Stranddalen med flott vær og fine folk.

Endelig tilbake på Stranddalen.

Det kom litt plutselig, både godværet og planen om en tur til Stranddalen.  Stranddalen lokket med både komler og fint vær. Det var snakk om 27 grader og sol.

Det var faktisk ganske lenge siden jeg hadde vært på denne hytta. Tidligere ble det at vi – bestyrerinnen var som oftest med – besøkte hytta en gang i året.

En kjapp sjekk i arkivet vist at det faktisk var mange år siden – 2012…

Så avgjort på tide med en ny tur. Men denne gangen alene.

Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen som er startstedet for turen.  Øvre Moen er langt inne i heia. Veien fortsetter faktisk videre og ender omtrent midt inne på heia. Så langt inne at det omtrent er like langt fra Setesdalbygdene som Ryfylkebygdene.

Årsaken til at veien i det hele tatt eksisterer er kraftutbyggingen, i dette tilfellet Blåsjø – et nytt «hav» på 1000 moh. Bra eller dårlig, det gjør det i hvert fall mulig å nå Stranddalen etter bare et par timers tur.

Terrenget her ved Strandalsvannet, er temmelig annerledes enn det jeg vanligvis går i. Her er det fyllitt som dominerer. Den eroderer raskere, og inneholder mer kalk enn granitt og gneis, som jeg er vant med. Det er derfor mer skarpe kanter og mer blomster og vekster.

Ved stranddale finnes en av Norges spesielle og litt uvanlige planter – Bergjunkeren, (Saxifraga Paniculata) et litt mer beskjedent, men mer sjeldent søskenbarn av Bergfruen.

Planten vokser bare et par hundre meter fra hytta – fredet, heia er plantevernområde, og den er enkel å finne.

Turen starter med en drøy bakke opp. Både bratt og lang. Det står et par høyspentmaster og skjemmer ut, men de står også slik til at de blir et mål. Det passer med en liten pause ved masten.

Siden selve hytta ligger på andre siden av vannet i forhold til Øvre Moen, kommer den til syne lenge før du er i nærheten. Det er både opp og ned og over myrer og bekker, før hytta nås.

På vei innover mot hytta, gikk jeg på en kar. En svenske på vei fra Lindesnes til øverst i Norge - NPL.

Med telt og greier - 20 kilo. Nå er vel Stranddalen en del ute av lei i forhold til den vanlige ruta, men karen ville til bygds for å proviantere.  Det blir en god omvei.

Denne gangen var jeg ikke alene. Det satt tre karer utenfor. Alle på alder med meg eller eldre, med andre ord pensjonister. Alle fire – meg inkludert, var på alenetur med Stranddalen og komler som mål.

Det viste seg, nesten selvsagt, at det også var kjentfolk. Alle var medlem av Turistforeningen, og hadde deltatt på dugnader og liknende. Og hvor vi hadde møtt.

Det ble selvsagt en del drøs rundt erfaringer både med hei og folk. Det ble en hyggelig stund i sola, mens vi ventet på middagen.

Stranddalen er betjent.

Her blir maten tilberedt for en, det er ikke nødvendig å tenke på å bære omtrent noe som helst – litt klær, og det som trengs på turen inn.

Komlene er verdensberømt i Rogaland. Her kommer det en god del folk på dagstur bare for å spise komler. Vi forsynte oss grovt i matfatene. Etter middag ble det igjen en tur ute i sola, før vi flyttet inn og fortsatte drøsen. Tiden gikk fort i godt selskap.

Frokosten ble også en god opplevelse. Det er kjekt å spise frokost i godt selskap. Det ble rolig snakk om hei og folk.

For egen del tok jeg en tur bort i lia og sjekket Bergjunkeren, Jeg fant planten, men dessverre med visne blomster og lite imponerende.

Tilbaketuren gikk jeg sammen med en av karene. Vi fikk en grei og hyggelig tur tilbake til bilen. Det kom litt regn, som på ingen måte var meldt på YR. Det ødela selvsagt ikke turen, men gjorde at jeg for egen del tok det litt forsiktig ned bakken.

En fin tur i midten av september.