Vinter i heia.

Frem og tilbake til Blåfjellenden – som vanlig.

Denne uka ble det den vanlige turen til Blåfjellenden på fredagen. Etter først å ha fått huset hjemme på plass. Bestyrerinnen setter pris på å komme hjem til rent hus. Og jeg synes det er kjekt å kunne dra til fjells...

Yr var mer enn gavemild denne helga. Sol og lite vind, men kaldt. Selvsagt ble det litt endring etter hvert. Det ble meldt om litt nedbør på fredags ettermiddagen. YR fikk nesten rett. Det kom snø. Et lett fint snølag som gjorde verden hvit – for en stund.

Snøen gjorde det nok vanskeligere å finne fram for de som senere gikk samme vei som meg, i mørket med hodelykt. De brukte en time mer en vanlig, og kom fram klokka 11.

For meg var turen inn på fredagen en høst-tur. Det var ikke frost. Sola skinte og det var skikkelig kjekt å endelig gå turen uten regn og vind.

Jeg var ikke alene i heia. På parkeringsplassen sto det folk som gjorde seg klar for en tur inn til gjeterhytta på Blåfjellenden. En kar tok avgårde opp over bakkene i skikkelig fart, og for forbi meg. Han skulle høyere opp i heia for forsøke å finne sau.

Det mangler fortsatt en del sau, både på Blåfjellenden, Fidjastølen og i Brådlansdalen. Disse dagene med sol og bra vær kan være siste mulighet til å finne de siste dyra.

Jeg har muligens nevnte det før. Det er jentene som er mest oppsatt på tur. Jeg treffer fler og fler jenter på tur alene. På turen inn kom det en jente i mot. Hun hadde vært på dagstur til Blåfjellenden.

Og snakket om å ta turen fra Hunnedalen til Flørli neste uke.

På vei tilbake, traff jeg en gammel kjenning. Også hun på tur alene, men denne gang bare inn til hytta. Vi har truffet hverandre en del ganger. Som oftest er hun på vei innover, og jeg på vei hjemover.

Det ble kaldt i løpet av natten. Det er ikke så underlig. Oppklaring og trekk fra nord, gir ofte kuldegrader. Det var is i stien mange plasser, og gjorde det nødvendig å gå ute i terrenget i stede for på stien. Det tar litt lengre tid, men med sol fra blå himmel, så gjorde det ingen ting. Lørdagen var dagen for å ta det med ro, og virkelig nyte heia – muligens for en siste gang dette året.

Før jeg tok ut fra Blåfjellenden på lørdagen, hadde jeg en stille stund for meg selv. Det var tid for å tenke litt over tur-året og se fram til 2019. Selv om jeg langt fra er sikker på om det virkelig er siste turen, holdt jeg også den tradisjonelle seremonien med å lette på «lokket» å ta farvel med Fidjadalen for denne sesongen.

Det ble en vinter-tur tilbake. Snøen som kom på fredagen var for en stor del borte. Frosten hadde overtatt. Myrer og sorpa var – for det meste – frosset, slik at det var enkelt å ta seg fram. Selvsagt gjorde isen det vanskeligere enkelte plasser, og jeg gikk like selvsagt over ende en plass der isen omtrent var usynlig.

På vei tilbake traff jeg en gammel arbeidskamerat. Han og faren hadde vært på rypejakt ved Fossebekknuten. Det er alltid kjekt å treffe gamle kjente, men denne gangen var det like kjekt å bli kjent med faren. Han var gammel heiakar, og hadde tråkket i denne heia i noen år. Vi hadde selvsagt felles kjente. Det ble en hyggelig stund med prat og raddel, nedover lia mot Hunnedalen. En kjekk avslutning på en kjekk tur.