Rundt Engjavatnet.

En våt men kjekk tur.

Selv om det har blitt tur hver dag i over en uke, var jeg innstilt på ny tur på torsdagen. Værmeldingen for både fredag og lørdag var mindre bra. Det var snakk om regn. Torsdag skulle det være overskyet og opphold.

Siden det hadde blitt mange – men korte turer, mente jeg at det burde bli nok en slik kjapp og grei tur. Mange og korte turer gir muligens bra kondis og muskler for tur. I det minste.

Planen var å ta til Sælandsskogen og gå den vanlige runden til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til bilen. På veien, kom jeg til å tenke på at den planlagte turen egentlig er ganske kort, og har få utfordringer. Halvparten av turen går på vei eller god sti.

Det er mulig å utvide turen med å gå rundt Engjavannet. Det betyr tre kilometer ekstra, og er en virkelig flott «utvidelse» av den vanlige runden. Jeg fikk bestemme meg oppe på Bjødnali. Det var i hvert fall en god plan.

Det var få biler på parkeringsplassen. Den siste tiden har det som regel vært fullt opp av folk på de mest populære turområdene. Denne gangen var det få andre.

Det hender jeg har noen lyse øyeblikk. Et av disse var for ganske mange måneder siden. Da fant jeg ut at det ville være greit å ha et ekstra par med fjellsko liggende i bilene .Til bruk den dagen jeg glemte å ta med sko....

Det var nettopp hva jeg gjorde denne dagen -glemte skoene. Mine flotte vanntette ALFA Impact med en såle som henger selv på våte steiner. De sto hjemme, ganske ensomt og forlatt.

Ekstra skoene er et par «gamle» - minst to – tre år, walk king. Ville nå de være vanntette? Det fikk vise seg. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å snøre på de stive og gamle fjellstøvlene.

Jeg bestemte meg for å ta mot Blåfjell. Da fikk jeg noen ekstra høydemeter og en god bakke oppover før jeg måtte ned til den vanlige stien. Det ble en masse vassing, både oppover og nedover. I stien oppover rant det en bekk, og myrene nedover var søkk bløte. De gamle skoene hold tett.

Det ble til at jeg la turen om Skogen – og rundt Engjavannet. Høylandsfeet som holder til rundt Skogen, var ikke i nærheten av veien. Heldigvis.

Skogen og videre mot Sjelset, er det sti et godt stykke. Rundt og over noen små myrsøkk og en bekk – som aldri har gjort noe galt... Til nå. Den gikk så pass stor at jeg hadde problemer med å bestemme meg for om jeg skulle snu eller fortsette. Selvsagt ligger bekken omtrent halvveis på turen. Det gjør ikke valget lettere.

Det ble til at jeg gikk over. Forsiktig, med et godt grep om stokken og med kontroll på hvert steg. Jeg måtte nedi med vannet som gikk over skoene, men heldigvis har jeg gore-tex bukse med mulighet for å stramme buksa rundt skoene.

Jeg kom over uten å bli våt på beine. Med gamle sko. De kan altså brukes en stund til. De skal i hvert fall pusses opp for ikke bli stive i læret – igjen.

Det ble en flott tur. Nede ved Sjelset var det grønne bakker, og da sola tittet frem ble det skikkelig vårlig. Nesten varmt. Det er kjekt å kjenne at fet går mot varmere dager, og at det igjen muligens blir anledning til fjellturer. Eller kanskje Blåfjellenden.

Det ble 2 1/2 time på beina med godt over en mil. En bra tur midt i uka.

Endelig en "topptur" til Bjørndalsfjellet.

Broderen og jeg på tur - igjen.

Det har som oftest blitt tur på onsdagene for broderen og meg. Siden vi ikke er opphengt i arbeid og slike ubehagelige sysler, kan vi likevel styre turene til de dagene med godt vær. Onsdag skulle det ikke være godt vær. Det var meldt regn og vind.

Værvarselet for tirsdag var mye bedre. Det var ikke snakk om sol, men det skulle ikke regne og vinden «bare» 7 m/sek. Helt greit turvær.

Å velge turdag er en ting, men å bli enige om hvor turen burde gå, er noe annet. Vi er sjeldent uenige, broderen og jeg. Vi kan ha forskjellige ønsker, men vi blir alltid enige.

Denne gangen ville broderen ta mot Bjødnali, og jeg så fram til en tur mot Bjørndalsfjellet. Jeg kom ikke opp til toppen på lørdag, og da kunne jeg jo ikke vente lenge med å forsøke på ny.

Det var isen som var problemet på lørdag. Stien var dekket av is, og selv om det kom folk farende nedover bakken, så var det for glatte forhold for meg. Jeg kunne nok ha kommet opp ved å gå rundt isen, og jeg hadde jo kommet ned, antakelig på buksebaken for det meste...

Det var ikke spesielt mange andre på parkeringsplassen på Gramstad denne tirsdagen. Vi hadde avtalt å møtes klokka 12, og begge var på plass en stund før det.

Veien og bakken opp mot stien er ikke spesielt bratt, men jeg blir andpusten uansett. Broderen klarer den første bakken bedre enn meg, selv om han trener vesentlig mindre. Jeg trenger lengre tid for å komme i gang.

Mye av isen i stien var forsvunnet i løpet av de dagene fra jeg var der sist. Det lå fortsatt en god del is der det vanligvis renner vann, men i stien var det meste vekke. Vi kom oss opp både den første og andre bakken uten problemer.

Siste bakken opp mot toppen var helt uten is, men myra øverst var likevel fortsatt frosset litt under overflaten. Denne gangen var helt alene på toppen. Det skjer ikke ofte.

Selv uten mange biler på parkeringsplassen, mætte vi folk. Det kom noen i mot med jevne mellomrom. Som oftest litt eldre menner alene på tur. Broderen og jeg er heldige, vi kan som regel ta følge.

Det ble ikke lange oppholdet på toppen. Selv om det ikke var «dårlig» vær så var det kaldt i vinden øverst. Vi trakk for nedover mot skogen.

Det var ikke snakk om bare å gå til Bjørndalsfjellet. Vi måtte også oppom Fjogstadnuten, som ikke mye «nyt», men mer en liten bakketopp.

Det er god sikt mot både Sandnes og Stavanger – og Dalsnuten. Det er nesten alltid folk på toppen av Dalsnuten. Denne dagen kunne vi ikke se noen, og heller ikke folk på vei opp eller ned. Nå kom det folk nedover da vi kom ned ril Revholstjørn, helt folketomt var det nokk ikke på toppen.

Turen er ikke mer enn rundt 7 kilometer. Det er en del bakker opp – og ned, og normalt går den unna på godt under to timer. Denne dagen ble det nesten to timer.

Vi var begge fornøyd med dagens innsats. Den første skikkelige fjellturen på ganske lenge.

Orre til Reve havn med broderen

Tinvær og glatt de fleste plasser.

Etter en lang periode med frost, kom mildværet. Tinvær, men bare noen få grader over null. Fortsatt sol inne imellom og uten nedbør. Turvær med andre ord.

Ulempen er at hardtråkket snø blir til is. Normalt er det vanskelig å bevege seg ute en dag eller to etter et slikt væromslag. Det var is i gårdsrommet og jeg var usikker på om det burde bli tur.

Broderen mente det ville være mulig å komme seg på en onsdagstur, selv om det var glatt. En strandtur er alltid en mulighet. Det er naturlig strødd helt i sjøkanten på sandstrendene.

Broderen og jeg ble enige om å treffes på Orre – ved Friluftshuset. Og gå en tur langs sjøkanten. Det kunne umulig være så mye is at det hindret tur der.

Nede ved Friluftshuset var det blanke isen på asfalten , men det var mulig å gå på utsiden av den vanlige stien. Der var det bare litt snø, som ikke hindret oss.

Normalt går bi på «innsiden» av stranden mot Orre-elva, men denne gangen ble det kjappeste vei til stranden og i sjøkanten sørover mot Orre-elva. Elva ligger omtrent 1 1/2 kilometer fra parkeringsplassen, og frem og tilbake blir bare tre kilometer. En alt for kort tur.

Det førstestykket ble det derfor nordover i våre egne spor. Nå er Orre og Reve sanden omtrent 3 kilometer, og går over i en ny sandstrand. Det betyr mye for hvor fort vi kommer frem om sanden er hard og grei å gå på eller om den er løs og skoene synker ned i.

Denne dagen var det «blandet drops» - enkelte plasser var det helt greit, mens andre plasser var det løs sand. Det viste seg å være bestå gå der folk hadde gått på ski. Det hadde vært så pass med snø at mange hadde funnet frem ski og dratt på stranden.

Dette til glede for oss, da det tinte senere under skisporene enn ellers på stranden, og vi kunne gå på hard strand.

Onsdagsturen pleier ofte bare å bli 7-8 kilometer og godt under to timer. Denne dagen hadde vi ikke bestemt hvor langt vi skulle gå. Siden været samarbeidet, det var både sol og lite vind, ble det til at vi vandret først til Revtangen, så til Ytre Reve og så omtrent til Reve Havn. Nesten 7 kilometer fra start, men bare omtrent 5 kilometer tilbake til bilen.

Vi kunne godt ha fortsatt. Det er helt greit å gå til Hellestø og også videre til Sola og mot Viste/Tungenes. Denne dagen ville det bare bli tilbake til bilene for oss.

Nå er det mulig å gå på innsiden av selve stranden, og vi pleier å gå en vei ytterst og så holde innenfor stranden på hjemveien. Denne gangen ble det en tur i sjøkanten også på tilbakeveien, bortsett fra at det ble oppe i dynene på slutten.

Det var fortsatt speilblank is i stien da vi kom tilbake, men som vanlig blir vi vant med is og glatte forhold, og da går tingene av seg selv.

Vi kom frem og tilbake på omtrent to timer, som er grei fart på flat og slett strand. En flott tur, selv om det trakk litt over på slutten.

Njåskogen med Anne Lise og Sigbjørn.

Søndagstur i godt selskap.

Bestyrerinnen ville på tur søndagsmorgen. Ikke noen langtur, men en kjapp og grei tur i nærområdet. Det kunne passe en søndag med snø på bakken, men med vinden ulende rundt hushjørnet.

For egen del var jeg litt usikker på hvor det var best å ta ut. Jeg hadde jo håpet på en litt lengre tur, men med kuling i kastene fristet det ikke med noen strandtur. Andre plasser ville det være snø og Bjødnali hadde jeg jo besøkt noen ganger i det siste.

Lenge før vi, det vil si Bestyrerinnen hadde fått sko på beina og begynt å gjøre seg klar for tur, ringte telefonen. Det var Sigbjørn. Han og Anne Lise hadde tenkt seg på tur i Njåskogen. En passe plass for tur en dag med mye vind.

Det er kjekt at andre vil ha oss med på tur, og denne dagen passet det bedre enn mange andre ganger. Vi hadde jo ikke helt blitt enige om hvor vi skulle ta ut.

Det er ikke så ofte jeg – og Bestyrerinnen, har gått tur i Njåskogen. Vi holder oss som regel i sjøkanten om det er sånn noenlunde vintervær. I godt turvær blir det som oftest en topp tur en eller annen plass.

Det er alltid kjekt å være med Sigbjørn og Anne Lise på tur. De drar oss med på plasser vi ikke går så ofte, og det er jo helt greit å se noen mye plasser også – mener Bestyrerinnen.

Med Sigbjørn først i sporet blir det også – av og til – noen «omveier» som gjør turen litt lengre enn hva som blir nevnt, sånn innledningsvis. Han har noen ganger dratt oss med på noen virkelig flotte dagsturer, på både tre og fire timer. Uten at det helt var den opprinnelige planen.

En tur i Njåskogen kunne ikke bli så lang. Det er ikke store området og burde være greit å komme rundt på et par timer.

Bort sett fra at Sigbjørn kjenner stiene og området, og fikk oss med på en rundtur med diverse krøller. Over sti, langs sti og rundt sykkel-løyper. Rundt om kring – i Njåskogen.

Vi startet fra parkeringsplassen ved Gunnarsberget og gikk til Ormen Lange og over til Njåsiden. Der bar det mot Langanes og en runde, før vi satte kursen mot veien og østsiden av skogen.

Der ble det en runde i sykkelløypene, og mot parkeringsplassen i Njåskogen. Det var tydelig vis andre på tur i skogen denne dagen. Det var masse bil. Men siden vi stor sett holdt oss inne i skogen og ikke på turveiene, så vi ikke så mye til andre folk.

Det siste stykket inn mor brua og veien tilbake til bilen, gikk på turvei, og her møtte vi en del mennesker.

Tilbake ved bilen ble det en liten oppsummering. Vi hadde vært på tur over tre timer og det hadde blitt nesten 12 kilometer. Uten spesielt mange bakker, men som oftest i greit tempo.

Det ble en skikkelig søndagstur. Det var fortsatt is og snø på turveiene, og jeg gikk med piggsko. Vinden kjente vi ikke noe til i det hele tatt. En flott tur.

Rundtur med Bestyrerinnen på Høgjæren.

 Bestyrerinnen og Steinkjerringå

Sol, blå himmel og beinkaldt. Det har vært hva værgudene har servert i mange dager – i ukevis. Nå meldes det om væromslag. Det kan komme både nedbør og vind. Det gjelder å utnytte de flotte dagene.

Bestyrerinnen ville være med på tur denne lørdagen. Selv hadde jeg sett for meg en litt lengre tur, men når Bestyrerinnen vil være med så blir det omlegging av planene.

Vi ble ganske fort enige om å ta til Høgjæren. Nå hadde jeg jo gått rundturen noen ganger, men når alternativet lett blir en strandtur, så får det heller bli «nok en gang» Høgjæren.

Det har blitt mange turer de siste ukene. Det flotte vinterværet har gitt mulighet for tur hver dag. Det ble mye strandturer, men etter at jeg anskaffet piggsko, har det blitt en del turer i mer utmark og litt fjell.

Lørdagsmorgen var jeg glad for å kunne gå bare en «kjapp» tur med bestyrerinnen. Alle turene de siste ukene hadde tatt på. Det har blitt 6-7 turer i uka, og de er vanligvis på 7-8 til 11-12 kilometer.

I tillegg har jeg hevet et par kilo ekstra i sekken. Nå skulle jo ikke et par kilo fra eller til gjøre sørlig forskjell, men disse få kiloene merkes etter en stund. Spesielt opp bakker merkes det fort på pusten.

Denne lørdagen ble det altså Høgjæren med Steinkjerringå og Synesvarden. Steinkjerringå og Bestyrerinnen.....

Det var ikke antydning til tinvær da vi kom til Parkeringsplassen ved Holmavatn. 4-5 minusgrader og det knirket i snøen. Det var også andre enn oss som ville på tur. Noen hadde alt startet og vi så flere i stien lengre framme. Det var omtrent så folksomt som en «vanlig» søndag.

Forholdene var nøyaktig lik de jeg hadde har på min første tur med piggsko her 4. februar og på neste tur 10. februar. 14. dager med sammenhengende sol og omtrent blå himmel, og frost. Hele tiden med snødekke.

Litt forskjell er det likevel blitt i løpet av disse 14 dagene. Skyggen er blitt kortere. Selv om det fortsatt blir et valg mellom motlysbilder eller lange skygger fra fotografen. I tillegg har det også blitt varmer. Det vil si at jeg synes varmen fra sola kan kjennes bedre når sola står på og trekken holder seg vekk.

Det er noe eget å gå slik på snø uten ski, med himmel og hav og fjell i nærheten. Høgjæren byr på få «fastpunkter», men manglende trær, bakker og fjell, oppveies av nettopp utsikten og det å kunne se langt med en høy himmel.

Det er egentlig en flott plass å gå tur. Nok så ulikt andre plasser. Det nærmeste jeg kommer på er Hardangervidda, men den ligger langt vekk og mye høyere.

Bestyrerinnen stoppet opp på toppen av Synesvarden. Hunn kom i snakk med et annet par som også var på tur. Det ble også tid til te og et par kjeks, før vi fortsatte nedover mot Holmavatn.

Ikke langt nede i bakken gikk vi på Sigbjørn og Anne Lise. De gikk motsatt vei av oss, og hadde startet mye senere. Det var noe med en kloakk i bestemorhuset.

Litt senere traff vi flere kjente, og det ble igjen en stopp for prat. Det gikk litt tid med disse stoppene, men denne dagen hadde vi det ikke travelt, og det er jo kjekt å treffe kjentfolk på tur.

Vintertur i Urdådalen og til Bjødnali.

Alene, på snø og is.

Piggskoene har gitt muligheter for «vanlige» turer sel om det er is og frost. Nesten slike turer jeg vanligvis går ellers. Det vil si ikke for lange, men heller oftere. På sommeren blir det flere langturer, men høst og vår blir det ofte kjappe greie turer uten for mye kjøring.

En slik «vanlig» tur, er fra Sælandsskogen til Bjødnali og tilbake til bilen rundt Sjelset. En kjapp og grei tur. Det står at turen er ca 7 kilometer, men med litt ekstra opp til gården på Bjødnali, blir det omtrent 8 kilometer og nesten ro timer. Nok til at jeg skriver et lite referat.

Nå var det ikke lenge siden jeg hadde vært mot Bjødnali, men den gangen ble det både over Blåfjell og rundt Engjavannet. En ganske lang tur. Det fikk bli den korte turen denne gangen.

Været var grunnen til at jeg bestemte meg for å ta mot Bjødnali. Det var fortsatt blå himmel og kuldegrader, men det var værskifte på gang, og vinden hadde tatt seg opp. Det skulle blåse opp mot stiv bris.

Med 5-6 kuldegrader og stiv bris, blir det en kald opplevelse å gå tur. Det blir lett en «følt» temperatur på nest – 20 grader. Bjødnalituren byr på le for østavind. Det kunne være en grei tur under slike forhold.

I forhold til hva som har vært vanlig den siste tiden, var det bare noen ganske få biler på parkeringsplassen. Det har ellers vært mange på tur i det flotte været vi har hatt. Litt innenfor parkeringsplassen var det et par karer som holdt på å sage opp noen trær til ved. Utenom disse så jeg ikke et menneske på hele turen. Litt uvanlig.

Jeg hadde ikke vært opp Urdådalen på en stund. Det har blitt vanlig å ta turen over Blåfjell, som gir noe mer bakke. Jeg hadde aldri gått Urdådalen i skikkelig vintervær. Det var på tide å gjøre et forsøk.

Det var selvsagt ikke noe problem å komme opp Urdådalen. Det var stor sett snø i stien, som var tråkket ned og helt grei å gå på. Et par plasser var det is et kort stykke. Det var rennende vann som var frosset, og hang som en vegg på innsiden.

Urdådalen er som oftest frodig og grønn. Nå var eik og bjørk uten blader, og det ble et mye mer villmarkspreg over turen. Villmarken forsvant oppe ved Bjødnali. Der var det bilspor på veien, og disse fulgte jeg ned til Sjelset.

Vinde, som jo var grunnen til at jeg gikk denne turen, kunne jeg kjenne oppe i skaret mot Sjelset. Det blåste nok 10-11 m/sek, men siden jeg fikk den bakfra, var det ikke kaldt engang.

Nede ved «ånå» holdt de på å rydde. Mye av buskene og småtrærne var saget ned, og det var blitt mye åpnere. Det vil bli mye mer sol der til sommeren.

Etter å gått hele turen uten å treffe noen, mente jeg det ville være en eller flere på tur fra Sælandsskogen og mot Sjelset. Vi pleier alltid å treffe noen der. Denne dagen var det ingen.

Det ble en helt ensom tur denne onsdagen, men ikke en dårlig tur for det. Været var jo fortsatt bra, siden vinden ikke fikk tak for det meste. Stien var grei å gå, selv om det var på hardtråkket snø.

En flott men ensom tur i godt vær.

Broderen og jeg på snø over Høgjæren.

Fin dag og flott tur. 

Broderen hadde fått med seg at jeg igjen hadde gått tur på Høgjæren. Med frost og snø har det blitt mange turer langs sjøen. Han kunne godt tenke seg å prøve gamle gode stier på litt inne i landet.

For egen del ble det greit med tur på hvitt føre, da jeg anskaffet nye sko – Icebug med pigger. Piggdekk er tingen, spesielt på det føre vi har hatt den siste tiden. Hardtråkket snø og smale spor.

Enkelte flekker med is har ikke bydd på problemer, og selv om det går litt langsommere på piggdekk-føre, kom jeg rundt på en grei tid. Litt mer sliten enn vanlig, men det skyldes nok at jeg bruker litt andre muskler enn de vanlige. Det er noe med et kne som ikke samarbeider.

Det kunne være greit å ta turen på Høgjæren en gang til. Broderen var i hvert fall innstilt på det, og vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen på Holmavatn.

Det var andre enn oss som ville på tur denne dagen. Selv på en onsdag var det en god del biler, og folk som startet på tur enten mot Steinkjerringå eller Synesvarden.

Før start fant jeg fram et par med brodder. De hadde ligget hjemme en stund, et par år eller noe sånt. Broderen var skeptisk, men piggene kom på plass under skoene.

Nå ville det nok være greit å gå rundt på Høgjæren uten pigger under skoene, men noen bakker og noen små flekker av is gjorde det greit med «piggdekk».

Det tok ikke lang tid før broderen hadde kjørt inn «piggdekkene», og litt oppe i bakkene, var han enig med meg om at det var bedre med enn uten. Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss til Steinkjerringå.

Vanligvis når vi går denne runden, på sommerføre, så tar bi ikke turen ut til statuen, men fortsetter mot Synesvarden. Den lille utstikkeren til Steinkjerringå, gjør turen så lang at den «fortjener» å komme med i bloggen. Nesten ni kilometer og nesten to timer, nesten en skikkelig tur.

Været er fortsatt flott. Vintervær med frost og nok så mange kuldegrader om nettene. Da vi startet var det kaldt, minst 6-7 minus, men uten trekk eller vind, så ble det ganske fort varmt, Og i bakkene ble det både svette og høy puls.

Nå er værvarselet for neste uke ikke fullt så bra. Noe nedbør, vind og så vidt over null. Det kan være mulig å gå tur, men det kan også bli mye is, hvor piggene ikke er nok til å holde gamle folk på rett kjøl.

Vår tur gikk bra. Forrige gang syntes jeg det var «tungt» å gå. Det var lange strekk, der det vanligvis gikk kjapt. Vi kom greit gjennom hele løypa.

Sola skinte, det var omtrent vindstille på Synesvarden, og nedover mot Holmavatn, med sola i ansiktet, ble det riktig kjekt. Broderen var mer enn fornøyd da vi sto på parkeringsplassen ved Holmavatn.

Det hadde vært en kjekk tur – på vinterføre.

Utenfor sti ved Bjørndalsmyra.

En ny topp fra Gramstad og en mulig ny rundtur?

Det skulle bare være en kjapp tirsdagstur. Ikke noe å skrive hjem om, eller legge ut på bloggen. Planer er en ting, gjennomføring av og til noe helt annet.

Fra nettet ser jeg jo at mange fint klarer å komme seg opp på de lokale toppene, og fint klarer å komme seg ned – uten å brekke bein eller armer. Det burde da for søren være mulig for meg også?

Det gikk helt greit å komme seg opp til Blåfjell og videre rundt Engjavannet. Det burde være mulig å komme seg opp til for eksempel Bjørndalsfjellet. Andre klarer jo dette kunststykket.

Planen var altså å dra til Gramstad og prøve å komme opp på Bjørndalsfjellet. Siden dette er en kort tur og jeg kunne tenke meg en litt lengre, så ville jeg også ta over Fjogstadnuten og videre tilbake til Gramstad. Fjogstadnuten er bare en nut i navnet. En liten høyde helt uten annet enn noen steg oppover. Ingen utfordring, selv med snø og is andre steder.

Det var masse bil på parkeringsplassen på Gramstad. Nå var det muligens noen (fra Sandnes kommune) som ikke skulle på tur, men likevel var det masse bil – og folk.

Det var folk på vei mot, og fra Dalsnuten og jeg kunne se folk i stien mot Øvre Eikenuten. Folk var på tur. Jeg tok oppover veien mot Bjørndalsfjellet. Fra veien og videre oppover var det tydelig tråkket «sti» i snøen. Den gikk ikke helt som den vanlige stien, men det var egentlig likegreit.

Oppover bakkene var det hardtråkket snø flere plasser, og for meg som ikke var helt fortrolig med piggskoene, tok litt tid. Jeg stolte liksom ikke helt på at piggene ville holde meg på beina og ikke få meg til å gli bakover.

Etter hvert ble jeg vant med skoene og at piggene virkelig satt i den hardtråkkete snøen. Det ble lettere å komme seg opp når jeg kunne gå litt som vanlig. Egentlig er sorpa glatte enn snø med pigger.

Jeg kom meg likevel ikke helt opp til toppen av Bjørndalsfjellet. På det bratteste, et par hundre meter fra toppen, ble det så mye is at jeg valgte å snu. Nedover bakkene mot Bjørndalsmyrene, fikk jeg litt tro på skoene, og gikk mer eller mindre som vanlig. Piggene henger jo.

Stien krysser myra på lemmer, og på andre siden av myra, som jo var frosset, var det spor innover. Mot vest. Hva om jeg tok en kikk innover myrene og opp på en topp der inne?

Det var helt greit å gå i sporene innover langs myra. Det var et par høye steg for å komme over noen steiner, men eller var det enkelt å komme oppover mot toppen på nordsiden av Bjørndals myra. Det var ingen sti, som jeg kunne se, men ellers greit å finne fram. Toppen viste seg å være 320 moh. Ikke mye lavere en andre topper i området. Dalsnuten er bare tre meter høyere.

Bare noen hundre meter mot sør, var d et lett å se varden og skiltet på Matisrudlå (330moh). Det ville være greit å komme opp til den toppen fra myra så det ut til.

Det var flott utsikt over Gramstad, Sandnes og videre utover mot havet. Jeg lurte litt på om det ville være mulig å gå rett ned til Gramstad, men valgte å gå tilbake til den vanlige stien.

Det ble en runde mot Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn. Det var litt is i bakken ned mot Kvitemyr, men helt enkelt å gå forbi. Nede på veien var det bare å gi på å komme seg til bilene.

En flott tur i virkelig fint vintervær, og med pigger under skoene er det jo mulig å gå tur selv om det er snø.

Blåfjell, Bjødnali og rundt Engjavannet på vinterføre.

Sammen med Bestyrerinnen og Sigbjørn

Selvfølgelig er det fortsatt flott, kaldt vintervær på lørdagsmorgen. Snøen dekker – så vidt – markene, og det er folk som går på ski nede på stranden. Vinter – og kaldt. Minus 12-14 grader på natta.

Etter en vellykket tur rundt på Høgjæren, var det muligens på tide å utfordre vinternaturen. Litt bakker og sånt ville muligens være greit?

Jeg hadde nevnt for broderen at jeg ville forsøke meg på Bjødnali, men han hadde ikke anledning til å bli med. Bestyrerinnen var mer enn villig til å stille opp som turfølge.

Hun tok også kontakt med sin bror. Sigbjørn var ikke helt sikker på om det passet, men ga beskjed i det vi var klar til å dra et han gjerne kunne tenke seg en lørdagstur fra Sælandsskogen.

Etter å ha vært med Sigbjørn på tur en del år, kom det ikke som en overraskelse at han foreslo å gå over Blåfjell i stede for å ta opp Urdådalen.

Nå var det noe med noen poeng eller slikt på en app. Bestyrerinnen var uansett med på å legge turen opp til Blåfjell. Det ville vist gi 120 av disse poengene.

Bakken opp mot toppen var denne gangen både lang og bratt. Det var til og med litt is enkelte plasser. Piggskoene klarte brasene greit, og vi hadde ingen problemer med å komme opp.

På toppen fikk vi utsikt og vind. Det ble kaldt, og vi brukte ikke lange stunden på å beundre utsikten. Vi møtte en kar og han var tydelig ute på tur for å ta bilder. Stort apparat og lang linse.

Det var tydelig tråkket spor, og vi hadde små problemer med å komme ned til Moldtjørn og videre til Bjødnalivannet. Det ble en kjapp stopp på Bjødnali, for litt varm drikke, før vi fortsatte mot Sjelset.

Jeg ble ikke overrasket da Sigbjørn forslo å ta ekstrarunden rundt Engjavannet. Det forlenger turen med omtrent 3 kilometer og gjør turen litt lengre enn «lett». Nå går det en del på vei inn mot Skogen, og først etter at vi vinket farvel til høylandsfeet ved Skogen bar det ut i terrenget.

Runden rundt Engjavannet er en flott tur. Nå var det så vidt noen spor vi kunne følge, og det gjør det lett å komme fram. Jeg fikk tid til å se meg rundt og til å ta noen bilder. Flotte forhold og flott natur.

En lang bakke opp til toppen av veien mot Sjelset, som belønning får en utsikten over Jæren og helt til sjøen. Nede ved gården er det to kilometer til Sælandsskogen. Hele tiden på gårdvei eller over jorder. En enkel og grei avslutning på en flott tur.

Som vanlig, når Sigbjørn er med, så ble det en litt lengre tur enn planlagt. Og like vanlig blir turen både kjekk og grei. Det er aldri problem med de turene som er gjennomført, og jeg er alltid takknemlig for nok en tur.

Selv om vi ikke traff så mange på tur var det en del biler på parkeringsplassen. Selv med kulde og trekk. Sol og blå himmel gjør at folk tar ut.