Til Blåfjell med broderen.

En grei tur.

Det pleier å bli en litt lengre tur midt i uka. Ellers blir det helst en kjapp tur rundt Gruda eller fra Sele til Hellestø. Begge disse vanlige turene er på 7-8 kilometer og tar godt over en time, men de er ikke så lange (eller «tunge») at de er med loggen.

Nå på vinteren blir det likevel ikke de lengste turene. Normalt mener jeg det er en god tur om den blir på to timer – og det er noen bakker underveis. Lengden blir likevel ofte ikke mer enn 8-10 kilometer.

Tidligere var det et par lange turer i uka. Gjerne 6 timers turer på 16-18 kilometer. Nå blir det få langturer, men til gjengjeld mange korte, nesten hver dag.

Broderen har ikke helt samme interessen for tur som meg og går bare 2-3 turer i uka. Den siste tiden har han blitt plaget med en fot som ikke helt samarbeider. Det gjør at han for det meste går korte turer.

Ofte blir turen så korte at de ikke en gang er med i loggen. Denne gangen diskuterte vi hvor vi slukke legge turen, og ble enige om nok en gang å gå fra Sælandsskogen til Bjødnali og Sjelset.

Rundturen fra Sælandsskogen og opp Urdådalen er egentlig ikke på mer en 7 kilometer, men vi går oppom Blåfjell – toppen – og helt opp til husene på Bjødnali, og på den måten strekker vi turen til omtrent 8 kilometer og to timer.

Sist vi gikk i dette området, bar det rett opp mot toppen. En lang og dryg bakke, med mange kneiker og bratte partier. Denne gangen gikk vi også til toppen av Blåfjell, men den «vanlige» veien opp. Det må jo være like mange høydemeter opp til toppen, men det går mye greiere opp stien. Eller mer korrekt «vei» for den merkede stien går på opparbeidet «kjerrevei» som slynger seg noe mer forsiktig oppover, og er helt grei å gå på, selv om stien enkelte plasser er vasket vekk.

Med ganske bra vær, var det god sikt fra toppen av Blåfjell. Det var mulig å se langt til havs og innover i heia. Et godt utsiktspunkt, som det er lett å komme til.

Etter alt regnet, ville det antakelig være mye vann i bekken, og det ville bli vassing i myra nedover mot Urdådalen. Vi ble litt overrasket da det faktisk ikke var så mye vann. Det gikk helt greit å komme over bekken, og myra var ikke våtere enn vanlig.

Dette var en tur uten trengsel. Det var en bil på parkeringsplassen da vi kom. Vi så ikke et menneske på hele turen rundt. Det var en del biler da vi kom tilbake, men folkene så vi ingen ting til.

For broderen var turen litt lengre, og med mer bakker enn det han har prøvd seg på i det siste. Han var godt fornøyd med turen. Foten er ikke helt bra, men den hindrer ikke turer, selv om det er bakker og glatt. Han ser fram til neste sesong, og det gjør selvsagt jeg også.

Nå gjelder det å holde treningen i gang, og det var nettopp hva vi gjorde på denne turen.