Fra Reve havn til Orre - og retur.

Med uhell underveis.

Enkelte dager burde i utgangspunktet være uten tur. De dagene det går galt. Det er ikke lett å vite på forhånd hvilke dager det er. Dette var ikke fredag den 13, men tirsdag den 15. desember. Og altså en dag der ting ikke gikk slik som forutsatt.

Starten var bra. Broderen ringte og inviterte på tur. For egen del hadde jeg tenkt på bare en kjapp og kort tur fra Sele til Hellestø – og tilbake. Broderen hadde andre planer.

Han er under opptrening, og hadde denne dagen lagt inn en litt lengre tur. For broderen en langtur på omtrent en mil. Han ville se hvordan foten oppførte seg med litt større belastning enn det han vanligvis hadde – etter skaden. 

Broderens forslag var å gå mot Friluftshuset på Orre fra Reve havn. For meg er denne turen en «standardtur», og da som oftest fra Reve og til Orre og tilbake.

En standardtur på omtrent en mil. En flat og grei mil, men altså – en mil. Jeg hadde sett for meg en like flat og grei tur på omtrent syv kilometer. Vi ble enige om å ta til Reve.

På Reve havn var det en bil, og ikke folk. Nå betyr været selvsagt en del når vi skal ut på tur. En spasertur langs Nordsjøen er faktisk væravhengig. Med full storm ulende rundt ørene, blir det ikke lange turen. Denne dagen var det lite vind og overskyet, omtrent det YR meldte.

Selv om det var lite vind, så blåste det fra sør. Rett i mot. Det første stykket bortover mot Reve var noen kalde minutter. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått opp dampen og kunne slappe litt av.

Vi valgte å gå langs sjøkanten ute på åpne stranden. Det er mulig å gå inne i sand-dynene, men det er mye mer opp og ned, og så lange stranden er noen lunde fast er det enklere å gå der.

Det var spor av sterkere vind og høyere bølger langs strandkanten denne dagen. Mye tare var kastet opp på stranden og bølgene hadde gått langt opp mot sand-dynene.

I starten av Orresanden valgte vi å gå opp i dynene for å følge disse videre sørover. Det er egentlig enkel å følge stien og selv om det går litt opp og ned, så er stien her mye slettere enn stien i dynene langs Revestranden.

Det er noen små bratte kneiker for å komme opp til toppen av dynene. Her karte jeg på en eller annen måte å tråkke «feil» - ikke «over», men slik at det gjorde skikkelig vondt på utsiden av foten under ankelen. Hvorfor dette skal gjøre svinvondt klarer jeg ikke helt å skjønne, men det kan henge sammen med noe jernskrammel som jeg fortsatt har inne i foten eter et brudd i 1996.

Det ble litt redusert fart etter dette. Vi gikk likevel til Friluftshuset før vi tok fatt på tilbaketuren. Den gikk letteste – og flateste veien mot Reve havn.

Turen er på til sammen 10 flate kilometer. Nå gikk de siste 6 med en fot som så avgjort ikke samarbeidet. Vi kom likevel omsider til bilene. Det var godt å få sitte ned.