Treningstur på Høgjæren.

 Alene i godt vær.

Den vanlige rundturen på Høgjæren går fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. En rundtur på omtrent 7-8 kilometer og som normalt tar en og en halv time.

Denne mandagen mente væremeldingen at det ville bli styggvær resten av uka. Det kunne på mange måter passe greit med en treningstur i bra vær. Det var snakk om både blå himmel og sommervarme i tillegg til lite eller ingen vind på mandag. Flotte greier. Skikkelig bra tur vær med andre ord.

Jeg tok peiling på parkeringsplassen i Toppdal. Det var en stund siden jeg hadde startet der, og en tur fra Toppdal gir flere muligheter. Den lengste turen kan lett bli opp mot 14-15 kilometer, og med en del høydemeter. Ved å gå direkte mot Steinkjerringå blir turen «bare» 9-10 kilometer.

Hva med å ta en mellomting denne gangen. Først til Synesvarden og så til Holmavatn, Steinkjerringå og tilbake til Synesvarden. Antakelig bort i mot 12-13 kilometer. Greit nok, på en flott dag, med gode forhold.

Det ble mindre og mindre blå himmel å se på vei oppover, og da jeg parkerte var sola borte. Det ble overskyet på hele turen, men temperaturen var i hvert fall ganske bra.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og jeg så ikke andre folk før jeg kom til Synesvarden. Nedover mot Holmavatn var det en del folk, og det var heller ikke helt folketomt mot Steinkjerringå- På en ganske alminnelig mandag.

Det hadde blitt en del kilometer de siste dagene. Ikke alltid i full fart, men helst i jevnt og bra tempo. Nå skulle turen være en treningstur. Jeg startet fort, og ga på oppoverbakkene.

Det blir ofte slik at om jeg starter i godt tempo, så blir det slik på hele turen – om jeg klarer å holde ut. Jeg hadde trodd det ville gå «sakte i bakken» på tilbakeveien, men først helt på slutten måtte jeg justere tempo – i den siste kneika.

Andre gjorde motsatt. Jeg gikk forbi to godt voksne jenter. Det gikk ikke veldig fort. De var opptatt av andre ting enn fart og tempo. De hadde knapt tid til å si hei til meg som for forbi.

Et godt stykke lengre fremme sto to mannfolk og ventet. Ikke på meg, men på de to som var opptatt av andre ting enn turen. Da jeg forsvant over kanten oppe i lia, var de to fortsatt ikke kommet over kanten på forrige bakke – et godt stykke over mennene – som fortsatt ventet...

På det siste strekket mot Toppdal, kom det et følge i mot. Norsk mann, kone og svigermor (tror jeg).

De to siste fra «utlandet». De kikket ganske underlig på meg som kom farende nedover bakken. Antakelig lurte de på hva jeg ville, men små springingen nedover bakken, var bare et ledd i treningen.

Jeg var godt fornøyd med treningsrunden denne gangen.