Utenfor sti ved Bjørndalsmyra.

En ny topp fra Gramstad og en mulig ny rundtur?

Det skulle bare være en kjapp tirsdagstur. Ikke noe å skrive hjem om, eller legge ut på bloggen. Planer er en ting, gjennomføring av og til noe helt annet.

Fra nettet ser jeg jo at mange fint klarer å komme seg opp på de lokale toppene, og fint klarer å komme seg ned – uten å brekke bein eller armer. Det burde da for søren være mulig for meg også?

Det gikk helt greit å komme seg opp til Blåfjell og videre rundt Engjavannet. Det burde være mulig å komme seg opp til for eksempel Bjørndalsfjellet. Andre klarer jo dette kunststykket.

Planen var altså å dra til Gramstad og prøve å komme opp på Bjørndalsfjellet. Siden dette er en kort tur og jeg kunne tenke meg en litt lengre, så ville jeg også ta over Fjogstadnuten og videre tilbake til Gramstad. Fjogstadnuten er bare en nut i navnet. En liten høyde helt uten annet enn noen steg oppover. Ingen utfordring, selv med snø og is andre steder.

Det var masse bil på parkeringsplassen på Gramstad. Nå var det muligens noen (fra Sandnes kommune) som ikke skulle på tur, men likevel var det masse bil – og folk.

Det var folk på vei mot, og fra Dalsnuten og jeg kunne se folk i stien mot Øvre Eikenuten. Folk var på tur. Jeg tok oppover veien mot Bjørndalsfjellet. Fra veien og videre oppover var det tydelig tråkket «sti» i snøen. Den gikk ikke helt som den vanlige stien, men det var egentlig likegreit.

Oppover bakkene var det hardtråkket snø flere plasser, og for meg som ikke var helt fortrolig med piggskoene, tok litt tid. Jeg stolte liksom ikke helt på at piggene ville holde meg på beina og ikke få meg til å gli bakover.

Etter hvert ble jeg vant med skoene og at piggene virkelig satt i den hardtråkkete snøen. Det ble lettere å komme seg opp når jeg kunne gå litt som vanlig. Egentlig er sorpa glatte enn snø med pigger.

Jeg kom meg likevel ikke helt opp til toppen av Bjørndalsfjellet. På det bratteste, et par hundre meter fra toppen, ble det så mye is at jeg valgte å snu. Nedover bakkene mot Bjørndalsmyrene, fikk jeg litt tro på skoene, og gikk mer eller mindre som vanlig. Piggene henger jo.

Stien krysser myra på lemmer, og på andre siden av myra, som jo var frosset, var det spor innover. Mot vest. Hva om jeg tok en kikk innover myrene og opp på en topp der inne?

Det var helt greit å gå i sporene innover langs myra. Det var et par høye steg for å komme over noen steiner, men eller var det enkelt å komme oppover mot toppen på nordsiden av Bjørndals myra. Det var ingen sti, som jeg kunne se, men ellers greit å finne fram. Toppen viste seg å være 320 moh. Ikke mye lavere en andre topper i området. Dalsnuten er bare tre meter høyere.

Bare noen hundre meter mot sør, var d et lett å se varden og skiltet på Matisrudlå (330moh). Det ville være greit å komme opp til den toppen fra myra så det ut til.

Det var flott utsikt over Gramstad, Sandnes og videre utover mot havet. Jeg lurte litt på om det ville være mulig å gå rett ned til Gramstad, men valgte å gå tilbake til den vanlige stien.

Det ble en runde mot Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn. Det var litt is i bakken ned mot Kvitemyr, men helt enkelt å gå forbi. Nede på veien var det bare å gi på å komme seg til bilene.

En flott tur i virkelig fint vintervær, og med pigger under skoene er det jo mulig å gå tur selv om det er snø.