Søndagstur alene.

Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Bakfoten var så avgjort ikke i godlaget på søndagsmorgenen. I tillegg hadde Bestyrerinnen tatt midlertidig opphold på sørlandet, og ville sikkert på søndagstur der.

Sola skinte fra blå himmel. Det var nesten vindstille, og selv om det hadde vært noen få kuldegrader på morgenen, så steg temperaturen raskt – i sola.

Det var nesten umulig å sitte stille i stolen og se ut på finværet. Jeg måtte på tur, og så fikk bakfoten og akillessenen passe seg selv....

Turen burde ikke bli for lang, og helst med mulighet for å ta av, eller snu om det skulle vise seg å være nødvendig. Lifjellet og Bynuten ville være både for lange og uten annen mulighet til å korte inn, enn å snu.

Høgjæren var en mulighet, men det er en rimelig flat tur. Erfaringen er at det går bedre opp og ned bakker med en achillehel i som ikke samarbeider. Alle turene ville uansett gå i godvær – YR var svært raus med sol og blå himmel denne dagen.

Det tok likevel litt tid før jeg kom meg avgårde. Jeg var virkelig litt usikker på om jeg burde ta ut, og bestemte meg derfor å legge turen til Gramstad – Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Det var ikke helt enkelt å komme seg på denne turen. I sin visdom har «noen» satt i gang arbeid med å utvide parkeringsplassen. Og det har de holdt på med – lenge. Det er fortsatt en del plasser for biler, men det var på lang nær nok plasser denne flotte høst/vinter søndagen. Det var biler på alle tenkelige plasser.

Jeg fant omsider en utenkelig plass, hvor jeg nesten ikke sto i veien....

Med mange biler følger det selvsagt mange folk. Jeg var langt fra alene bortover markene mot Paradis-skaret og bakken opp til Mattisrudlå. Og mange gikk fortere enn meg. Heldigvis var det noen familier med små unger – jeg klarte å holde følge med de.

Oppe på toppen av bakken, ble det en liten pause. En gutt på 10-11 år, som har skarpere syn en meg, pekte opp i lufta og på ørna. Og helt riktig – over oss svevde en ørn. Nå er det en del ørn i området, en det er likevel kjekt å se så store fugler sveve over hodet.

Det gikk greit over flyene og opp og ned småbakkene mot Bjørndalsfjellet. Heller ikke her var jeg alene. Det minnet om 17. mai....

Oppe på Bjørndalsfjellet satt det en mengde folk og nøt utsikten. Slike klare høstdager er det ikke for mange av, og utsikten fra Bjørndalsfjellet er virkelig noe å få med seg.

Under bratthenget sto gutten fra Mattisrudlå. Og sa : «jeg prøvde å henge på men du gikk fra...».

Det er jo kjekt at jeg fortsatt har litt fart inne, men det er ikke kjekt å skuffe gutter på tur.

Jeg sa noe om «at han helt sikkert ville henge på om han virkelig....».

Nede ved veien vurderte jeg å gå videre mot Fjogstadfjellet og Dalsnuten. Heldigvis tok jeg til vettet (det er det ikke ofte jeg gjør..) og gikk strake veien mot bilen.

Og parkeringskaoset. Det var ikke blitt mindre biler på Gramstad, og det kom fortsatt biler opp veien da jeg kjørte nedover.

Vinter i heia.

Frem og tilbake til Blåfjellenden – som vanlig.

Denne uka ble det den vanlige turen til Blåfjellenden på fredagen. Etter først å ha fått huset hjemme på plass. Bestyrerinnen setter pris på å komme hjem til rent hus. Og jeg synes det er kjekt å kunne dra til fjells...

Yr var mer enn gavemild denne helga. Sol og lite vind, men kaldt. Selvsagt ble det litt endring etter hvert. Det ble meldt om litt nedbør på fredags ettermiddagen. YR fikk nesten rett. Det kom snø. Et lett fint snølag som gjorde verden hvit – for en stund.

Snøen gjorde det nok vanskeligere å finne fram for de som senere gikk samme vei som meg, i mørket med hodelykt. De brukte en time mer en vanlig, og kom fram klokka 11.

For meg var turen inn på fredagen en høst-tur. Det var ikke frost. Sola skinte og det var skikkelig kjekt å endelig gå turen uten regn og vind.

Jeg var ikke alene i heia. På parkeringsplassen sto det folk som gjorde seg klar for en tur inn til gjeterhytta på Blåfjellenden. En kar tok avgårde opp over bakkene i skikkelig fart, og for forbi meg. Han skulle høyere opp i heia for forsøke å finne sau.

Det mangler fortsatt en del sau, både på Blåfjellenden, Fidjastølen og i Brådlansdalen. Disse dagene med sol og bra vær kan være siste mulighet til å finne de siste dyra.

Jeg har muligens nevnte det før. Det er jentene som er mest oppsatt på tur. Jeg treffer fler og fler jenter på tur alene. På turen inn kom det en jente i mot. Hun hadde vært på dagstur til Blåfjellenden.

Og snakket om å ta turen fra Hunnedalen til Flørli neste uke.

På vei tilbake, traff jeg en gammel kjenning. Også hun på tur alene, men denne gang bare inn til hytta. Vi har truffet hverandre en del ganger. Som oftest er hun på vei innover, og jeg på vei hjemover.

Det ble kaldt i løpet av natten. Det er ikke så underlig. Oppklaring og trekk fra nord, gir ofte kuldegrader. Det var is i stien mange plasser, og gjorde det nødvendig å gå ute i terrenget i stede for på stien. Det tar litt lengre tid, men med sol fra blå himmel, så gjorde det ingen ting. Lørdagen var dagen for å ta det med ro, og virkelig nyte heia – muligens for en siste gang dette året.

Før jeg tok ut fra Blåfjellenden på lørdagen, hadde jeg en stille stund for meg selv. Det var tid for å tenke litt over tur-året og se fram til 2019. Selv om jeg langt fra er sikker på om det virkelig er siste turen, holdt jeg også den tradisjonelle seremonien med å lette på «lokket» å ta farvel med Fidjadalen for denne sesongen.

Det ble en vinter-tur tilbake. Snøen som kom på fredagen var for en stor del borte. Frosten hadde overtatt. Myrer og sorpa var – for det meste – frosset, slik at det var enkelt å ta seg fram. Selvsagt gjorde isen det vanskeligere enkelte plasser, og jeg gikk like selvsagt over ende en plass der isen omtrent var usynlig.

På vei tilbake traff jeg en gammel arbeidskamerat. Han og faren hadde vært på rypejakt ved Fossebekknuten. Det er alltid kjekt å treffe gamle kjente, men denne gangen var det like kjekt å bli kjent med faren. Han var gammel heiakar, og hadde tråkket i denne heia i noen år. Vi hadde selvsagt felles kjente. Det ble en hyggelig stund med prat og raddel, nedover lia mot Hunnedalen. En kjekk avslutning på en kjekk tur.

Rundturen Dale Li i oktober.

Tilbake fra Scotland.

Vi kom tilbake ut på ettermiddagen lørdag. Det var ikke tid til noen vanlig lørdagstur, så da måtte det bli en skikkelig søndagstur.

Jeg kikket på været lørdagskvelden. Det så bra ut. Tørt og fint. Værmeldingen derimot var ikke like grei. Det var snakk om både regn og tåke og vind. En litt underlig kombinasjon, men det viste seg å være rett...

Søndagsmorgen var våt. Det var tåke og det var vått...

Jeg hadde tenkt meg en tur rundt Lifjellet. Den vanlige turen, når jeg har det travelt, eller på vinteren, eller når det måtte passe. Det er en fin tur i tørt vær. I regn er den mindre kjekk. Det blir vått etter hvert – fra innders til ytterst, og regn krever at jeg må følger med på hvor jeg setter beina hele tiden.

Uansett vær, jeg kunne ikke sitte hjemme en søndag. Jeg måtte på tur. Denne søndagen hadde bestyrerinnen invitert familien på middag. Selvsagt kjente hun meg godt nok til å invitere så pass sent at jeg kunne komme meg på tur. Kjekt gjort.

På Dale var det svært få biler – til å være en søndagsmorgen. Det pleier alltid å være mange på tur i området rund Dale/Li. Bare et par biler var parkert, og det kom en mens jeg tok på ryggsekken.

Jeg startet med jakken på. Vindusviskerne hadde gått hele veien innover. Ikke lenge etter start, stoppet jeg og hev jakken i sekken. Det var fuktighet i lufta, men ikke regn. Det kom dråper fra trærne, men jeg hadde blir like våt om ikke våtere, med jakken på.

Jeg gikk uten jakke til jeg kom over skogen og ut på åpne marker med senderen rett fram. Stien jeg normalt følger fra kanten av skogen og opp til senderen, er en snarvei i forhold til den merkede stien. Den går også neo mer beskyttet for vind og vær.

På toppen blåste det. Og med vinden i mot, uten trær til å ta av, ble det mer regn enn fuktighet.

Jeg hadde ikke sett folk i det hele tatt på turen. Helt oppe på senderen så jeg to personer i tåkehavet. Da jeg kom rundt huset på toppen, kunne jeg se paret. Han i kortbukser, og begge hadde kommet joggende opp bakken.

I henget kom det en kar springende opp bratte bakken. Han klagde på at det ikke gikk fort i bratthenget. For egen del klarer jeg ikke å fort der en gang...

Og fyren hadde korte bukser. Like etter kom det nok en kar gående. Også han i kortbukser....

Kalenderen sier oktober. Gradestokken viser rundt 10 grader, det er regn i lufta og vind. Og folk kommer i kortbukser?

Det ble mer og mer regn etter som jeg kom nærmere Dale. Selv om jeg hadde hatt lite nedbør gjennom skogen, og først tok på jakken over toppen, så hadde det tatt tid å komme rundt denne gangen. Alt i alt var det ikke så mye som manglet på 3 timer.

På slutten av turen fikk jeg følge med en gammel kjenning. Akillessenen på høyre bakfot slo seg vrang. Nå har jeg vært plaget med achilles problemer en del ganger. Jeg håper det denne ganen går greit...

Lochnagar med arvinger og broderen

Tredje forsøk - i godt selskap.

På tur – aldri sur. Å være på tur er så avgjort en av de tingen jeg liker best. Nå bruker jeg også mange timer nettopp til å gå tue. I tillegg går det med noen timer til trening og liknende for å være best mulig forberedt og i best mulig form til - tur.

Jeg går ofte alene. Det har gjennom årene også blitt mange turer med Broderen. Bestyrerinnen har også vært med mange ganger. Etter at arvingene har blitt «voksne», har det dessverre ikke blitt for mange turer sammen.

Mine to sønner har mye å gjøre, aktive og travle dager – som jeg hadde da jeg fortsatt var i arbeid. Det måtte spesiell forhold til for at vi sammen kunne ta på tur.

Jeg har vært noen ganger i Scotland, og har da nytte anledningen til å gå tur. Det har blitt en del turer til toppen av Lochnagar etter hvert. Men de siste gangene har helsa og forholdene gjort at det ikke har blitt en topptur.

Gjennom sommer har jeg forsøkt å få organisert en ny tur til Aberdeen. Egentlig har turen gått til Ballater, hvor vi har overnattet på et gammelt «inn» - The Deeside Inn.

Jeg inviterte begge mine sønner Pål og Eirik, Broderen hadde alt sagt fra at han ville bli med.

Vi ble fire stykker til å fylle opp leiebilen. Programmet innebærer en runde til forskjellige whisky brennerier i Speyside.

Det er kjekt å ta på tur med mine «voksne» gutter – og broderen. Fredagen skulle brukes til å nå toppen.

Turen er omtrent 16 kilometer med omtrent 1000 høydemeter stigning. Det går lett 5-6 timer.

Så sent kan det lett være vinter øverst. Det var is på bilruta da vi hentet leiebilen. Vi ble mer skeptiske da vi så værmeldingen på torsdagskvelden. Vind og regn....

Det var tørt i Ballater, det blåste ikke noe særlig – nede i lavlandet. Vi skulle ikke mye opp i høyden før vinden fikk tak. Ikke mer enn stiv bris, - nederst. Et par kilometer fra toppen går stien (mer riktig godt opparbeidet sti) over en storsteinet ut nær kanten av «krateret» over selve vannet Loch Nagar. Her fikk vinden skikkelig tak, og ingen av deltakerne var særlig lystne til å fortsette opp i vinden og tåka. Vinden var oppe i storm styrke på det meste. Det var vanskelig å holde balansen og for egen del måtte jeg sikre enkelte ganger. Det gikk sent...

Det var ellers et litt merkelig vær vi hadde. På vei oppover fikk vi regn fra blå himmel. Antakelig var det snø som hadde blitt tatt av vinden og smeltet da den kom langt nok ned. Vi så regnbuen foran oss.

Vi var ikke alene på tur denne fredagen. Det var ganske mange andre som ville oppover. Noen snudde som oss, men mange fortsatte.

Vi fikk 800 høydemeter opp og tilsvarende ned. Med nesten tørre steiner og tørt i bakken var det bare å trille nedover. Det gikk fort...

Det er mindre anstrengende å småspringe nedover. Og det går jo fort. Det var kjekt å kjenne at det var krefter i beina til slike ting. Det ble støre bein senere...

Etter to forsøk på å nå toppen, hadde jeg håpet at det ville bli mulig tredje gangen. Dessverre lå ikke forholdene tilrette for dette denne ganen heller. Litt skuffet, men jeg har alltid hevdet at det å gå i storm ikke er særlig lurt. Jeg får stå ved det jeg har sagt.

Begge gutten er i god form, og vi gamle brødre hadde problemer med å følge oppover – og nedover. Ungdommen tar lett på risiko – synes vi gamle....

Med et opplegg som betyr overnatting og flere måltider sammen, får vi anledning til å prate om både det ene og det andre. Fredagens tur ble også nevnt. Jeg tror alle fire satte pris på å få anledning til å gå tur sammen.

Det kan jo bli et fjerde forsøk på å nå toppen av Lochnagar....

Søndagstur i regn.

Tur i terreng for godt voksne - som oss.

Det begynte mindre bra. Regn. Og mer regn på søndagsmorgen. Broderen meldte at han ikke så for seg en tur denne dagen, men bestyrerinnen var klar for en tur – uavhengig av regnet.

Nå var YR klar på at det ville bli lite regn midt på dagen, men de har tatt feil før. De tok feil denne dagen også.

Vi ble enige om å ta kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. De ville på ut, og de hadde tenkt å ta en tur i Melshei.

Det er et område jeg ikke har beveget meg i, selv om det må være Sandnes største friområde, med en mengde turstier og gangveier.

Grunn til at jeg ikke har vært i området, skyldes nettopp tilretteleggingen. Som selvsagt passer for mange. Spesielt eldre muligens. Min mor brukte å gå i Melshei fra hun var 75 til hun var godt over 80. Nå nærmer jeg meg samme alder. Er det på tide å utforske området for å se hvilke muligheter det egentlig har?

Det var ikke vanskelig å bli med Sigbjørn og Anne Lise på tur denne dagen.

Vi havnet på den øverste parkeringsplassen i Melshei. Ovenfor skistadion og lysløype. Kursen ble satt oppover, men ganske raskt begynte nedstigningen mot Arboretet. Vi kunne ha valgt å gå not en topp eller flere, men denne dagen gikk vi den slake landevei. Stien vi gikk på liknet mer på vei en sti.

Regnet silte stort sett hele tiden. Inne i mellom var det så pass lett regn at det vavr mulig å ta av hetta på jakken. Til andre tider slagregnet det, så regnet sto opp av bakken. Da var det å kneppe igjen mest mulig.

Vi havnet etter en stund farlig nær nylagede vafler...

Det ble pause på kafeen på Arboretet. Med nettopp vafler....

Dette begynne å likne søndagstur med familien. I hvert fall ikke søndagstur i heia.

Regnet ga seg ikke. Her fikk ikke YR rett. Det er en fordel med regn og dårlig vær. Personlig synes jeg fargene kommer bedre fram på bildene. Det var en hel del å ta bilder av på turen. Arboretet har en del trær hvor bladene får spesielt flott farge nå på høsten. I regnværet var det kjekt å få tatt noen bilder. Flere ble ganske bra.

Det ble ingen lang søndagstur, bare noe over 6 kilometer. Og selv om jeg faktisk syntes det gikk mye opp og ned, så viste app`en bare noe over 100 høydemeter totalt. Det er jo ingenting – ikke mer en en liten bakke i heia.

Selv om det ble en både kort og flat tur, var vi, i hvert fall jeg, kliss bløt da vi kom til bilen. Jeg hadde tatt med en gammel jakke, i god tro på YR. Den viste seg å slippe vann gjennom på de vanlige plassene. Der ryggsekken hadde slitt Gore-Texen. Det var en grunn til at jeg hadde tatt ny jakke i bruk....

Men alle var enige om at det hadde vært en flott tur.

Høst-tur med broderen - til Blåfjellenden

Årets siste tur til Blåfjellenden for broderen.

Broderen ville til Blåfjellenden. Han mente det kunne passe med en siste tur innover, og vi har i noen år hatt en slik høst-tur for at broderen skal få sagt «takk for i år».

En god tradisjon, som selvsagt må følges opp også i 2018.

Det ble litt kikking på YR. Tidlig i uka var det klart at været ville være bra onsdag – torsdag. For egen del hadde jeg allerede en avtale for onsdagen, så planen var å gå torsdag – fredag.

Værmeldingen ble ikke bedre – snarere tvert om. Det skulle blåse opp mot stiv kuling, men fortsatt ville det være sommertemperatur og sol. I det minste på torsdagen. Fredag var det meldt oppholdsvær men skyet og fortsatt varmt.

Vi er i midten av oktober. Sommeren er forbi, og det har vært hvitt på toppene. Vinteren er ikke langt unna, selv om det fortsatt er grønt og fint på markene nedover Øvstebødalen. Bjørka står brunrød, men fortsatt er det et grønnskjær på enkelte trær.

Spørsmålet blir lett om vi skal kle oss etter dato, noe som betyr vinterklær i heia, eller etter temperaturen hjemme – sommer med over 20 grader.

For egen del valgte jeg vinterklær. Selv med vind opp mot kuling, var det helt feil. Med sola i ryggen varm vind, burde jeg gjort som broderen og hold meg til mer sommerlig bekledning. Det ble varmt med «lang under»....

Det er kjekt å være på tur i flott høstvær. Jeg gikk og kikket meg rundt på vei innover heia. Det var så pass lenge siden jeg hadde gått turen uten å måtte dra hetta ned over ørene, at jeg satte pris på å kunne gå uten jakke på i det hele tatt.

Det er jo ikke mye liv i heia på denne tiden. Vi så noen småfugler, og det svevet en og annen kråke forbi. Vi fikk ikke sett ørn eller annen rovfugl denne gangen, men fortsatt svinser det en og annen lemen rundt beina.

Vi passerte Leitevann, og kunne greit se at vinden langt fra var av kuling styrke. Det var hvite topper enkelte plasser, men ikke mer enn det vi har sett mange ganger før. YR har nok lagt inn en og annen korreksjonsfaktor for beregning av vinden her, som slår feil ut – i hvert fall om vinden kommer fra sør.

Det var en ekstra gavepakke å komme til Blåfjellenden i sol. Hyttetunet lå og badet i kveldssola. Det var røyk fra pipa, og folk utenfor. Skikkelig hyggelig velkomst.

I sollyset sto bjørka utenfor gylden og var et flott syn. Utsikten fra vinduet i stua, nedover Fidjadalen, var fantastisk. Bare det, vel verd turen inn.

Broderen fikk sin – vel fortjente – sigar og dram på terrassen mens sola gikk ned. Med sol i mot og i le av vinden var det varmt og godt på terrassen. Enn skikkelig hyggestund mente broderen.

Vi var ikke alene på hytta, og fikk en kveld med prat og godt selskap – som vanlig.

Fredagsmorgen var det opphold - en stund. Vi kom av gårde som de siste, og da var det regn. Heldigvis fikk vi opphold det første stykket opp bakken, men på toppen kom regnværet i mot. I sør var det sinte svarte skyer, og det så ut som om regnet hadde kommet for å bli. Det regnet mesteparten av turen mot Hunnedalen.

Selv med regn og vind i mot, var det helt greit med «sommerklær», gore-tex bukse og jakke med bare et tynt lag under.

Det ble litt surt over kantene og øverst, men det var helt greit å være på tur. Selvsagt fikk vi det verste været helt øverst – som alltid.

Selv med regn på tilbakeveien, var denne turen til Blåfjellenden sa avgjort en av de kjekke turene. Så sent på året, vel verdt å ta med seg.

Tovdal, Steinkjerringå og retur.

Tur med broderen.

Søndagstur? Det var et meget godt spørsmål – på søndagsmorgen. Planen var å ta med Thor på tur. Thor er minste barnebarn, og 7 år. Begge barnebarna var på overnatting hos bestyrerinnen, med litt assistanse av meg...

Jeg skulle altså ta med minstemann på en tur, og hadde tenkt at Dalsnuten måtte være et godt valg. Thor var ikke lysten på en tur.

Hva skulle jeg da finne på? Broderen ringte og spurte om det ville bli søndagstur. Bestyrerinnen mente at jeg godt kunne ta en kjapp tur. Det ville antakelig være bedre enn å sitte hjemme – mørk i hu og med en sur mine.

Det ble tur.

Etter uker med dårlig vær var det helt greit vær på søndagsmorgen. Til og med værmeldingen var så pass god at det kunne passe med en tur. Værmeldingen lød på overskyet, lite vind, og ikke nedbør.

Egentlig perfekt gå-vær.

Broderen mente at det fikk holde med en litt lengre tur enn den vi vanligvis tar på Høgjæren. Onsdagsturen går normalt fra Holmavatn mot Steinkjerringa og videre til Synesvarden og tilbake. På gode dager, en tur på en time og et kvarter. Det var farten for lenge siden – noen år...

I dag er vi glade om turen går unna på under halv annen time.

Som sagt, var planen å ta en litt lengre tur denne dagen. Fra parkeringsplassen på Toppdal opp til Synesvarden og så ned til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Broderen lunne tenke seg å gå i terreng, mer enn å gå på god sti. Han savner litt det å gå utenom god sti. Ankler og bein burde ha godt av litt trening i nettopp det.

De siste gangene har vi vært omtrent alene på Høgæren. Været har holdt folk hjemme. Denne søndagen var det flere enn oss som ville på tur. Det kom en bil samtidig med oss på parkeringsplassen. Det var folk på Synesvarden da vi kom til toppen, og vi kunne se folk både ned mot Holmavatn og mot Steinkjerringå.

Ikke så mye folk av det ble folksomt. Langt fra noe 17. mai tog, men mer enn det vi har truffet på en stund. Nede ved Steinkjerringå satt det en hel familie, og en jentunge satt – ikke med familien, men på fanget til Steinkjerringå.

For vår del ble det et kort opphold ved statuen. Vi tok tilbake samme vei som vi hadde kommet.

Hjemme hadde det regnet om natten. På høgjæren så det ikke ut som om det hadde kommet sørlig mye nedbør. Det var helst tørt i stien. Selv myrene var greie å komme over.

Selv om det heter Høgjæren, så er det ikke så mange meter over havflaten. Bare så vidt over 350. Her går sauene ute nesten hele året – om vinteren er mild. I heia er sauene tatt ned. På Høgjæren lyder det fortsatt sauebjeller. Det gir en liten smak av sommer.

Turen ble tilsammen omtrent 9 kilometer. Vi brukte nok så nøyaktig to timer. Til sammen var det også 350 høydemeter. Alt i alt en søndagstur som fortjener å bli tatt med i loggen.

Høstens første snø.

Blåfjellenden i høstfarger.

Det begynner å bli så pass sent på sesongen at jeg virkelig setter pris på å komme til Blåfjellenden nok en gang – før snøen dekker det meste.

Noen år går siste turen innover alt i slutten av oktober. Som i fjor, eller i midten av november – som 2014. Det har til og med vært år hvor jeg har gått innover i desember.

Med slike ting i minne, blir det til at jeg lurer på om turen vil være den siste. Det vil i så fall være første året med så tidlig sesongavslutning.

De siste fredagene har det vært godt besøk på Blåfjellenden. Helst mye folk. Langt fra fullt, men nok til at mange av rommene er i bruk. Siden det var spor innover, trodde jeg det ville være folk.

Jeg snakket med noen hyttefolk, som kunne fortelle at det var to jenter som hadde gått innover. Så pass tidlig at de nesten sikkert måtte være på dagstur.

Jeg var i hvert fall ikke alene i heia.

Jenten kom i mot i bakken opp fra hytta. De var fra Sverige.

På hytta satt 4 stykker fra Tsjekkia. Bare utlendinger denne gangen. Ingen andre, selv om noen hadde bestilt sengeplass.

Været er alltid noe jeg tenker på. Innover på fredagen, var det mer enn greit. Det var til og med sol inne i mellom. Etter menge turer med surt vær, var det greit å se sola.

Det kan ikke ha vært mange timene med kuldegrader så langt denne høsten. Bjørkene har fått gul og brunfarge, men bladene henger fort satt. Natt til lørdag var det igjen ikke frost. Og det var forholdsvis tørt, en stund. Regnet kom drivende fra vest. Inne i mellom bøyene var det så pass greit at jeg flere ganger nesten kom meg avgårde. Omsider ble jeg utålmodig, kledde på meg og tok ut – i oppholdsvær.

Det kom ikke mer regn på turen mot Hunnedalen. Snø derimot....

Høyest oppe, over noen bare flyer, fikk jeg snøværet over meg. Nå kom vinden bakfra, slik at jeg ikke fikk snøslapset i ansiktet. Det kom så pass snø at det ble litt hvitt bortover, men det er fortsatt så varmt i bakken at det tok ikke lang tid før alt var vekk, da det sluttet å snø. For det sto ikke på så veldig lenge.

Jeg hadde hatt en tung tur innover på fredag. Etter noen dager med både trening og tur, pluss noen timer jobbing hjemme før jeg tok ut, var jeg tom for krefter og motivasjon. Det kunne bli en tøff tur tilbake også.

Oppover bakken gikk det i et greit tempo. Stigningen var ikke tyngre enn den vanligvis er. Oppe på toppen kunne jeg rette ryggen se framover og sette opp farten. Det var så langt fra tomt for krefter, og jeg manglet ikke motivasjon. Det ble en kjekk tur, selv om det var litt surt en stund.

Med få besøkende på fredag, var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville treffe på folk som ville innover heia. Selvsagt var det folk. Både på dagstur og noen som ville inn til hytta.

Det er jo normalt noen uker til snøen normalt legger seg, og neste uke er det høstferie. Muligens blir det en god del folk på hytta i høstferien. Det skal bli morsomt å se – spesielt siden det er meldt om både sol og varme.