Vinterturen fra Hå til Varhaug.

Kjekk tur alene.

Som vanlig blir det en del titting på YR når det nærmer seg helg. Lørdag og søndag har vært faste turdager gjennom mange år. Mange flere enn vi har hatt tilgang til YR.

YR er grei å ha. Værmeldingen begynner å bli rimelig riktig på en dags sikt. Problemet var, om jeg skulle velge å gå på fredagen i stedet for lørdagen. Værmeldingen syntes å være bedre for den dagen.
Når alt kom til alt, valgte jeg å følge planen. Det er ofte det beste.

Fredagen gikk med til de vanlige sysler, og det var litt trist å se ut vinduet. sola skinte.
Hjemme var det is og snø. Selv med noen ganske få varmegrader, smeltet isen i på veien utenfor kjøkkenvinduet sent. Og det var fortsatt hvitt på plenen utenfor stuevinduet.

Selv om jeg hadde håpet på en tur rundt Li, var det ikke tvil om at det måtte bli en "vinter"tur langs sjøkanten.

Kunne jeg virkelig ta ut på turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård? forrige tur var ikke direkte vellykket, med blå neggel på storetåa som resultat. Og det hadde vært tungt på tilbaketuren, med nedtelling for hver meter omtrent.hvordann det ville gå - om jeg tok hele turen fram og tilbake.

Jeg  var ikke lite spent på
hjemme var det hvitt. Jo lengre mot Hå jeg kom, jo mindre snø var det på markene. Nede ved havet var det bare så vidt noen hvite flekker. Nå var ikke alt like bra. Nedbøren om natten - sludd, hadde frosset og det var derfor is i stien en god del plasser. Denne isen smeltet utover dagen, så på tilbakeveien var det helt greit.

Det gikk merkelig bra sørover. Selv med motvind, en bris, is i stien og sorpe overalt, gikk det greit fremover. Halvveis nedover går stien over "ei dinse". Myr med torv over. Og her var det ikke frosset. Bunnløst da jeg tråkket gjennom. Hvor er kulden når en trenger den...

Jeg har snudd - en gang - ett stykke fra kirkegården. På vei gjennom leet der, vurderte jeg forholdene, formen og lysten til å fortsette. Det var bare å stå på.

Nede på kirkegården satte jeg meg på trappa for en liten pause. Jeg hadde med varm te til en forandring. Det var kjekt å sitte slik å se utover havet.

Jeg kikket tilfeldigvis på klokken i det jeg startet på tilbaketuren. Nedover hadde gått i et greit tempo. egentlig mer en greit i motvinden. som så ofte før, så startet jeg nordover i samme tempo som jeg hadde hatt sørover. Ikke helt full fart, men bra turtempo. Hvor langt ville det holde? Det  hadde antakelig tatt nesten en time og tre kvarter på veien mot Varhaug.

Med vinden bakfra gikk det greit. Selv gjerdeklyverene var ikke vanskelig å komme over. Beina kjentes ikke stive i det hele tatt. Her var det bare å stå på. Etter en stund glemte jeg at jeg - i forhold til hva jeg har gjort de siste månedene - at jeg holdt god fart.

Jeg hadde det liksom ikke travelt, bare greit. Det var kjekt å være på tur.

Ved havnen på Obrestad var det aktivitet. Det var folk i sjøen. Antakelig et veddemål eller noe. Bade 30. desember står ikke for meg som noen fornøyelse. Men noen svømte rundt i havna.

Selv det siste stykket over marka, med sorpe og myr, gikk greit. Jeg kom til Hå gamle prestegård i god form. Det var kjekt å gå på tur denne lørdagen.forrige århundre har tiden gått fra meg for slikt.

Nå måtte jeg jo kikke på klokka, selv om jeg ikke hadde forsøkt meg på noen "rekord". Det er jeg ikke i stand til lengre. Med historie tilbake til første halvdel av

Likevel hadde tilbaketuren gått på omtrent halv annen time. Det var jeg godt fornøyd med.

Juletur rundt Gruda.

Dårlig vær og kort tur.

Det regnet. Det blåste. Det var kaldt. Det måtte bli tur. Jeg hadde ikke vært på tur siden juleaften, og en lang innedag 1. juledag var ikke grei å komme gjennom.

Bestyrerinnen var også enig i at vi trengte frisk luft. Men med regn og vind ville det ikke "passe" med en langtur, og både bestyrerinnen og jeg så ikke syn på en lang kjøretur før vi kunne ta fatt.
Det ville passe best med en tur i nærområdet....

Vi var også samstemte på at turen ville gå i regnvær.  Med 4 grader ute og vind, ville det også være kaldt. Med ull under og Goe-Tex ytterst ville det uasett være mulig å ta en runde.

Det var ikke så ille - de første metrene. Det regnet. Det blåste. Og temperaturen var lav...

Det er egentlig det verste været for oss turgåere. Selv med  gode klær, hodeplagg og hette så ble det kaldt. Inntil vi snudde mot Gruda og fikk vinden i ryggen.

Vi treffer som regel en del folk på denne turen, nesten uansett vær. Denne gangen var det bare to personer som kom i mot, ellers var vi alene.

Vi  fikk  en liten oppmuntring. To ørner svevde over oss. De sto faktisk stille i motvinden, så denne gangen fikk jeg anledning til å ta bilde.

Oppe påtoppen gikk regnet over i sludd.

Vi kunne se et stykke innover i landet. Nærmeste toppene var fortsatt bare, men ikke langt innover - og høyere, så var det hvitt.

Øverst var det ikke mye le for vinden. Det flagret rundt ørene en stund, og med sludd, ble det litt ubehagelig.

Nede i "lavlandet" igjen, ble det strakd bedre, og vi kunne fullføre runden i fin stil.

Det ble juletur rundt Gruda dette året også.

På tur langs sjøkanten med Bestyrerinnen i front.

Fra Reve til Orre og tilbake.

Etter en langtur på lørdagen, var jeg ikke sikker på om det ville passe med nok en langtur på
søndagen. Det hadde gått hardt ut over føttene med blå negl som resultat....

Heldigvis ville Bestyrerinnen også på tur søndagsmorgen.

Det fine været på lørdagen hadde lokket, og hun hadde håpet på samme fine været på søndagen. Det ble ikke helt slik.

Snøen lå fortsatt, og det var frost. Ikke mange gradene, men nok til at det lå is i veien. Værmeldingen var likke helt på vår side og meldte om både nedbør og vind. Ikke mye, og senere på dagen. Med litt flaks ville vi unngå begge deler.

At v i skulle gå langs stranden, sa seg selv. Det var egentlig den eneste plassen som var farbar - uten brodder og staver. Og det er ikke lange kjøreturen til startstedet ved Reve havn.

Broderen hadde meldt sin interesse for turen alt på lørdagskvelden. Vi avtalte at han skulle ta opp til oss for at vi kunne kjøre sammen til Reve.

Bestyrerinnen ombestemte seg to ganger før det endelig ble klart at hun ville være med på turen. Både Bestyrerinnen og broderen hadde andre planer for dagen, så selv om forholdene hadde ligget til rette for langtur, så måtte jeg ha tatt den alene.

Og det er jo kjekt med selskap på tur.

Vi ble noe overrasket da vi startet turen. Stranden manglet sand og det lå rullestein i stien et stykke opp fra sjøen. Det var bare to-tre uker siden jeg var her sist, og endringene var i grunnen store.  Da vi kom til Revesanden, var det ikke sand men rullestein.

Rullestein er vond å gå på, og det tar tid. Vi kravlet oss opp i sanddynene og fulgte stien langs brinken av dynene. Ute på stranden kunne vi se en hel gjeng komme i mot. Det tok ikke lang tid før de også kom seg opp i dynene og vi traff de på stien en liten stund senere.

Oppe på stien var det Bestyrerinnen som tok komandoen - og ledelsen. Det gikk i bra tempo sørover.
Broderen hadde ingen ting i mot det, klokka to var han nødt til å være hjemme...

Bestyrerinnen hadde antakelig peiling på en kopp kaffe på Friluftshuset på Orre.  Med det tempoet vi holdt, ville det holde fint med en fem-minutters pause og en kaffekopp.

Bortsett fra at det var stengt.

Uten kaffe og nesten uten en stopp, satte vi kursen mot Reve igjen. Også nå med Bestyrerinnen i front, og i god fart. På tilbaketuren holdt vi oss litt inne i landet og i sanden. Det  gjorde nok turen tilbake litt kortere enn om vi hadde holdt oss helt ute i sjøkanten.

Og vi hadde ikke problem med å holde tempo oppe. Vel tilbake til bilen kunne vi sjekke av en tilbaketur i bra tempo, selv målt mot "gamle dager". Ikke over 50 minutter, og det gikk omtrent på 45 minutter tidligere.

En skikkelig fin førjuls trimtur mellom Reve og Orre.

I lav desembersol mot kirkegården.

Alene langs sjøkanten.

Planen var en skitur i Brekkå. Jeg tok til og med kontakt med andre for å høre om det kunne passe med en skitur. Nå passet det ikke, og godt var det, for jeg sjekket føremeldingen - fra fredag. Da var det tinvær og kram snø. Med 5-6 minusgrader ville det bety betongføre på lørdagen. Og betongføre er ikke noe for meg - eller mer korrekt for mine lårhalser...

Det måtte bli en vinter tur langs sjøkanten. Selv om jeg, sammen med en hel gjeng, gikk fra Hå til Varhaug for et par uker siden, så har det ikke blitt frem og tilbake, til nå.

Bestyrerinnen var skeptisk...

Hun mente jeg ikke burde ta ut på en slik "lang"tur. Jeg burde antakelig spare beina til søndagsturen, og det er ikke umulig at bestyrerinnen har et poeng. Hun har ofte det.

Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke er turen jeg går om det er is og frost og dårlige forhold alle andre plasser. Jeg håper hvert år at det denne vinteren skal det bli januar før turen blir nødvendig. Også i år blir det minst en tur før raketten går i lufta.

Denne lørdagen var det minus 4 grader ute, litt snø og betong i heia. Sola skinte fra blå himmel. Selv om jeg ikke startet før 11, var det fortsatt morgenlys. Disse dagene rundt jul er korte.  Dagslyset kommer sent og kveldslyset sniker seg innpå alt rundt tre.

Det var selvsagt frost i bakken. Likevel var det ikke skikkelig is på myrene. Jeg måtte se meg god for, og gå rundt de verste sorpehullene.

Med lav spl ble det til at jeg gikk med skyggen over øyene. Det var ikke mulig å ha sola i ansiktet. Det ble for stor kontrast i skyggene.

Mye av stien går over "utmark" og det har gått ungdyr flere plasser. Og der er det tunggått, med tuer og sorpe.  Det gikk smått.

Et stykke før Varhaug går stien forbi Grødaland anlegget. Destruksjonsanlegg for dyr. Jeg kunne god kjenne det i foten etter bare en god time underveis. Skulle jeg gå inn og bestille time? Været var så pass bra med ssol og bare så vidt litt trekk. Det fikk være for denne gang.

Jeg fortsatte mot Varhaug.

Ved Bodle satte jeg meg ned for å ta en liten pause og en liten oppsummering. Jeg burde nok ha snudd, men fortsatte selvsagt til videre.

Det ble en lang tur tilbake. Nå gikk det egentlig greit, og ved bilen var jeg litt overrasket over hvor god form jeg var etter å ha gått i over tre timer på hardt underlag. Føttene hadde fått juling, og jeg vil nok kjenne det søndag. Kneet var derimot ikke så aller verst...

Jeg var glad for ikke å ha tatt kontakt med destruksjonsanlegget....

Rundt Gruda i snø.

Rolig desembertur på snø.

Det er ikke til å komme forbi - bestyrerinnen vil på tur på søndagene. Denne søndagen var det mer usikkert. Ikke fordi Bestyrerinnen hadde problemer, men på grunn av forholdene. Værgudene hadde dumpet en del hvitt ut over landskapet. Temperaturen hadde gjemt seg under nullsttreken, og det var ikke klart hvor turen skulle gå.

Og så manglet broderen. Han hadde ikke gitt lyd fra seg, og andre turglade folk som svoger og svigerinne var ikke tilgjengelige.

Det ville bar bli Bestyrerinnen og meg...

Selv om det var snø på bakken, så var bakken under ikke frosset. Erfaringen fra forrige helg var i så måte ikke gode. Da ble det en god del tråkking i sorpe og myr. Det kunne bli enda mer av den sorten med snø som dekket over vanskelige partier.

For egen del var jeg klar for tur. Været, om ikke forholdene, var slik at en tur måtte gjennomføres. Jeg ville bli skikkelig sur om denne søndagen ble en inne dag. Om ikke sol fra skyfri himmel, så i hvert fall mye blå himmel rett over. Ute i havet lå det mørke og truende skyer.

Ved Bore kirke kunne vi se spor i snøen, men det var ikke mange. Det virket som om folk holdt seg hjemme. Litt underlig i det fine været vi hadde - rett over.

På andre siden - ved den innerste gården på Gruda, var det folk. De sto og kikket på oss som kom gående. Det viste seg å være jegere som nettopp hadde skutt et rådyr. Bestyrerinnen syntes selvsagt synd på det flotte dyret, men det er etter hvert blitt så mange av disse at noen må skytes. Det kom en annen gjeng med nok et dyr, og med to dyr var kvoten full.

Oppover mot Grudavarden kunne vi høre skudd, men det virket som om de kom lengre vekk en rett nedenfor.
Fra veien øverst fikk vi flott utsikt over de nærmeste fjellene i nordøst. Dekket av snø, men antakelig ikke stort mer enn her nede på lavlandet.

Snødekket Jærlandskap er jo ikke helt vanlig. Normalt ligger snøen bare noen dager, og alt i løpet av uka skulle det bli varmere. For vår del gikk turen med snø under skoene og i bra vær. Det var hyggelig å gå slik i vinterlandskap. Litt glatt enkelte plasser, men antakelig adskillig mindre "farlig" enn der jeg vanligvis går om vinteren, som f. eks rund Li.

En kjekk tur i godt vær.

Grønn vinter og hvit høst.

Rundt Li med vekslende vær.

Desember er en vanskelig måned for turfolket. Været gir utfordringer. Det er grønt og fint den ene dagen, - fredag - og hvitt og fint neste dag - lørdag.

Værmeldingen er heller ikke enkel å forholde seg til. De har nok rett i det store og hele, men detaljer kan avvike - en del. Temperatur spesielt.

Jeg gikk på fredagen og så fram til en tradisjonell tur rundt Lifjell på lørdag. Nå var værmeldingen ikke helt bra. Det ble meldt om noe regn ut over dagen.

Da jeg våknet på lørdagen var det hvitt i hagen. Regn i fast form....  Jeg  foretrekker snø ferdig måkt.
Hva var lørdagens alternativer. En tur langs strandenfra Hå til Varhaug, eller i sorpehaugen på høgjæren? Det var ikke lett å se for seg en tur i det hele tatt.  På tur skulle jeg uansett.

Jeg fikk følge planen så langt det gikk. Til Dale for å se på forholdene. Eventuelt en tur opp og ned bakken til Dalevann i det minste, og muligens i tillegg en tur utover langs fjorden?

På vei mot Sandnes var det vinterlig. Snødekke på veiene og brøytekanter. Bilene - og jeg, kjørte forsiktig, selv om jeg hadde helt nye vinterdekk.

Innover mot Sandnes ble det mer og mer bart, og på vei utover mot Dale, ble det igjen grønt. Jeg var litt overrasket.

Temperaturen var imidlertid ikke stort over null, og ute i vest - over Stavanger og ute i havet, lå det mørke skyer. Værmeldingen ville nok få rett når de nevnte noe nedbør, og mer ut på ettermiddagen.
Det  var likevel helt greit å ta fatt på stien utover langs fjorden. Inne i skogen var det kaldt, men ikke kuldegrader. Gjennom skogen kunne jeg se litt hagel i søkkene.

Det var fredelig og ikke mye som forstyrret inne i skogen - til en stor ugle fløy ut av en busk rett på siden av meg. En ugle. Det er ikke ofte jeg ser så store fugler - og denne var stor - på så kloss hold. Det holdt på å skremme livet av meg....

På svabergene utover langs sjøen, ble det klart at det ville komme nedbør, og ikke lenge etter smalt det i hetta - så det sang. Hagel i mengder, og store som erter.

Det sto ikke på så lenge. Ved Einerneset va det helt greit å gå. Ikke frost og bare litt ny hagel. I bunn av bakken tok jeg av jakken og gikk i skjortearmene på til snaufjellet.

Som vanlig fikk jeg det værste været på toppen. Og det ble skikkelig dårlig, med både vind og sludd som gikk over i snø. Verden ble hvit.

Det var bare å snøre igjen, ta på et ekstra par tørre vanter og komme seg nedover mot sivilisasjonen. Det går senere når stien er dekket av snø. Likevel var det ikke noe egentlig problem å ta seg fram. Det var ikke is under snøen, så skoene hang, stort sett. Sorpa var glatt.....  Nå ja, jeg må jo tørke av buksebaken uansett.

Jeg hadde ikke sett en kjeft på hele turen. Det var et par biler uten om min, på parkeringsplassen. Det var spor i snøen på toppen og nedover mot Dale, så det hadde vært andre på tur denne dagen. For egen del hadde jeg følt meg ensom i snøkavet øverst...

Turliv gjennom et ti-år.

Et lite innlegg om fortid.

 I 1994 var jeg 46 år og det var noen år siden jeg - igjen - hadde begynt å gå tur. Fortsatt var det lørdag og søndag som ble benyttet. Jobben krevde at jeg var tilstede. Feriene ble brukt til gå- og sykkelturer i utlandet.

Dette året begynte jeg å skrive hvor jeg gikk og noe små notater rundt turen.  Dette holdt jeg på med frem til 2005. Notatene altså, jeg gikk, og går fortsatt på turer.
i årene mellom da jeg var 46 år og 57 år var helgene stort sett tur dager. Bare et år (1995) ble det opphold på grunn av skade. Og bare et år var jeg ikke på tur rundt 6. desember på grunn av sykdom (2000).

Kjekke og flotte år. Jeg husker egentlig mye mer av turlivet enn av arbeidsdagene og også de vanlige dagene hjemme. Det er tur som har vært lyspunktene og til en viss grad fylt livet.
Selvsagt har det gått ut over andre ting - familien først og fremst, men jeg husker spesielt at bestyrerinnen kom hjem med nye fjellsko, til trøst og oppmuntring, da jeg lå på sofaen med brukket fot.
Når jeg ser tilbake på alle turene opp gjennom årene, er det ikke forskjell på "gode og vonde" turdager. Uansett vær - og vind, så har de fleste turene gitt meg svært mye. Både glede, god helse, og ikke minst kondisjon.

Jeg håper å kunne fortsette å gå på tur i mange år fremover.

Søndag 3.12.94 Dale - Lifjell.
Sammen med Bernt. Tåke og 2 til 5 grader. Lite vind. Regn og hagel på toppen da  vi spiste.

 

(16-17.09.95 Blåfjellenden
Sammen med Pål og Øystein. Brakk foten på tur alene nedover Fidjadalen)

 

Lørdag 6.12.96 - Hå til Varhaug.
Alen. Frost i bakken og sleipt. 40 cm snø i Hunnedalen. Brukte 1 time og 20 minutter hver vei.

 

Lørdag 6.12.97 - Hå til Varhaug (nessten 2 mil)
Alene - 5-7 grader litt vind. Møtte en gammel bonde ved Reime som kunne fortelle om bruk av møllene under krigen. Gikk i skjortearmene.

 

Lørdag 5.12.98 Mån (Fidjadalen)
Sammen med Øyvind. Litt snø kvelden før. Glatt og snø. - 2-3 grader. Fantastisk himmel. Vi brant bål ved elva og stekte pølser.

 

Søndag 5.12.99 Hå til Varhaug.
Sammen med Øystein.Sol, men skyer ute i havet. Nesten vindstille. Litt snø og is. Skiføre i Brekkå, men vi i fleece ved sjøen.

 

Lørdag 2.12.00 - Vådlandsnuten
Sammen med Øystein. Overskyet og litt vind. Vi så sola, men temmelig vått. +10 grader nede, og -3-4 grader på toppen. Opp i morgenlys, og ned i kveldslys. Skiftet protokoll i postkassen.

 

Søndag 6.12.01 Steinkjerringå (Tovdal til Holmavatn og Steinkjerringå)
Alene - Tåke og litt yr. Ny utbedret sti mellom Synesvarfen og Holmavatn.

 

Lørdag 7.12.02 Hå til Varaug
Alene - Kuldegrader og trekk, kaldt. Sol. En hel gjeng som også var på tur. Folk ved havnen som bygget på et "stolpehus".

 

Lørdag 6.12.03 - Lifjellet rundt (1 mil 400høydemeter)
Alene - Sol og nesten vindstille, en del is. Jeg forsøkte først å gå til Bynuten, men snudde og tok til Dale.

 

Søndag 5.12.04 - Lifjellet rundt.
Sammen med Øystein. Litt regn og mye vind. Det var av og på med jakken.  2,5 timer totalt.

 

 

En fin turgjeng på søndagstur.

Fra Hå til Varhaug.

Vi ble mange denne søndagen. ikke bare bestyrerinnen og broderen, men også svoger og svigerinne + et vennepar.

Det ble en omgang med hvor, hvor mange og når....

Planen var å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. en tur som jeg ofte benytter om været og føret er helt galt. Det vil si med snø og is og frost.

Det var ikke kuldegrader denne søndagen. Ikke mange varmegrader heller, for den saks skyld. De få varmegradene vi hadde, brukte både lue og vanter i vinden. Det blåste friskt.

Nå hadde vi vinden i ryggen, og det er mye mer behageglig enn å gå i mot. Værmeldingen snakket om liten kuling 11-12m/sek. Det hadde vi nok bare på de mest usatte plassene. Ellers var det helt greit.

Det er i underkant av en mil mellom prestegården og kirkegården. Men med bil tar det tid å komme først ned til Kirkegården og så opp til startstedet. Det tok en stund før vi var klar til å ta fatt på turen.

Og trokket ut i myra...

Det var bløtt hele veien. På en god del av plassene hadde det gått dyr. Her gikk sorpa omtrent til støvleskaftet. Stien ellers var ikke mye bedre. Bare på enkelte stykker unngikk vi sorpe og vann. Jeg har gått her i noen år, og har aldri opplevd det slik før.

Litt sorpe ødela så avgjort ikke humøret til denne gjengen. Jenten hadde en del å snakke om, og tok ledelsen fra start.  Det gikk unna.

Omtrent halvveis, ved Reimebukta var det tid for pause. Fortsatt var humøret på topp, og i le av sjøhusene, med benker, var det helt greit å ta en kaffekopp.

Broderen og jeg pleier å gå både fram og tilbake på denne turen. Jeg strever fortsatt med et kne, og så ikke egentlig syn på en langtur i tempo. Broderen er litt redd for at formen ikke er god nok til en tur frem og tilbake. Det passet godt med en halv tur denne dagen.

For resten av følget var planen fra start å bare gå en vei.

Den planen sto ved lag til vi kom til Bodlebekken. Brua var vekk. Og bekken var en elv....

Der sto vi og kikket ned i vannet. Det er en liten demning rett over brua. Det hadde ikke vært umulig å komme over her, men den så usedvanlig sleip ut. Ingen syntes det var en god ide å gå over her. Vi tok en runde over jorder og kom til en bru lengre oppe.

Det ble en liten omvei. Det er bare kjekt å få sett litt av landet lengre inne i landet. Opp og rundt, og så kunne vi se bekken og brukarene fra andre siden.

Fra Bodle til kirkegården er det bare et kort stykke. Det skyet over mot slutten, og det kom noen få dråper underveis. Ellers hold været seg bra - til å være i begynnelsen av desember.

Hele gjengen var fortsatt i godt humør og fin form da vi nådde bilene. Det hadde vært en grei tur sammen med en fin gjeng.

Onsdagstur Reve - Orre

Sammen med broderen i supervær.

Supervær på en onsdag. Det måtte bli en tur. Det er så langt mellom de skikkelig fine dagene at været bare måtte benyttes.

Broderen ringte. Han ville også på tur.

Det vanlige spørsmålet kom . Hvor skal vi ta ut?

Selv om det var skyfritt, og vimplene hang rett ned, så var det kuldegrader. Og det var glatt enkelte steder. Nå synes jeg at det fort blir for glatt og iset til å gå, men broderen er faktisk enda mer skeptisk til glatt føre enn meg.

En tur langs stranden var i hvert fall uten is og glatte. Naturlig strøing...

Vi ble enige om å ta til Reve havn og satse på å gå mot sør en times tid. Med sola i ansiktet. Jeg hadde fått i oppgave å ta i mot nytt kjøleskap, og dagseddelen hadde oppgaven plottet inn mellom 13:00 og 15:00. De kom klokka 2.

Jeg hadde derfor ikke tid til en langtur, og i hvert fall ikke mulighet til å kjøre langt  - om det skulle bli noe lengde på turen. Broderen bifalt valget av tursted, og kom litt før 11.

På Reve havn var det faktisk andre biler, og også spor sørover. Litt lengre ute var det folk - i sjøen. I dette område er det en god del som er ute med surfebrett - selv om temperaturen er under null.

Om det er en fordel eller ei å gå langssjøkanten, er jeg ikke helt sikker på. Det er greit å gå, men i selskap med broderen blir det lett "full fart". Nå er det en stund siden "full fart" var dekkende for farten på turene. Det  har helst gått sent.

Denne gangen tok det ikke lang tid før det var skikkelig trav nedover standen. Nå var det også forhold til å "trave" . Sanden var flat og frosset. Omtrent som å gå på asfalt.

Som så mange ganger  før, når vi først har fått opp dampen, er det vanskelig å finne roen. Det ble ingen stopp ved Friluftshuset. Vi tok fatt på tilbaketuren i sammen tempo som på vei sørover.

Likevel ble det ikke akkuratt personlig rekord. Til det har vi feiret for mange fødselsdager sammen. Det var kjekt å kjenne at kroppen faktisk fungerte - i fart - en stund. Det er ikke til å legge skul på at jeg etterhvert kunne kjenne at vi hadde "dampen opp". Beina ble tunge, og det måtte litt vilje til for fortsatt å holde farten oppe.

I "gamle dager" kunne vi holde tempoet i opp mot tre timer. Jeg tror vi begge var glade da vi sto ved bilen etter en time og førti minutter  på en god mil.