Rundtur på Høgjæren

En kald opplevelse.

Det var snakk om sol, og siden det ikke hadde regnet på noen dage, betød det «bra forhold» - for tur. I desember gjelder det å utnytte de gode muligheter ne når de er der. Finvær er ikke en selvfølge i desember.

Hjemme var det 4-5 varmegrader, og lite vind. Vinden skulle komme fra øst- sørøst. Slik vind gir sjeldent mye nedbør, og betyr som oftest greit vær.

Det ville muligens passe å gå tur på Høgjæren. Der er det ikke mye som hindrer utsyne og lite som skygger for solen. Selv om den står svært lavt på denne tiden. Ulempen er at det er også lite som gir ly for vind.

Jeg la avgårde, men bare et lite stykke mot Bryne, kunne jeg se området hvor jeg hadde tenkt å gå. I skyggen av noe sinte svarte skyer. Det kom også noen få dråper, og asfalten var våt da jeg nærmet meg Høgjæren.

Det var ikke mulig å gå fra Holmavatn. Veien inn var sperret av asfalterings maskiner. Jeg måtte snu og ta til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Der var det en bil utenom min. Ikke den helt store utfluktsdagen dette.

Yr hadde tatt litt feil. Sola var gjemt bak de mørke skyene, og på parkeringsplassen blåste det opp mot en stiv bris. Med bare et par grader, var det skikkelig kaldt. Nå hadde jeg heldigvis på «vinter» utrustning. Lang under, gore-tex vindtett bukse, vanter og en gammel Norrøna vind-fleece, og på toppen vinterlokket. En grønn «sivil» BF, av fin gammel årgang. Minst 20 år, og slitt i kantene.

Med bare ullbluse og vind-fleece, ble det kaldt det første stykket. Heldigvis går stien i skogkanten i le for østavind et lite stykke, til jeg fikk opp varmen. Vind og kulde er ikke en god kombinasjon.

På Høgjæren er det mulig å ta forskjellige turer. Jeg hadde tenkt meg til Steinkjerringå og tilbake. En tur på 9 kilometer, men da jeg kom ned mot stidelet, fant jeg ut at det var helt greit å utvide turen til 11 kilometer ved å gå om Holmavatn.

Det er lett å lure seg selv. Nedover mot Steinkjerringå, hadde jeg vinden omtrent bakfra, og det var jo greit. Ikke fullt så kjekt å få vinden omtrent forfra resten av turen. Det ble en kald fornøyelse, selv med gode klær.

På vei oppover mot Synesvarden lettet det en stor fugl foran meg. Jeg tenkte først på svane, men halsen var for kort og beina for lange. Det var nok en hegre. Jeg mener det er første gang jeg ser denne fuglen her.

Litt lengre oppe i lia brummet det i en gravemaskin. I verneområdet. Det kunne da ikke være riktig. Det viste seg at eieren hadde tillatelse til senke vannet i et lite myrsøkk. Og merker av litt graving i et bekkeleie forsvinner fort.

Med veien inn mot Holmavatn og adkomsten til den største parkeringsplassen sperret, ville det ikke være mange folk på tur. Jeg traff bare tre personer totalt. Det ble en ensom tur.

Det var fortsatt så pass kaldt i vinden på parkeringsplassen da jeg kom ned, at jeg krøp inn i bilen for å skifte bluse. Etter en slik tur i kulde og vind, blir jeg likevel ikke varm før etter en lang dusj.