Søndagstur alene.

Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Bakfoten var så avgjort ikke i godlaget på søndagsmorgenen. I tillegg hadde Bestyrerinnen tatt midlertidig opphold på sørlandet, og ville sikkert på søndagstur der.

Sola skinte fra blå himmel. Det var nesten vindstille, og selv om det hadde vært noen få kuldegrader på morgenen, så steg temperaturen raskt – i sola.

Det var nesten umulig å sitte stille i stolen og se ut på finværet. Jeg måtte på tur, og så fikk bakfoten og akillessenen passe seg selv....

Turen burde ikke bli for lang, og helst med mulighet for å ta av, eller snu om det skulle vise seg å være nødvendig. Lifjellet og Bynuten ville være både for lange og uten annen mulighet til å korte inn, enn å snu.

Høgjæren var en mulighet, men det er en rimelig flat tur. Erfaringen er at det går bedre opp og ned bakker med en achillehel i som ikke samarbeider. Alle turene ville uansett gå i godvær – YR var svært raus med sol og blå himmel denne dagen.

Det tok likevel litt tid før jeg kom meg avgårde. Jeg var virkelig litt usikker på om jeg burde ta ut, og bestemte meg derfor å legge turen til Gramstad – Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Det var ikke helt enkelt å komme seg på denne turen. I sin visdom har «noen» satt i gang arbeid med å utvide parkeringsplassen. Og det har de holdt på med – lenge. Det er fortsatt en del plasser for biler, men det var på lang nær nok plasser denne flotte høst/vinter søndagen. Det var biler på alle tenkelige plasser.

Jeg fant omsider en utenkelig plass, hvor jeg nesten ikke sto i veien....

Med mange biler følger det selvsagt mange folk. Jeg var langt fra alene bortover markene mot Paradis-skaret og bakken opp til Mattisrudlå. Og mange gikk fortere enn meg. Heldigvis var det noen familier med små unger – jeg klarte å holde følge med de.

Oppe på toppen av bakken, ble det en liten pause. En gutt på 10-11 år, som har skarpere syn en meg, pekte opp i lufta og på ørna. Og helt riktig – over oss svevde en ørn. Nå er det en del ørn i området, en det er likevel kjekt å se så store fugler sveve over hodet.

Det gikk greit over flyene og opp og ned småbakkene mot Bjørndalsfjellet. Heller ikke her var jeg alene. Det minnet om 17. mai....

Oppe på Bjørndalsfjellet satt det en mengde folk og nøt utsikten. Slike klare høstdager er det ikke for mange av, og utsikten fra Bjørndalsfjellet er virkelig noe å få med seg.

Under bratthenget sto gutten fra Mattisrudlå. Og sa : «jeg prøvde å henge på men du gikk fra...».

Det er jo kjekt at jeg fortsatt har litt fart inne, men det er ikke kjekt å skuffe gutter på tur.

Jeg sa noe om «at han helt sikkert ville henge på om han virkelig....».

Nede ved veien vurderte jeg å gå videre mot Fjogstadfjellet og Dalsnuten. Heldigvis tok jeg til vettet (det er det ikke ofte jeg gjør..) og gikk strake veien mot bilen.

Og parkeringskaoset. Det var ikke blitt mindre biler på Gramstad, og det kom fortsatt biler opp veien da jeg kjørte nedover.