Lochnagar med arvinger og broderen

Tredje forsøk - i godt selskap.

På tur – aldri sur. Å være på tur er så avgjort en av de tingen jeg liker best. Nå bruker jeg også mange timer nettopp til å gå tue. I tillegg går det med noen timer til trening og liknende for å være best mulig forberedt og i best mulig form til - tur.

Jeg går ofte alene. Det har gjennom årene også blitt mange turer med Broderen. Bestyrerinnen har også vært med mange ganger. Etter at arvingene har blitt «voksne», har det dessverre ikke blitt for mange turer sammen.

Mine to sønner har mye å gjøre, aktive og travle dager – som jeg hadde da jeg fortsatt var i arbeid. Det måtte spesiell forhold til for at vi sammen kunne ta på tur.

Jeg har vært noen ganger i Scotland, og har da nytte anledningen til å gå tur. Det har blitt en del turer til toppen av Lochnagar etter hvert. Men de siste gangene har helsa og forholdene gjort at det ikke har blitt en topptur.

Gjennom sommer har jeg forsøkt å få organisert en ny tur til Aberdeen. Egentlig har turen gått til Ballater, hvor vi har overnattet på et gammelt «inn» - The Deeside Inn.

Jeg inviterte begge mine sønner Pål og Eirik, Broderen hadde alt sagt fra at han ville bli med.

Vi ble fire stykker til å fylle opp leiebilen. Programmet innebærer en runde til forskjellige whisky brennerier i Speyside.

Det er kjekt å ta på tur med mine «voksne» gutter – og broderen. Fredagen skulle brukes til å nå toppen.

Turen er omtrent 16 kilometer med omtrent 1000 høydemeter stigning. Det går lett 5-6 timer.

Så sent kan det lett være vinter øverst. Det var is på bilruta da vi hentet leiebilen. Vi ble mer skeptiske da vi så værmeldingen på torsdagskvelden. Vind og regn....

Det var tørt i Ballater, det blåste ikke noe særlig – nede i lavlandet. Vi skulle ikke mye opp i høyden før vinden fikk tak. Ikke mer enn stiv bris, - nederst. Et par kilometer fra toppen går stien (mer riktig godt opparbeidet sti) over en storsteinet ut nær kanten av «krateret» over selve vannet Loch Nagar. Her fikk vinden skikkelig tak, og ingen av deltakerne var særlig lystne til å fortsette opp i vinden og tåka. Vinden var oppe i storm styrke på det meste. Det var vanskelig å holde balansen og for egen del måtte jeg sikre enkelte ganger. Det gikk sent...

Det var ellers et litt merkelig vær vi hadde. På vei oppover fikk vi regn fra blå himmel. Antakelig var det snø som hadde blitt tatt av vinden og smeltet da den kom langt nok ned. Vi så regnbuen foran oss.

Vi var ikke alene på tur denne fredagen. Det var ganske mange andre som ville oppover. Noen snudde som oss, men mange fortsatte.

Vi fikk 800 høydemeter opp og tilsvarende ned. Med nesten tørre steiner og tørt i bakken var det bare å trille nedover. Det gikk fort...

Det er mindre anstrengende å småspringe nedover. Og det går jo fort. Det var kjekt å kjenne at det var krefter i beina til slike ting. Det ble støre bein senere...

Etter to forsøk på å nå toppen, hadde jeg håpet at det ville bli mulig tredje gangen. Dessverre lå ikke forholdene tilrette for dette denne ganen heller. Litt skuffet, men jeg har alltid hevdet at det å gå i storm ikke er særlig lurt. Jeg får stå ved det jeg har sagt.

Begge gutten er i god form, og vi gamle brødre hadde problemer med å følge oppover – og nedover. Ungdommen tar lett på risiko – synes vi gamle....

Med et opplegg som betyr overnatting og flere måltider sammen, får vi anledning til å prate om både det ene og det andre. Fredagens tur ble også nevnt. Jeg tror alle fire satte pris på å få anledning til å gå tur sammen.

Det kan jo bli et fjerde forsøk på å nå toppen av Lochnagar....