Fortsatt mulig å gå tur i heia.

Flott høst-tur

Det ble en flott start på ukas tur innover til Blåfjellenden. Været var bedre enn det YR hadde meldt, og jeg så lyst på situasjonen. Det kunne lett bli en tur uten regn. Så sent på året er ikke det noen selvfølge.

Nå hadde Blåfjellenden vært nevnt i Stavanger Aftenblad. Et par hadde gått fra Mån mot Blåfjellenden og Sandvatn og var ikke kommet tilbake på avtalt tid. Letemannskapene traff paret da de var på vei mot Lortabu fra Sandvatn. I både godt humør og i god form. De hadde antakelig bare tatt en dag ekstra på hytta – i dårlig vær muligens, og så ble det satt i gang en leteaksjon. Nå ja, ingen ble skadet og alt endte godt, heldigvis.

Jeg tenkte litt på dette da jeg gikk innover heia. Temmelig alene – uten spor verken mot eller med. Og det hadde antakelig ikke vært folk i stien på noen dager. Det skal lite til. Det er lett å få en ødelagt fot og bli liggende. Det gikk selvsagt bra denne gangen også.

Høsten er ensfarget brunrød. Det er lite andre farger å se. Litt grønn einer lyser opp og helt nede mot Høgaleitet er det fortsatt noen gule blader på bjørka.

Oppe i høyden var det hvite flekker i kontrast til alt det brune og grå. Snø, som lå igjen fra tidligere i uka. Nesten alt var forsvunnet på sørsiden, men mot nord var det fortsatt hvite flekker.

Heldigvis var det ikke antydning til frost. Det var egentlig en helt grei tur innover. Nå forsvant sola etter hvert, og det kom noen dråper, men siden trekken kom bakfra, var det ikke et problem.

Selvsagt kom det verste været øverst. Hadde det stått på fra nord, og jeg hadde fått det i fleisen, ville det blitt en sur halvtime. Temperaturen kan ikke ha vært mer en et par grader over null, og med vind og regn i mot, så hadde det blitt skikkelig ubehagelig. Og farlig. Det var i slikt vær jeg og broderen en gang ble litt for kalde. Helt opplagt hypotermia, men det forsto vi ikke før etterpå . Da fant vi ut at vi hadde oppført oss litt «merkelig».

Det ble som vanlig varmere nedover mot hytta. Det var rett før jeg kunne ha tatt av jakken. Også denne gangen ble det et par stopp i bakken nedover mot Blåfjellenden. Panoramaet over dalen og mot Jomfruvannet og fossen nederst og mot Blåstøldalen er skikkelig flott. Selv etter 30 år på samme stien og med samme utsikt, finner jeg dette verdt å ta med videre i livet. Jeg håper å få lov til å oppleve dette noen ganger til.

Jeg nådde akkurat inn dørene før regnet kom. Senere på kvelden blåste det også opp. Det er helt geit å ligge i en varm seng å høre regnet plaske utenfor og vinden ta skikkelig i. Spesielt da værmeldingen bestemt mente at uværet ville gi seg ut på morgenen, og det ville igjen bli greit vær.

Det er jo en del ting som mår gjøres før kvelden. Først er det vann. Denne gangen var bøtten skål tomme. Så er det å få fyr på ovnen. Det gir ikke varme ut i rommet med en gang, men litt lunk blir det jo etter hvert. Så er det å få på varme tørre klær.

Neste post på programmet for min del er varm te, skoleboller og saft. Og finne fram lesestoffet. Det ble denne gang noen rolige timer i eget selskap. Skikkelig hyggelig – for meg.

Klokka et ble jeg vekket – av lys fra mange hodelykter. En gjeng fra Turistforeningen på turlederkurs kom sent til Blåfjellenden.

Det var litt vind i mot og det kom noe nedbør på vei tilbake til Hunnedalen. Selv været var ikke i stand til å legge noen demper på humøret. Jeg hadde fått nok en flott tur til Blåfjellenden dette året, og det var verdt å feire. Med en stopp på Byrkjedalstunet med te og lappe.