Snø på Høgjæren.

Kaldt og kjekt.

Hva med en tur på Høgjæren? Sist var for over en måned siden, og før det kom snø, som fortsatt ligger som et hvitt teppe over landskapet. Det burde være mulig å gå tur selv om det er snø-

Spesielt siden jeg har gått til innkjøp av piggdekk. Icebug sko – med pigger. Og det funker. Det var helt greit å gå med skoene da jeg tok en liten prøvetur langs stranden. Godt og vel en time med nye sko, uten å kjenne noe ubehag. Det var på tide å utfordre snøen – på Høgjæren.

Nye sko, is og snø, var ikke den eneste utfordringen denne dagen. Sola skinner og det er blå himmel dag etter dag. Flott vintervær.

Det har likevel sneket seg inn en liten hake ved det hele. Vinden, eller mer korrekt trekken, i kombinasjon med mange minusgrader. Selv om det ikke blåser mer enn 5-6 m/sek, så blir det kaldt når temperaturen sniker seg under ti minus.

På parkeringsplassen ved Holmavatn var det få biler denne dagen. Det var ikke den masseutflukten jeg er blitt vant med. Bare et fåtall menneskene på tur i det flotte – men kalde, været.

Jeg var litt spent på hvordan forholdene egentlig ville være. Det var 10-15 cm snø, men i stien var det hardtråkket spor. Det hadde gått helt greit å komme rundt på vanlige fjellsko, men piggen holdt bedre oppover, og ikke minst, nedover de bratteste bakkene.

Selv om vi er i februar, står fortsatt sola lavt. Det er igrunnen bare to valg, enten å få sola med på bildene, eller å godta lange skygger – fra fotografen. Det ble likevel noen bilder etter hvert.

Jeg traff tre mennesker mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Ikke mange, og alle godt innpakket. Selv måtte jeg brette ned øreklaffene for å unngå hvite øreflipper...

Det var likevel kjekt å gå slik i et kjent landskap, men med snø. Det ble mer en ekspedisjon enn tur. Ikke folk, kaldt som pokker, og snø. Litt utenom det vanlige. Det har hendt at folk har kommet ut av stien og ikke funnet fram, men da med snø i lufta. Jeg gikk og tenkte på det underveis. For et par hundre år siden var dette ødemark. Totalt uten livd, og var folkene uten skikkelig utstyr – som jeg har, var det farlig.

For egen del ble jeg overrasket over hvor sent det gikk. Det var liksom langt mellom de vanlige kjente punktene. Bakken, selv om de ikke er lange, gikk ikke helt uten motstand. Jeg ble andpusten...

Det ble kaldt på strekket mellom Steinkjerringå og Synesvarden. Her hadde jeg trekken i mot, og det kjentes. Synesvarden og utsikten der i fra, ble bare beundret et lite øyeblikk. Her var det ennå kaldere.

Nedover mot Holmavatn og bilen ble det hele så meget bedre- Med trekken i ryggen og sola i ansiktet ble det riktig hyggelig.

Siden jeg tok turen utenom Steinkjerringå, ble det nesten ni kilometer, og det på nesten to timer. Likevel ble det, som alltid en skikkelig flott tur.