Sandvatn i midten av oktober

Sol og blå himmel.

Det er ikke alltid mulig å til en tur til Sandvatn sent i sesongen. Vinteren kommer tidlig på 900 meter over havet. Likevel var det nettopp en tur til Sandvatn jeg hadde planer om denne uka.

Værvarselet var blå himmel, lite vind, og noen få varmegrader midt på dagen. Det burde vare mulig å komme innover. Nå håpet jeg det ville gå greit på tirsdag, men været hadde ikke lyttet til værmeldingen, og turen ble utsatt til onsdag.

Jeg pleier å starte litt tidlig på morgenen om jeg skal på en «langtur» i heia. Denne gangen var det bare å ta tiden til hjelp. Det ville bli mye varmere utover formiddagen, og isen i stien ville antakelig forsvinne.

Turen til Sandvatn er omtrent 8 kilometer. 16 kilometer frem og tilbake. Det er muligens ikke hva mange kaller en «langtur», men etter som årene går, blir det mer og mer kortere turer.

Det er over en times kjøring til Lortabu og parkeringsplassen for turen innover heia. Det tar meg vel et par timer å komme inn til hytta, og det går normalt litt kjappere på tilbakeveien. Det er noen hundre meters stigning opp og inn til hytta. Lortabu ligger på 660 moh og hytta på 920moh.

Det fine med turen inn til Sandvatn, er at stien er god. Det er lite myr og vann, og bare en liten elv å passere, noe som normalt går greit. Det er mye grus og steinflater og enkelt å komme fram. Det må være lett å løpe innover, og jeg har sett folk med sykkel i stien.

Jeg hadde ikke ventet at mange andre ville innover i heia denne onsdagen. På parkeringsplassen var det tomt. Ikke en bil, og det var heller ikke spor innover.

Halvveis ble det folksomt. En klasse med voksne kom fra hytta, og skulle til Lortabu og bussen. 42 stykker hadde overnattet på hytta den natten. Det er nesten fullt, selv med to hytter.

Myra nederst var frosset og hard da jeg startet. Badekulpen i bunn av Lysebrekka lå blank og fin i solskinnet – uten is. Det var litt is der det rant vann, men helt greit å komme forbi. Sola hadde alt tint det meste, men i skyggen var det fortsatt frost innover.

Med blå himmel, og ikke en sky å se, var det flott i heia. Ulempen med sol så sent på året , er at den står lavt. Selv midt på dagen blir det lange skygger. Med caps på hodet og solbriller blir det likevel litt «mørkt».

Innover var det morgenlys. Lav sol og dype skygger. Tilbaketuren endte i kveldslys, fortsatt dype skygger og med «rødere» lys. Det ble liksom ikke helt skikkelig dagslys, uten om midt på dagen, og da satt jeg inne på hytta med varm te og litt mat.

På vei innover var det is enkelte plasser. Jeg måtte gå rundt et par plasser det var svart av vann – og is. På tilbaketuren var det meste tint, selv om jeg gikk forsiktig der det hadde vært is på veien inn.

Med sola i mot og nesten ikke vind, ble det varmt på tilbaketuren. Jeg gikk i ullbluse og vindfleece, men vurderte å hive jakka – nede i søkken der trekken ikke kjentes. Det hadde vært kjekt med en smak av sommer. Det ble uansett en svett tur tilbake, men antakelig kaldt uten fleecejakken.

Jeg var godt fornøyd med turen da jeg igjen sto på parkeringsplassen. Det hadde egentlig vært en «ensom» tur på tross av 42 mennesker halvveis. Det var kjekt å strekke sesongen i heia så pass som til midten av oktober. Det er ikke hvert år det er mulig.