Varm og tørr hei mot Blåfjellenden.

En flott sommertur.

Det var en stund siden jeg hadde gått fra Hunnedalen til Blåfjellenden. For meg altså. Nesten 14. dager. Jeg gledet meg til turen.

Været var avgjørende for at jeg valgte å gå innover på lørdag, for retur på søndag. Vanligvis er det så pass mye folk at jeg heller går tidligere i uka. Denne gangen ville YR ha det til at været ville bli et helt annet – på søndagskveld. Her gjaldt å utnytte finværet.

For været var usedvanlig samarbeidsvillig på veien innover. Ikke en sky å se, og varmt. Heldigvis ikke så varmt at det ble tungt, men skikkelig sommertemperatur. Nå fikk jeg jo sola i nakken sammen med trekken, og det var ingen dum kombinasjon denne dagen.

Alt etter et kort stykke gikk jeg forbi en familie som også ville inn til hytta. Jeg ville få selskap denne dagen. Av en eller annen grunn startet jeg tidlig, og var inne ved hytta bare et stykke ut på ettermiddagen.

Med varme og sol, var det ingen unnskyldning for ikke å hoppe i bekken. Nå var det ikke mulig å hoppe. Skulle jeg få dyppet hele meg, måtte jeg legge meg langflat i det lille vannet som fantes. I nesten varmvann.

Jeg burde egentlig ha begynt å jobbe, men denne gangen var arbeidslysten helt borte. Det ble til at jeg satte meg på terrassen og pratet med de andre gjestene.

Helt tilfeldig selvsagt, så var mange av gjestene kjent fra tidligere besøk på Blåfjellenden. Det er alltid kjekt å forny bekjentskaper og om turer som er gjennomført siden forrige gang.

I det flotte sommerværet ble det en lang og varm ettermiddag og kveld ute på terrassen. Virkelig flott. Her var det bare å nyte utsikt og varmen. Det hender det er annerledes – sånn inne i mellom.

Det var fortsatt nesten blå himmel, og varmt på søndagsmorgen. Det blåste. Yr hadde meldt om vindt på opp mot 7-8 m/sek, og det stemte. Om ikker vinden var sterkere.

Det seg også noen tunge skyer innover fra øst i løpet av formiddagen. Jeg kikket ut på været og bestemte meg kjapt for å ta opp bakken mot Hunnedalen. Det kunne se ut som om jeg kunne få en regnskyll i hodet. Regnet goldt seg heldigvis borte, og det ble en «tørr» tur tilbake.

Jeg valgte å gå i lettest mulig klær på tilbakeveien. Vinden var så pass varm at jeg uansett ville svette, og derfor ble det bare en tynn treningsbukse og en tynn ullbluse. Det korrekte antrekk i varm vind. Dette har jeg forøkt noen ganger i «syden».

Søndag ville det antakelig ikke komme noen som skulle til hytta. Jeg traff likevel en del folk. Tre partier, alle med svære og tunge sekker, og alle med planer om å være ute i noen dager.

Yr var raus med regn for de neste dagene, men det avskrekket ikke disse folkene. Regn i bøtter og spann, kombinert med teltliv, er ikke helt min greie.

Det hadde vært en usedvanlig sommerlig tur, med varme og sol. Det var virkelig kjekt å gå i heia. Stien og myrene var knusk tørre og det gikk raskt å komme fram. Nå gjelder det bare å finne på noe mens yr sitt regn detter ned over oss.

Dagstur til Tomannsbu.

En flott og kjekk tur i godt vær.

Etter noen flotte dager i heia, var jeg egentlig klar for en litt kort tur. Været var imidlertid fortatt strålende, og siden jeg hadde tatt det rolig en dag, lå alt til rette for en «tradisjonell» heiatur. Inn til en av hyttene som ligger til Hunnedalen.

Sandvatn, Tomannsbu og Blåfjellenden har alle vært vanlige turmål for lange dagsturer. Alle hyttene ligger 7-8 kilometer fra vei og kan nåes på mellom to og tre timer, men så var det returen da...

Blåfjellenden besøker jeg jevnlig, og Sandvatn var jeg innom for bare en kort stund siden. Hva med Tomannsbu? Det er lett å finne ut når jeg sist var på de kanter, Egentlig ikke så lenge siden, men straks noen år siden jeg var innom på dagstur. Jeg lurte på om jeg fortsatt er i form til den turen.

Det er en drøy bakke opp fra Parkeringsplassen- Tveidebrekka er både lang og bratt, og det er myr noen steder. Det kan – lett – ta en halvtime bare i første bakken.

Med mye nedbør blir stien innover mot Tomannbu sorpet og bløt. Selv om det er lagt ut noen ganglemmer, og deler av stien er på berg, så er det sorpa som huskes – om det er vått.

Nå har det vært tørt en god stund, og forholdene burde være gode. Skulle jeg innover, var det «nå» jeg burde ta turen. Her var det bare å pakke sekken.

Yr var raus med sol og sommer, men hjemme var det overskyet og omtrent 15 grader. Det var ikke hva jeg hadde ventet, men siden jeg nå hadde planen klar så....

Jeg stolte så pass på YR at jeg hadde på sommerklær – kort bukse og kort-armet tynn ullbluse. Likevel var både «tung» jakke og vindfleece med i bilen. Det var overskyet omtrent til Hunnedalen – øverst i Øvstebødalen.

Da jeg parkerte var det fortsatt en skydott over Osmundknuten, men ellers var det blå himmel og sol. Fortsatt var det ikke mer enn 15 grader, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen.

Jeg brukte tiden opp bakken, men oppe i høyden var det virkelig flott. Høy himmel, og lite mellom meg og vår herre. Nettopp slik jeg liker å ha det i heia. Myrene var tørre, det gikk mer enn greit å gå over områder som pleier å være pissevåte. På vei mot hytta, gikk jeg «snarveien» over tørre myrer. Jeg sparte antakelig et helt minutt på det-

Jeg kom inn til Tomannsbu i fin form og det ble, som planlagt en times pause. Turen inn hadde ikke tappet meg helt for krefter, og pausen gjorde at jeg startet på veien tilbake med «overskudd» og holdt farten opp opp og ned bakkene mot Øyevatnet.

Jeg hadde hatt trekken bakfra på vei innover, og fikk motvind på vei tilbake. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var varmt i le av trekken og med sola fra blå himmel.

Det gikk like lett tilbake som på veien inn. Jeg så ikke fram til bakken ned mot bilen, men sa til meg selv at jeg fikk bare ta det med ro. Det er bedre å komme ned enn å bli liggende med ødelagt fot.

Jeg kom ned uten noe problem. Det tok bare tid. Selv buksebaken var ren. Hellet fulgte meg denne dagen. Både vær og tur hadde vært skikkelig bra, og det var kjekt å føle at jeg fortsatt er i stand til en 16 kilometers tur i heia. Hellet gjorde også at lommeboka fikk ligge i fred utenfor bilen, til jeg plukket den opp.

En kjekk og flott dagstur til Tomannsbu.

Taumevatn og Storevatn sammen med Bestyrerinnen

Ferietur med ryper og røde multer.

Bestyrerinnen kunne godt tenke seg en «ferietur» mens været fortsatt var bra. Hunn hadde flere forslag til hvor vi burde gå. For mange år siden, gikk vi til Taumevatn og Storevatn en pinse. Gang sammen med yngste sønn. Det er noen år siden gutten ble voksen.

Det jeg husker best fra turen, er at jeg ble skikkelig solbrent, og eller fint lite. Bestyrerinnen mente det var på tide å gjenta denne turen.

Det er egentlig ikke noen lang eller spesielt krevende tur, men i avstand og tidsforbruk, noenlunde lik min standard ferietur fra Langavatn til Flørli.

Det er to timer inn til Taumevatn – om nøkkelen til bommen i Flatstøldalen er tilgjengelig. Jeg har selvsagt mulighet til å låse opp hengelåsen. Det sparer 7 kilometer på vei.

Vi ville å ligge over på Taumevatn, og fortsetter mot Storevatn dagen etter. Mellom hyttene er det en del bakker og Storevatn ligger noen hundre høydemeter over Taumevatn. Turen er normert på tre timer.

Fra Storevatn var det meningen å gå tilbake til bilen i Flatstøldalen med en pause på Taumevatn. Siden det tross alt er mest nedoverbakker, på hjemveien, regnet vi med å bruke litt mindre tid på tilbakeveien enn på vei opp.

Nå var værmeldingen virkelig god for turen mellom Taumevatn og opp til Storevatn. Siste dagen kunne starte med tåke og det kunne komme litt regn.

Vi hadde ikke noe problem med bommen i Flatstøldalen, og kunne starte fra Elsvatn ikke mye over tre på ettermiddagen. Det var en bil utenom oss ved veien, og ikke et menneske å se. Vi hadde snakket med hyttevakten ved bommen, hun mente det var en til på vei innover.

Stien inn fra Elsvatn til Taumevatn, er mye brukt, og «noen» har gjort en formidabel innsats for å få folk frem uten å vasse i sorpe. Denne dagen var stien skikkelig tørr og flott å gå.

Stien går i flott terreng fra Elsvatn ned til Holmavatn og opp til Taumevatn. Hele turen går i 7-800 moh, og i bjørkeskog. Det er ikke så mye som minner om fjell, annet enn Ørnafjell dominerende over, i deler av turen.

Vi ble alene på hytta i noen timer, men det kom en storfamilie litt ut på ettermiddagen. Bestefar, to unger og mor og far. De skulle også til Storevatn dagen etter. Det ble en koselig kveld, men roen senket seg kjapt, og da var klokka ikke mye over 11.

Morgenen etter kom vi ganske fort avgårde oppover bakkene mot Storevatn. I krattskogen rett etter Taumevatn var vi så heldig å skremme opp en god del ryper med unger. Lengre oppe var det en rype med små kyllinger. Hun ville ha oss vekk.

Det er noen drøye og bratte bakker og det tok oss tre timer å komme til Hytta ved Storevatn. I sol og med skikkelig varme der vinden ikke fikk tak. Vi var de første som kom til hytta, og fikk hele anlegget for oss selv i noen timer.

Nå fikk vi Holmavassbu for oss selv denne natten. Det er egentlig plass til 7 på denne lille hytta som opprinnelig sto nede ved Holmavatn. Bestyrerinnen og jeg fikk en koselig kveld for oss selv, med fyr i peisen og stearinlys på bordet. Det er små vinduer i de gamle hyttene, men heldigvis har STF skiftet ut sengene til noen som er to meter lange.

Det var overskyet og litt kaldt om morgenen. Det fløy noe i lufta, men uten at vi ble våte. Det ble samme vei nedover som opp, og det kikk kjappere. Etter bare to og en halv time var vi ved Taumevatn hytta, og klar for en pause.

Siste delen fra Taumevatn og til bilen gikk i godt tempo og med sol. Det hadde klaret opp og blitt en flott dag i fjellet.

Pølsene hos GP'en smakte bra, og satte et godt punktum for en flott tre dagers tur.

Ferietur til Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli.

Tre dager på tur

Ferie? For pensjonister?. Jo, det er faktisk mulig, om det blir en tur som så mange andre opp gjennom årene. Ferieturen for meg har vært å ta båt fra Lauvik til Lysebotn og så ta inn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for siste dag å gå til Flørli for å ta båten tilbake til bilen.

En tredagers tur med to overnattinger på selvbetjent hytte. Den ene overnattingen på «min egen» hytte, Blåfjellenden. Hvor jeg selvsagt er «hjemme».

Det går flere båter på Lysefjorden. Hurtigbåten trenger en time til Flørli og koster 75 kroner. Turistferja trenger dobbelt så lang tid og koster nesten fire hundre kroner. Jeg tar hurtigbåten, men det krever bestilling på forhånd for å være sikker på å få være med.

Tidspunktet for denne- nesten årlige – ferieturen, bestemmes av været. Jeg tar ikke ut før det er meldt flott vær for hele turen. Det er nesten blitt en tradisjon at på tross av god værmelding så få jeg regn på den første etappen mot Langavatn. Dette året var det ikke mange dråpene, men tradisjoner må følges. Værgudene sørget for litt regn.

Det var en del folk på Langavatn, og det kom innom noen «utlendinger» som sto parkert ved bommen og ville på dagstur til Kjerrag. Uten å betale 300 for å parkere.

Morgen ble grå og tåka lå tett rundt hytta. Det lettet litt ut over morgenen, men sola YR snakket varmt om, manglet. Den tittet så vidt frem nedover mot Blåfjellenden.

Stien mellom Langavatn og Blåfjellenden er grei å finne fram på, men mye mindre brukt en den mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. I tillegg er det mye myr innover Blåstøldalen. Det kan lett bli fuktige og våte sko om været er dårlig.

På Blåfjellenden kom sola fram etter en stund og det ble varmt. Etter et bad i elva, var det bare å sette seg på terrassen og nyte vær – og utsikten nedover Fidjadalen.

Dagen etter skulle jeg til Flørli. En tur på 15 kilometer, som er merket som «krevende». Nå har jeg antakelig gått denne turen minst 20 ganger opp gjennom årene, så turen i seg selv kjenner jeg godt.

Det er derimot ikke så ofte jeg går «krevende» turer på 15 kilometer, og det gjorde meg usikker på om jeg er i form til slike utskeielse. Det tok litt tid før jeg sovnet den kvelden.

Det var sol og blikk stille på morgenen. Nå hadde gradestokken krøpet ned under ti grader på natten, men den steg ganske kjapt til behagelige høyder før jeg hadde skoene på beina.

Bakken opp mot Jomfruvannet er lang, og bratt. Jeg var dyktig svett på toppen. Heldigvis hadde det begynt å blåse. En bris forfra, med sol i nakken var en grei ting.

Det høyeste punktet er omtrent 850 moh, lavere en høyeste punkt på stien mot Hunnedalen. Likevel virker det tyngre. Det går litt opp og ned, så det er vel totalt mer høydemeter.

For egen del synes jeg det er skikkelig flott å gå alene over heia. Som oftest treffer jeg ingen andre, og først i lia nedover mot Flørli ble jeg forbigått av andre. De hadde – selvsagt – tatt opp trappene og var nå på vei ned til kaien. En grei dagstur for mange.

Eter mange dager med tur, var ikke knær og bein i form til å ta lett på den bratte bakken nedover mot fjorden. I tillegg er det mye løs grus og stein, som for meg betyr at jeg går forsiktig.

Turen over heia var skikkelig flott. Fint vær, passe varmt og tørt i bakken, gå gode forhold, og selv om bakken ned er bratt lang og krever forsiktighet, så kom jeg ned i fin form.

Som ferietur er denne runden skikkelig grei. Turen gå gjennom mye forskjellig natur, selv om Fløvatnet og Hogganvatn denne gang var sterkt nedtappet med høye og brede hvite bredder.

En stopp ved Flørliånå for bad og minst en liter drikke, var høydepunktet. Selv is og brus på Flørli var ikke bedre.

Dalsnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og "Skaret".

En kjekk og grei tur med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen ville på tur igjen. Etter en lang søndagstur ble det bare en dags pause før det igjen ble snakk om å ta ut på tur. Det var ikke meningen å gå like langt som forrige gang, men Bestyrerinnen ville gjerne få med seg en topp – eller flere.

Jeg var litt usikker på hvor vi skulle gå. Bestyrerinnen hadde planene klar. Vi tar til Gramstad. Hun ville til Resasteinen og Skjørestadfjellet, og snakket om Dalsnuten. Det var en grei plan, og vi fikk se på slutten av turen om det ble Dalsnuten i tillegg.

Vi tok ut litt sent, og på Gramstad var parkeringsplassen nesten full. Det hadde kommet mange før oss og fortsatt rant det inn biler. Folkene var på vei, mesteparten mot Dalsnuten.

Det var nøyaktig der Bestyrerinnen også satte kursen. Hun mente å ta til Dalsnuten først, og så ta mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Det er jo greit å få bakkene i starten av turen, så vi la i vei oppover bakken og trappene mot toppen.

Vi var ikke alene om å gå til Dalsnuten denne dagen. Det var ikke direkte trengsel i stien oppover, men vi kunne se folk både foran og bak oss.

På toppen var det folk. Det satt folk rundt hele varden, og det kom folk oppover den bratte stien. Det var nærmest som et fuglefjell. Dalsnuten er et populært turmål.

For oss ble det ikke lange stoppen. Vi tok ned samme vei som vi kom opp og gikk mot Resasteinen da vi kom ned til stikrysset.

Og så var vi plutselig alene. Det hadde gått folk i stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men ikke mange. Vi traff bare noen ganske få mennesker, og ved Resasteinen var det igjen bare oss.

Fra Resasteienen til toppen av Skjørestadfjellet er ikke lange stykket, og det tok ikke lang tid før vi sto øverst i den lange slake bakken nedover mot Fjogstadskaret.

Jeg har jo gått der noen ganger, og hadde ikke problemer med å finne skogsveien jeg skulle ta mot Skaret, men gresset var så pass høyt at det dekket nesten stien. Det kan være litt vanskelig å finne rett vei, men til høsten vil stien igjen vise godt.

I enden av skogsveien, går stien ut i terrenget og ned en liten bakke. Der var det ferske spor etter hjort. Det kan ikke være mange minuttene mellom oss.

Fra plassen «Skaret» og mot Fjogstad er det nå opparbeidet flott vei. Vi møtte en dame, som kunne fortelle at det er Sandnes kommune som har gjort denne jobben, og som også har ryddet og ordnet stien ned den lange bakken fra toppen.

Denne turen – eventuelt uten å gå oppom Dalsnuten. Er en grei og enkel tur. Det er litt klyving opp til Resasteinen, men eller er det god sti og fra «Skaret» er det mulig å følge vei tilbake til Gramstad.

En kilometer på vei går greit, men de svaret skyene som vi hadde sett fra Resasteienen kom nærmer, og siden jeg hadde sett lyn ute på Jæren, virket det som om det kunne komme tordenvær i Sandnes også.

Vi nådde bilen med god margin til regnet.

Blåfjell, Ristølnuten med "Skogen" og Lauvlia.

En lang men kjekk søndagstur

Denne søndagen ble det nesten en helt vanlig søndagstur. Bestyrerinnen ville på tur igjen og det er fortsatt noe med en app, som gjør at hun ønsker å oppsøke noen topper.

Nå var Sigbjørn og Anne Lise hjemme, og klar for tur. Vi ville bli fire sammen denne dagen. Siden Bestyrerinnen var den som «organiserte», så foreslo hun å ta til Sælandsskogen og gå til Blåfjell og Bjødnali. Hun la også inn en tur til toppen av Ristølnuten.

Det var en tur Bestyrerinnen og jeg hadde gått tidligere i år, og turen var egentlig verdt en repetisjon. Sigbjørn og Anne Lise har gått fra Bjødnali til Ristøl, men ikke besøkt toppen på Ristølnuten.

Det hadde kommet en del nedbør siden sist jeg gikk oppover mot Blåfjell. Stien, eller nærmest vei var mye utgravd av vannet, og grusen hadde samlet seg utenfor stien. Fortsetter dette vil stien bli vanskelig å gå om en stund.

Vi kom likevel greit opp til toppen av Blåfjell, og fortsatte nedover mot Bjødnali. Det er litt trist å gå gjennom hogstfeltet, men det vil vel vokse opp noe bjørk – eller eik, om noen år.

Det ble ingen pause ved Bjødnali denne gangen vi fortsatte oppover lia mor Ristølnuten. Vi fulgte mine nødlinger et stykke oppover, men omtrent halvveis, mente jeg å huske at stien tok av mot høyre i stede for rett opp. Antakelig riktig, men vi var et «hakk» for langt nede og havnet litt ute i myra, men tok oss greit inn igjen, da jeg fant ut at vi var litt på «ville veier». Det er jo ikke mulig å gå «feil» det er bare å komme seg til topps.

Da vi sto på toppen, hvor det denne gangen var omtrent vindstille og skikkelig sommertemperatur, kom Sigbjørn med forslag om å gå runden til Ristøl og Lauvlia og videre til «Skogen».

Turen ville bli noen kilometer lengre, men det var i orden for alle. Fotballkampen ville jo ikke starte før på kvelden. Vi hadde tid til en utvidelse av søndagsturen.

Det er antakelig mulig å gå direkte mot Lauvlia fra Ristøl, i stedet for om «traktorveien». Vi satset på veien, mest for ikke å havne i myra.

Ved Ristøl klaret det opp, og vi fikk sol. Da ble det skikkelig sommer. Det er alltid en kjekk tur om Ristøl og Lauvlia, men i sol og, med sommertemperatur blir det ekstra kjekt.

Det ble også tid til et kjapt besøk ved minnesmerket over en kar som omkom her oppe i heia – i 1912. Vi hadde ikke problemer i sommerværet, og kom greit ned til «Skogen».

Det gjensto det 3 – kilometer, og bare den siste på god sti, resten er vei. Nå er stykket fra Bjødnalivatnet til Sjelset og så til Sælandsskogen og bilen, en vei jeg har gått mange ganger i år. Det er litt kjedelig, og selv om det fra veien er god utsikt til Bryne og Jæren, så blir også det «kjedelig» etter hvert.

Nedover bakken mot Sjelset går derfor kjapt. Det er ingen grunn for å holde igjen. Fra Sjelset er det to kilometer til bilen. Og stykket langs «ånå» er alltid kjekt. Her endrer naturen seg ganske mye i takt med årstidene, og det er det jo kjekt å følge med på.

Turen, inklusive avstikkeren til Blåfjell og Ristølnuten ble på omtrent 14-15 kilometer. En skikkelig søndagstur. Vi brukte (inklusive noen pauser) litt over 5 timer.

Flott vær og fine forhold i heia.

 Av og til blir turen mer enn bra, nesten perfekt.

Nå hadde YR meldt rimelig korrekt vær en stund. Regnet kom omtrent som ventet, og sola skinte når den var meldt. Fredagens tur innover mot Blåfjellenden ville antakelig bli en litt våt historie. Det var meldt noen regnbyger ut over ettermiddagen etter en våt formiddag. Storm hadde derimot regn hele dagen. Ikke mye men det kunne komme nedbør omtrent hver time.

Hjemme var det ganske flott vær da jeg startet. Det ble til at jeg valgte å kjøre oppover i kortbukse og med tynn ullbluse. Med på lasset var Recon Gore-Tex jakke og bukse. Jeg fikk skifte om STORM hadde rett.

Det kom regn på bilruta oppover Øvstebødalen. Og det var fortsatt fuktig på bakken da jeg startet – i kortbukse og med en lett jakke i sekken. Oppover Mot Oleskaret ble været bedre, og sola tittet så vidt fram.

Jeg tok igjen en kar som også var på vei opp bakken. Det viste seg at han også skulle til Blåfjellenden. Det var bestille en sengeplass, så det kunne lett bli bare oss på hytta den kvelden.

En voksen kar, pensjonist og prest. Vi fikk annekset for oss selv, og presten var et hyggelig og interessant bekjentskap. Hva jeg ikke viste fra før, var at presteutdannelsen er på 7 år og at de første årene går med til å lære det opprinnelige språket til nye-testamentet. Som selvsagt er helt gresk for meg.

Slike kvelder i godt selskap med helt fremmede folk, hvor vi deler erfaringer og historier, er en av grunnene til at jeg liker svært godt å gå innover til Blåfjellenden – eller andre turistforenings hytter. Det hender ganske ofte at folk åpner seg og forteller mye fra sitt liv og om sine erfaringer – både gode og mindre bra.

På turen innover fikk jeg igjen oppleve skuespillet til en rypemor med egg eller unger i reir like ved stien. Hun ga lyd og ville lokke meg vekk fra reiret. Tilsynelatende med ødelagt vinge, slik at hun ikke kunne fly. Dette har jeg opplevd noen ganger, og det er like kjekt hver gang.

I løpet av natta kom tåka sigende oppover dalen. På morgenen var det tett, og selv om det letnet litt og hytta kom under skylaget/tåka så var det tett på toppene.

Dagen før hadde jeg fått en førsteklasses tur innover i heia, med noe sol ingen vind og nesten 20 grader. Det var så pass varmt at jeg hoppet i bekken selv om sola var bak skyene. Det er ikke så ofte badetemperaturen friste meg.

Værmeldingen hadde egentlig lovet bedre vær på tilbaketuren. Jeg fortalte andre at det nok ville klare opp ut over dagen, og at det ville bli sol.

Som en del ganger før, fikk jeg rett. Da jeg kom på toppen og hadde Hunnedalen foran meg forsvant skyene og sola tittet fram. Det ble varmt. Siste stykket nedover mot bilen ble en skikkelig sommertur, i sol og varme.

Denne turen gikk også i kortbukse og med kortarmet tynn ullbluse. Det har blitt noen slike turer til nå i år. Skikkelig flotte turer.

Både turen inn og turen tilbake var i stjerneklassen. I tillegg gikk det ganske fort, nesten i god gammel fart. Det var jeg godt fornøyd med.

Regn på Mattisrudlå, vind på Bjørndalsfjellet og sol mot bilen.

En våt men kjekk tur. 

Enkelte dager blir det ikke tur selv om været egentlig innbyr til det. Andre dager melder YR om dårlig vær, og det blir tur likevel.

Tirsdag var det egentlig turvær, men «sosiale forpliktelser» gjorde at sekken ble stående hjemme sammen med tur skoene. Vi en en gjeng som har holdt sammen i litt over 50 år og som møtes et par ganger i måneden. Dette blir jeg som oftest med på.

Onsdag var YR temmelig raus med regn og dårlig vær. Som pensjonist kan jeg jo egentlig velge hvilke dager jeg går tur, men siden det ikke ble noe av turen på tirsdag så måtte det bli tur onsdag. På tross av været. Jeg har jo gått tur i regnvær noen ganger, og utstyret burde være greit til slikt bruk.

Yr meldte mulighet for regn hele dagen, men ikke de store mengdene. Det hender at det virkelig regner hele dagen – pisseregn – stadig drypp, uten opphold, men også at YR tar feil.

Jeg er pessimist når det gjelder vær, og var innstilt på regn og mer regn, men tur måtte det likevel bli. Spørsmålet var, som vanlig, hvor turen skulle gå.

Selv om det er sommer og egentlig mulig å gå i heia, ble det til at jeg tok en av de vanlige turene ut fra Gramstad. Det er egentlig vår, høst og vinterturer. Ikke sommerturer.

Det var langt fra fullt på parkeringsplassen ved Gramstad, men, mye mer folk og biler enn jeg hadde trodd, en regnværsdag. Folk ville på tur. Unger, voksne og ungdom med og uten hunder var på vei mot Dalsnuten og andre turmål.

Jeg tok mot Bjørndalsfjellet i regnet. Det var ingen andre på vei oppover, og det var få spor i sorpa. Det ble en ensom tur opp til Bjørndalsmyra.

Innover myra mot Mattisrudlå var det ikke folk. Det er ikke mange som går denne umerkede turen. For egen del synes jeg det er en fin liten «omvei» mot Mattisrudlå.

Denne gangen ble det en våt «omvei». Myra var bløt og jeg gikk nesten igjennom enkelte plasser. Gresset dekket stien og jeg klarte å sette foten så pass langt ned i et myrhull at vannet gikk over støvleskaftet.

Litt overraskende kunne jeg høre stemmer oppe over meg. Det var folk i stien mellom Bjørndalsfjellet og Mattisrudlå. Jeg kunne så vidt se to skikkelser i tåka oppe på toppen. Jeg tror ikke de så meg. Regnet gjorde at jeg helst så ned, og det gjorde sikkert de andre også.

Fra Bjørndalen og opp mot Mattisrudlå gikk jeg inn i tett tåke. Våt tåke. Det er jo ikke mulig å gå feil, men tåka var så tett at jeg ikke så mer enn 20-30 meter.

Fra Mattisrudlå mot Bjørndalsfjellet fikk jeg trekken, som nå var blitt vind, med meg, Det gjorda at regnet ikke kjentes fullt så ubehagelig. Antakelig var det derfor det ble opphold.

En ting jeg merket var at mine Impact sko holdt vannet ute – etter 1 1/2 års bruk, og at støvlene fortsatt hang skikkelig bra på det våte berget. Nå henger det meste på gneis, men likevel ble jeg mer og mer «sikker» etter hvert.

På Bjørndalsfjellet blåste det Mer enn YR hadde nevnt. Siden jeg var forholdsvis våt, ble det et kort opphold i høyden. Nedover mot veien ble det opphold – en stund.

Selv om det kom regn da jeg gikk mot Fjogstadnuten, ble det etter hvert bedre vær og på vei nedover mot Revholstjørn, kom sola gjennom noen ganger.

Det var likevel en nok så fuktig turgåer som sto ved bilen.. Jeg er sikker på at jeg kunne vri vann ut av ullblusen. Som vanlig viste det seg at været ikke har stort å si for om det blir en bra tur eller ikke. Jeg hadde i hvert fall hatt to og en halv time med kjekke – og våte – opplevelser.