Dalsnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og "Skaret".

En kjekk og grei tur med Bestyrerinnen.

Bestyrerinnen ville på tur igjen. Etter en lang søndagstur ble det bare en dags pause før det igjen ble snakk om å ta ut på tur. Det var ikke meningen å gå like langt som forrige gang, men Bestyrerinnen ville gjerne få med seg en topp – eller flere.

Jeg var litt usikker på hvor vi skulle gå. Bestyrerinnen hadde planene klar. Vi tar til Gramstad. Hun ville til Resasteinen og Skjørestadfjellet, og snakket om Dalsnuten. Det var en grei plan, og vi fikk se på slutten av turen om det ble Dalsnuten i tillegg.

Vi tok ut litt sent, og på Gramstad var parkeringsplassen nesten full. Det hadde kommet mange før oss og fortsatt rant det inn biler. Folkene var på vei, mesteparten mot Dalsnuten.

Det var nøyaktig der Bestyrerinnen også satte kursen. Hun mente å ta til Dalsnuten først, og så ta mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Det er jo greit å få bakkene i starten av turen, så vi la i vei oppover bakken og trappene mot toppen.

Vi var ikke alene om å gå til Dalsnuten denne dagen. Det var ikke direkte trengsel i stien oppover, men vi kunne se folk både foran og bak oss.

På toppen var det folk. Det satt folk rundt hele varden, og det kom folk oppover den bratte stien. Det var nærmest som et fuglefjell. Dalsnuten er et populært turmål.

For oss ble det ikke lange stoppen. Vi tok ned samme vei som vi kom opp og gikk mot Resasteinen da vi kom ned til stikrysset.

Og så var vi plutselig alene. Det hadde gått folk i stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men ikke mange. Vi traff bare noen ganske få mennesker, og ved Resasteinen var det igjen bare oss.

Fra Resasteienen til toppen av Skjørestadfjellet er ikke lange stykket, og det tok ikke lang tid før vi sto øverst i den lange slake bakken nedover mot Fjogstadskaret.

Jeg har jo gått der noen ganger, og hadde ikke problemer med å finne skogsveien jeg skulle ta mot Skaret, men gresset var så pass høyt at det dekket nesten stien. Det kan være litt vanskelig å finne rett vei, men til høsten vil stien igjen vise godt.

I enden av skogsveien, går stien ut i terrenget og ned en liten bakke. Der var det ferske spor etter hjort. Det kan ikke være mange minuttene mellom oss.

Fra plassen «Skaret» og mot Fjogstad er det nå opparbeidet flott vei. Vi møtte en dame, som kunne fortelle at det er Sandnes kommune som har gjort denne jobben, og som også har ryddet og ordnet stien ned den lange bakken fra toppen.

Denne turen – eventuelt uten å gå oppom Dalsnuten. Er en grei og enkel tur. Det er litt klyving opp til Resasteinen, men eller er det god sti og fra «Skaret» er det mulig å følge vei tilbake til Gramstad.

En kilometer på vei går greit, men de svaret skyene som vi hadde sett fra Resasteienen kom nærmer, og siden jeg hadde sett lyn ute på Jæren, virket det som om det kunne komme tordenvær i Sandnes også.

Vi nådde bilen med god margin til regnet.