel å følge, og det var bare enkelte plasser som bød på litt vansker. Det var noen trær og steiner som sto i veien…

Og noen bratte lier som måtte forseres.

Vi kom – velberget – ned.