Søndagstur alene.

Høst-tur rundt Li

Det er ikke vinter riktig ennå. Likevel ble det en «vinter»-tur denne søndagen. Nede i lavlandet, opp på en topp...

Rundt Lifjell i Sandnes er en mine faste vinterturer. Det er ofte lite snø og is nede ved sjøkanten, og selv om toppen er nesten 300 høydemeter lengre oppe, så sørger sjøen for at stien ikke er glatt av is og snø – for det meste.

Det blir som regel litt for mange turer rund Dale-Li i løpet av en vinter. Jeg forsøker derfor å utsette denne turen lengst mulig.

Denne søndagen var bestyrerinnen på sørlandet med «foreningen», og broderen så ikke syn på en tur etter jobbing dagen før.

For egen del hadde jeg hatt trening eller tur siden mandag, og var egentlig ikke heller klar for en langtur. Rundt Lifjellet tar rundt to og en halv time. Noenlunde passe – trodde jeg.

Værmeldingen var også med på gjøre valget av tur enkelt. Det var meldt vind og litt regn. Og gradestokken var ikke mange strekene over null på morgenen, Det var antakelig frost oppe i heia.

En enkel og grei tur uten for mye vind, og så får heller regnet komme når det vil.

Dale – Gramstad området er blitt et skikkelig populært turområde. Det er mange som tar på tur mot Dalsnutet. Unger, ungdom og voksne, og oss gamle...

Fra Dale er det mer turvante folk, og ikke så mange unger.

Det var biler på dale, men ikke mange til å være søndag. Antakelig var det været som hadde skremt vekk folket. Det var likevel noen som skulle på tur, Det startet en kar rett foran meg. Vi holdt samme fart nedover mot Dalsvågen. Her tok han opp turistforeningsstien og jeg den litt mindre bratte stien nedenfor henget.

Ved stidelet til «Sprettraubakken» sto det en kar som ikke var sikker på hvor han skulle gå. Han lette etter stien rundt Lifjell, og vi tok følge et lite stykke utover langs sjøen.

Stien på nordsiden av Lifjell kan ikke være så mye brukt. Den viste godt igjen, men ikke mer enn det jeg vanligvis finner den på vinteren. Som vanlig kom det en springende bakfra, og også en i mot. Stiløping er blitt populært.

Oppe i bakken tok jeg rett opp. Stien her er ikke merket, og kan ikke være mye brukt utenom «oss». Den var helt overgrodd av grass, og vanskelig og finne enkelte steder.

Det pleier alltid å være folk på toppen. Denne søndagen var det ikke et menneske. Det kom en del i mot nedover mot Dale. Folk må starte sent på dagen.

Med tur både fredag og lørdag, var det ikke mye overskudd på søndagen. Bakken opp mot toppen ble tung, og det gikk smått. Det gikk litt lettere ned fra toppen, men «den fordømte bakken» var skikkelig tung – som vanlig. Pulsen var nok opp mot maksimalt på toppen av bakken.

Nede ved bilen kunne jeg se at jeg ikke hadde gått på noen rekordfart. To pg en halv time omtrent.