Blåfjellenden i sol og stille.

 Vær og forhold på topp.

Sommeren er nesten over, og høsten lurer like rundt hjørnet. Det er snart september. For mange har det vært en sommer uten en skikkelig varm og flott periode, og derfor en ikke helt god sommer.

For meg har det vært så pass bra vær at «godt turvær» liksom er det jeg forventer og er det som jeg oftest får. En ting er sikkert det har vært tørt, og temperaturen har ikke vært stort over 25 grader. Verken i heia eller hjemme. En skikkelig sommer ha alltid noen dager med skikkelig varme. Dette året mangler disse dagene.

Likevel har altså sommeren hatt så mye bra vær at jeg forventer flott turvær på den ukentlige turen innover mot Blåfjellenden. Det skulle liksom bare mangle.

Yr var optimistisk, og værgudene fulgte opp med tør og varm bris, og med sol, selv om den forsvant bak hvite sommerskyer av og til. Nok en gang var det mulig å gå innover heia med bare lave sko – uten å være redd for å bli våt på beina.

Det er skikkelig kjekt å gå innover heia i godt vær. Tørt i myrsøkkene og lite vann i bekker, gjør det enkelt å komme fram. Det var lett å komme i godt humør. Det var enkelt å komme innover mot hytta.

Meningen var å ligge over, men med sosiale forpliktelser hjemme, fant jeg det best å ta nok en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Det er nok å gjøre der inne, men denne uka får jeg bruke tid hjemme.

Heia var likevel litt annerledes en midt på sommeren. Småfuglene mangler, og det er stillheten som gjør turer på denne tiden til en litt annen opplevelse. Uten vind, og uten fugler og dyr er det lite som lager lyd.

Stillheten får meg til å stoppe opp, ikke for å lytte, men for å se. Vann og tjern ligger omtrent speilblanke. Det er fortsatt noe grønt, men mye av bakken har alt fått en gyldenbrun farge.

Høstfargen kommer tidligere i tørt vær, og i år har det vært tørrere enn vanlig. Sauesankingen er i gang, antakelig noe tidligere enn vanlig, nettopp på grunn av at det er lite mat for sauene i heia.

Nede ved Blåfjellenden var det varmt. Trekken fra nord, ble mye mildere, og siden jeg ikke hadde planer om å bare snu i døra, gikk jeg ned til elva. Det er en liten kulp rett under brua. Sola står fortsatt så høyt at den når ned, og denne og fjellveggen opp mot brua var varm av sol. Det passet bra med en liten dukkert.

Det var faktisk så pass varmt i sola at jeg ble sittende en god stund og bare nyte de siste rester av sommer. Jeg tror ikke det blir flere dukkerter i fjellvann dette året.

Oppe ved hytta var det tid for mat, og en strekk på benken. Jeg lå en stund, tenkte på returen. Det er 8 kilometer og 300 høydemeter til Hunnedalen fra Blåfjellenden. Jeg hadde brukt litt over to timer inn, og mente det burde være mulig å gå tilbake i omtrent samme fart.

Jeg kunne starte på returen etter 7 og fortsatt være nede ved bilen i god tid før mørket. Det ble likevel til at jeg startet i fire-halv fem tiden.

Sola skinte fortsatt, selv om det var noen hvite skyer. Oppover bakken ble det – som vanlig – varmt, og svetten rant. Etter hvert ble det mer og mer kveldslys og sola kom lavere og lavere på himmelen.

Fortsatt var det varmt, sol og stille. Det ble igjen en skikkelig flott tur tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen. En flott og fin dag i heia.

Tre topper fra Gramstad – en gang til.

Med broderen denne gangen.

Broderen er litt mindre interessert i heiaturer, og holder seg mye i lavlandet. Vi har gått tur sammen i mange år, og fortsatt er det slik at jeg foretrekker å gå tur sammen med broderen i stedet for å gå alene.

Den siste tiden hadde det også blitt noen turer alene oppe i heia. Nå er det alltid andre på de vanlige stiene, men sjeldent mer enn noen ganske få. Nå var det en forsamling på terrassen på Sandvatn sist jeg var der. Nærmest litt trengsle, men det er nok så uvanlig.

På Gramstad var det ikke direkte trengsel. Parkeringsplassen er stor. Det var likevel mye folk som ville på tur. Vi for vår del satset på Bjørndalsfjellet – eller litt mer. Der var det bare noen ganske få andre på tur.

En av disse «andre» for forbi oppover bakkene. Vi strevde i jamn fart – på lavgir. Det virker som om bakkene blir brattere og brattere. Vi forsøkte å henge på opp til Bjørndalsmyra. Det var ikke lett.

Både broderen og jeg hadde lave sko. Vi var i tvil om det ville være mulig å gå innover myra på lave sko – uten å bli våt på beina. Myra så ganske tørr ut. Vi bestemte oss for å prøve å gå inn myra og opp til Matisrudlå.

Det var andre som hadde gått innover myra før oss. Tydelige spor, det vil si enkelte spor og gress som var trampet ned. Selvsagt mistet vi sporet et stykke opp i bakken, og måtte gå etter den «gamle» stien som knapt var synbar.

På vei tilbake fra Mattisrudlå, mot Bjørndalsfjellet, kom hun som hadde sprunget forbi oss i bakken, og hun kom også ned fra Matisrudlå og tok ned en bakke mot myra. Det er ikke bare oss som bruker stien der.

Topp nummer to – Bjørndalsfjellet – gikk greit unna. Det hjelper å ha gått stien noen ganger før. Det virker mindre bratt og det går lettere nedover når du vet hvor du skal sette føttene.

Det var ikke tvil om vi også skulle ta med Fjogstadnuten denne gangen. Det betyr en rundtur på omtrent 30 minutter i stedet for å gå rett ned til bilen på 5 minutter.

Bakken opp mot Fjogstadnuten gikk trått for min del. Jeg manglet overskudd, mens broderen hadde en lett dag. Vi kom begge opp i god form.

Som vanlig diskuterte vi om vi skulle legge turen opp om Dalsnuten også. Denne gangen var det nok jeg som helst så at vi tok den enkle og korte veien mot Gramstad.

Nede ved Revholstjørn Ble det derfor til at vi gikk veien tilbake til parkeringsplassen. Det ble ikke noen langtur denne dagen, bare en helt vanlig «treningstur».

Nå ble turen på omtrent 8 kilometer, og vi brukte nesten 2 1/2 time. Det er lengre tid enn vi vanligvis bruker på 8 kilometer. Noe av skylda for dette må nok Bjørndalsmyra ta. Det går sakte innover uten skikkelig sti, og bakken opp, også uten sti, gåt tregt.

Vi kom fram, og det hadde vært en flott tur.

Sandvatn, en flott dag.

 Alene innover, men fullt på terrassen.

Yr meldte om flott turvær. Med en skikkelig fin tur tilbake fra Blåfjellenden fristet det med nok en tur i heia. Den vanlige søndagsturen på sommerstid har vært en dagstur til Sandvatn, og det var nettopp den turen jeg tenkte på.

Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten vindstille. Det eneste som manglet for at det skulle være skikkelig sommer, var temperaturen. Hjemme var det 14 grader og det ville være noen grader kaldere oppe på omtrent 900 moh.

Jeg har vært innover fra Lortabu og lysebekken ti ganger i år. Begge gangene på dagstur. En gang til Sandvatn og en gang til Mohidler. Tidligere år ble det ofte mange flere ganger denneturen. Det ville i hvert fall være greit om jeg kom innover en gang til i 2021.

Det var ikke mer enn 12-13 grader på en nesten full parkeringsplass ved Lortabu. Jeg tok på en jakke, men bare et lite stykke opp i Lysebrekka måtte jakken av, og jeg fortsatte oppover i bare en tynn bluse og lett treningsbukse.

Turen innover heia ble en flott opplevelse. Været var omtrent det samme som dagen før med nesten vindstille sol og skyer, og selv om det ikke var sommertemperatur, var det helt greit å gå.

Småvannene lå speilblanke. Det var lite lyd. Stille og uten andre folk. Nå kom det et par følger i mot, men stor sett ble det en rolig virkelig kjekk tur mot Sandvatn.

Nå kunne jeg kjenne at det hadde vært mye tur i det siste. Pusten ble fort tung i bakkene oppover, og jeg gikk og talte hvor mange bakker det ville være før jeg var framme ved hytta.

Heldigvis var ikke formen så dårlig at jeg ikke kunne glede meg over igjen å være på tur oppe i heia. Det ble en skikkelig flott to timers tur før jeg kunne se hytta.

Terrassen var full av folk. Forklaringen på alle bilene som sto på parkeringsplassen. Det viste seg å være kjentfolk på tur. Kjell Arild som turleder for en «Fjellvandring»gjeng. De var egentlig på vei mot Mohidler, men siden en del aldri hadde vært på Sandvatn, la de like så godt turen innom hytta.

Denne gangen var terrassen på Sandvatn en riktig flott plass å ha pause. Sola steikte, det var omtrent ikke et vindpust, rene sommeren. Jeg ble sittende en stund etter at gjengen hadde gått videre mot Mohidler.

Tilbaketuren gikk merkverdig greit. Jeg kjente ikke noe til alle turene, og beina fungerte bra. Det ble litt mer skyer, men fortsatt var det skikkelig bra turvær. Det var en kjekk tur mot bilen.

Jeg hadde egentlig planlagt å stoppe ved badekulpen, men sola var gjemt bak skyer, og da jeg stoppet ved kulpen, overtalte en sverm av insekter meg til ikke å hive av meg klærne.

Jeg fortsatte mot bilen og var nede før klokka var 4. Turen hadde gått fort. Jeg var godt fornøyd med dagen.

En virkelig flott tur i heia

En opplevelse av de sjeldne. 

Etter en kort dugnad på Sandsa,ble det heldigvis tid til en kjapp og grei tur inn til Blåfjellenden denne uka også. Jeg satset ikke på å gå frem og tilbake på dagen. Denne gangen ville det bli en vanlig tur. Inn på fredag og retur til Hunnedalen på lørdag.

Denne gangen kan jeg si – heldigvis. Lørdagsmorgen på Blåfjellenden ble en opplevelse, selv om det dette året har vært mange flotte morgener på hytta. Det henger muligens sammen med at jeg tar ut de dagene da YR stiller opp med bra, eller til nød, brukbart vær. Selv om vi ikke har hatt perioder med sammenhengende gode sommerdager, har vært så langt, gitt skikkelig greie forhold og mange fine opplevelser.

Innover på fredag, var jeg i tvil om jeg burde ha på sommertøy eller varmere utstyr. Det ble til at jeg gikk i kort bukse, men med den vanlige vindfleecen over ullblusen. Det var en kald trekk, og selv om den kom fra sør, og jeg hadde den i ryggen, var det behov for varmt tøy over kantene.

Sola holdt seg for det meste gjemt bak skyene. På tross av Yr, som meldte sol og sommer. Siden det var tørt og flott, var været ikke dårlig, men heller ikke så bra som jeg hadde sett for meg.

Noen hadde gått fra hytta med ytterdøra åpen. Det var ikke mye mer enn 10 grader inne da jeg lukket døra bak meg. Jeg var litt usikker på om jeg skulle fyre opp i ovnen eller sette på tevann. Det ble til at jeg fyrte opp for så å gå ned til elva for å fylle vannbøtta.

Det tok tid før varmen kom. Døra til hemsen sto oppe, og varmen stiger opp. Det kom seg fort da jeg fikk lukket den døra også. Først rundt klokka 8 kom det andre til hytta. Jeg ble alene på annekset, og fikk den for meg selv.

Til en forandring bestemte jeg meg for å bli på hytta til ut på ettermiddagen. Morgenen var fantastisk. Blikk stille, blå himmel og flotte forhold. En morgen virkelig å ta med seg.

Siden været på kvelden ikke innbød til å sitte ute, ble det tid til det på morgenen. Sola skinte og det ble varmt. I sola var det sommer.

Det kom folk. Tre karer fra Langavatn som ville til Flørli søndag. Det kom også folk på dagstur. For mange er det en passe dagstur frem og tilbake til Hunnedalen.

Nå har jeg gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden svært mange ganger opp gjennom årene. Turen tilbake til Hunnedalen denne gangen må være en av de flotteste.

Passe temperatur, tørt, og stille. Sol og noen skyer, men nesten uten vind. Det var speilblank overflate på de småvannene som lå i le av fjellene.

Det var ikke mye som forstyrret roen, bare noen småfugler, og en og annen på tur. Jeg følte jeg hadde heia for meg selv, stoppet opp flere ganger bare for å få med det hele. For denne gang var turen virkelig en opplevelse. En tilbaketur fra Blåfjellenden som jeg håper å få med meg flere ganger fremover.

Nede ved bilen var det tid for en liten oppsummering. Selv om jeg hadde tatt det med ro, stoppet opp flere ganger, snakket med folk, og ikke tenkt på fart, så gikk turen unna på to timer og 15 minutter. Det var jeg godt fornøyd med, men mer fornøyd med opplevelsen.

Dugnad på Sandsa

En kortere dugnad enn planlagt.

En god del av arbeidet på Turistforeningens hytter blir gjort på dugnad. For egen del blir det noe jobbing på Blåfjellenden, men det hender jeg også er med på å jobbe på andre hytter.

Egil ville gjerne ha meg med til Sandsa. Han holdt på med å ordne ytterveggen etter at det i noen år hadde kommet vann inn i veggen fra vaskerommet.

Det er ikke kjekt å jobbe med tungt utstyr alene langt fra folk, og selv om jeg ikke er spesielt god med sag og elektrisk verktøy, er jeg flink til å se på at andre jobber. Og det hender at fire armer og bein, er nødvendig for å få ting på plass.

Nå har jeg vært på Sandsa et par ganger før, men det ville passe bra å besøke hytta en gang til. Ikke minst siden Egil da ville være med til Blåfjellenden for å ordne lyset på annekset.

Sandsa er en stor og ruvende hytte. Den ble tegnet av arkitekt Henrik Nissen d.y. Sønn av en kjent arkitekt og han har tegnet en del av de mest kjente turisthyttene i Norge. Som for eksempel Gjendesheim, Glitterheim, Nøstedalsseter og Skogadalsbøen.

Sandsa er antakelig den turistforeningshytta fra den tiden (før 1940) som er minst endret og som fremstår i sin opprinnelige form. Så avgjort verdt å få med seg. Hytta er en del av Turistforeningenes historie.

I dag litt mørk og trist, med mange rom, over 40 sengeplasser, og både stue og peisestue, - og få gjester. Vi var alene på hytta de dagene vi jobbet der.

Det var meningen å holde på i flere dager, men alt andre dagen var det meste av arbeidet utført. Med god hjelp av Bjarne, fikk Egil gjort det han hadde tenkt å gjøre og vi kunne avslutte tidligere en planlagt.

Selv om det ikke var nødvendig å gå til hytta, vi hadde båt på vannet, så ble det likevel en god del bæring av utstyr fra båten og opp til hytta. I tillegg skulle jo en del tilbake til bilen.

Nå var det jobbingen som fikk svetten fram. Blanding av betong i trillebårer er slitsomt, og krever energi. Jeg klarte å bli svett disse dagene også.

Med stor hytte og mange rom, tar det også tid å vaske gulv. Støv fra riving og betongstøv er vanskelig å bli kvitt. Etter å ha skiftet vann tre ganger var gulvet i gang og skut sånn noen rent.

Nå ble det også tid til å snakke med de andre. Egil har jeg jobbet med noen gange. Ganske mange, men Bjørn har jeg antakelig bare truffet en gang før.

Vi fant for ut at vi hadde mange felles kjente, og det ble en hyggelig stund med utveksle historier og opplysninger oss i mellom.

Med nærmes sol og sommer da vi kom inn, ble det litt kaldere, og høststemning da vi dro. Det regnet litt på formiddagen. Vinden tok seg opp og temperaturen var ned mot ti grader. Høstlig, med andre ord.

Det er kjekt å bli tidlig ferdig, men med godvær i sikte, hadde det også passet å gå videre – for eksempel til Stranddalen.

Dalsnuten, Resasteinen og Fjogstadnuten på en flott sommerdag

Ikke mange andre på langtur.

Etter en skikkelig regnfull søndag kom mandagen med et helt annet vær. Det var sol fra blå himmel – igjen. Mandag hadde jeg gått runden på Høgjæren, og med skikkelig slagregn en stund. Regnet slo i bakken. Mandag var det sola tilbake i storform.

Selv om det hadde blitt 8 kilometer og en rimelig bra tur, så var jeg klar for en litt lengre tur denne dagen. Jeg forsøkte å få broderen med, men han ville ta med kona å gå samme turen jeg hadde tatt dagen før.

Jeg planla å gå fra Gramstad til Resasteinen over Skjørestadfjellet til «Skaret» og tilbake til bilen. Det er mulig å gjøre denne turen lengre, både med å gå oppom Dalsnuten og å legge tilbaketuren om Fjogstadnuten. Jeg fikk se hvordan formen var.

Det var andre enn meg på tur. Ikke fullt så mange som på en god dag. Parkeringsplassen var bare halvfull. De fleste så ut til velge Dalsnuten som turmål. Det er ikke mer enn tre kilometer – frem og tilbake, men med noen gode høydemeter til toppen.

Ved Gramstadtjørnet gikk jeg til venstre og tok stien direkte mot Dalsnuten. Det betyr litt bakke og noen lange steg for å komme opp den første kneiken. Jeg går normalt rundt Revholstjørn – på god vei. Det tror jeg er raskere, men i hvert fall enklere.

Nå tok jeg rett mot Dalsnuten og opp bakken, noe jeg ikke har gjort så mange gangene. Det tok nok så nøyaktig en halv time fra parkeringsplassen til toppen av Dalsnuten denne veien,

Siden planen var å gå til Resasteinen, gikk jeg over den lille flaten og ned trappene mot Revholdtjørn. Her var det en god del andre ute og gikk.

Så snart jeg kom inn på stien som tar mot nord, var jeg alene, og det var snaut andre spor i sorpa. Alt regnet mandag hadde gjort bakken våt, og sola på mandagsmorgen hadde ikke klart å tørke opp bakken, selv om stein og berg var tørt.

Det gikk ikke fullt så fort som om forholdene var «tørre». Likevel gikk det ikke mer enn en time før jeg sto ved Resasteinen og kunne se tilbake til Dalsnuten. Hvor det fortsatt var folk på toppen.

Fortsatt uten å møte andre tok jeg over Skjørestadfjellet og ned mot Fjogstadskaret. Selv om det ikke var spor etter andre, var stien mer oppgått en forrige gang. Det var tydelig tråkk å følge, og stien var ikke overgrodd med gress.

Fra «Skaret» til Gramstad er det grusveien og veien. Selv om det er over to kilometer, så kan siste del gjøres unna på ganske kort tid. Jeg valgte å ta over Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn og tilbake til bilene.

Selv over Fjogstadnuten var det folketomt. Ikke et menneske, og knapt nok spor etter folk. Nedover bakkene mot Revholstjørn og Kvitemyr ble det varmt. Skikkelig sommer. Jeg burde nok ha stoppet for å drikke, men siden det var så pass kort tid til bilen så...

Det ble en litt lengre tur enn planlagt. I det flotte været var det kjekt å være på tur. Det kan ikke være for mange sommerdager igjen før høsten gjør sin ankomst. Det var bare å nytte anledningen til tur i kortbukse og tynn ullbluse.

Matisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i grått vær.

Flott og grått.

Det er langt å kjøre til Hunnedalen, enten til Høgaleitet eller Lortabu. En eller to ganger i uka er greit. De andre dagene bør det være mulig å finne en tur ikke fullt så langt vekk, for eksempel fra Gramstad. Der er det flere turer på mellom 2 og 3 timer.

Nå blir det inne i mellom også korte turer hjemmefra. Sele til Hellestø og retur er den vanligste. Det er en tur på «bare» 7 kilometer, men paddeflatt. Det tar omtrent 1 og en halv time, eller litt kortere. En passe treningstur

Broderen er ikke helt med på langturer. Han foretrekker turer på helst ikke mer en 3 timer. De vanlige heieturene blir lett over tre timer og lett både 4 timer og over. Gramstad er derfor et godt valg.

Vi har funnet en «ny» vei mot Matisrudlå, Inn Bjørndalsfjellet og opp til skaret under toppen på vei mot Bjørndalsfjellet. Tar vi med Fjogstadnuten, blir turen på omtrent 8 kilometer og tar oss to og en halv time. Utenom sti, innover Bjørndalsmyra tar en del tid. Der går det sakte.

Dette var nettopp turen jeg inviterte broderen med på denne dagen. Været var ikke helt bra. Tunge skyer hang over oss, og ute i havet kunne jeg tydelig se at det regnet. Det skulle heldigvis ikke blåse noe spesielt. Vi håpet regnet ville holde seg ute i havet, men siden vinden var fra vest, var muligheten for regn så avgjort til stede.

Oppover stien mot Bjørndalsfjellet og Bjørndalsmyra var det forholdsvis tørt. Mindre bløtt enn hva vi hadde regnet med. Myra vær våt, og vi måtte gå litt utenom stie for å komme fram. Stien var heller ikke helt enkel å finne. Den var overgrodd av gress og temmelig utydelig. I tillegg skjulte gresset stien under, så jeg var usikker på om det var tørt eller vått under.

Det var tydelig at noen hadde plukket blåbær ved myra, men et stykke oppe i bakken var det fortsatt en god del bær igjen. I tillegg dukket det opp noe rødt. Flotte tyttebær. Ikke mange, men nok til en halvliter for den som ønsker det.

Over Matisrudlå, ut mot havet, var det sinte og svarte skyer. Det så avgjort ut som om det ville komme nedbør. Over toppene mot Bjørndalsfjellet fikk vi også vind bakfra. Det ble helst en kjapp tur mot toppen. Vi ventet regn og ville helst et stykke nedover før vi måtte ta på jakke.

Det ble en kjapp tur opp til toppen av Bjørndalsfjellet og det gikk heller ikke spesielt sakte nedover bakkene mot veien. Vi sto ganske snart på asfalten, og broderen var ikke i tvil om at vi også skulle over Fjogstadnuten. Det ville bli en for kort tur med bare Matisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Over den lille heia mellom veien og Kvitemyr kom endelig regnet. Et lett dryss, som vi til å begynne med bare overså. Det var liksom ikke nok til å ta på jakken. Litt opphold, litt regn og så skikkelig regn. Da kom jakken på. Det ble opphold igjen før vi nådde myra.

Med våt jakke og litt sleipe forhold ble vi enige om å stå over Dalsnuten denne dagen. Det var folk på vei både opp og ned, og vi kunne se folk på toppen. Det ble ikke den ekstraturen på litt over en halv time denne dagen.

På vei mot bilen, kom sola fram og det ble varmt. En fin tur i grått vær, og vi brukte nok så nøyaktig to og en halv time.

Dagstur til Blåfjellenden.

En flott heiatur.

Det er ikke alltid like lett å bli enig med meg selv om hvor jeg skal på tur. Det blir jo mange turer på de samme stiene, og jeg er ikke alltid klar for nye «eventyr». Det er litt skremmende å gå på nye plasser, spesielt alene. Og det er ikke blitt lettere å overtale meg selv om å forsøke noe nytt etter som årene går.

Denne uka var Yr mindre samarbeidsvillig enn det jeg har opplevd den siste tiden. Det ble meldt om regn og ruskevær. Drittvær mener mange. I hvert fall ikke noe kjekt vær å starte en tur i. Dørstokkmila er lang og tung i dårlig vær.

Først langt på kveld tirsdag tenkte jeg på en dagstur til Blåfjellenden som en mulighet. Det var lenge siden jeg hadde forsøkt meg på den turen – trodde jeg. Nå er det heldigvis enkelt å sjekke hvor lenge siden, og svaret var at jeg hadde gjennomført en slik tur i året de siste årene. Før det, ble det mange dagsturer til Blåfjellenden i året.

Det var med andre ord på tide med den årlige turen frem og tilbake til Blåfjellenden dette året også. Det er ikke en ny tur, snarere tvert om. Dette er en tur jeg antakelig har gått opp mot 1000 ganger om jeg rekner frem og tilbake som to ganger. En tur hvor jeg omtrent kjenner hver stein og tue.

Nå er det jo ikke sånn at turen blir kortere og med færre bakker opp og ned. Likevel blir det enklere og kjappere å komme fram når føttene går omtrent på egen hånd. Ikke minst blir det mindre krevende når bakkene er kjent, og jeg kommer til toppen uten at pulsen er på topp. Jevn fart er det som teller.

Turen er likevel ikke «enkel». Den krever sitt. Starten går fra Høgaleitet i Hunnedalen og ender ved hytta på Høgaleitet ved Blåfjellenden. Begge stedene er 600 moh, og høyeste punkt på turen er omtrent 900 moh. Inne i mellom er det noen bakker Tilsammen er det nesten 7-800 høydemeter. Avstanden er målt av mange. De fleste får turen til å bli 8,4 kilometer, og for meg tar turen nå litt over to timer om forholdene er bra, og 2,5 timer i regn og styggevær.

Omtrent 4 kilometer i timen sier litt om hvor «tung» turen egentlig er. Vanligvis er det mulig å holde større fart, med lett sekk og gode forhold.

Det skulle være bra vær onsdag. Med litt sol mye skyer, lite vind, men med noe lavere temperatur enn det vi har hatt den siste tiden. Flotte forhold for en tur i heia. Her var det bare å hive sekken og komme seg avgårde opp til Hunnedalen. 1 time hjemmefra – i god fart....

Selv med en lett sekk, og virkelig flotte forhold, tørt og bra sti, ble det ikke «lett». Jeg hadde en tung dag innover. Litt overraskende for meg, da jeg hadde tatt det med ro noen dager, og burde ha overskudd i masser.

Planen var å jobbe litt inne på hytta, ta den tiden det trengtes og så slappe av en god stund. Jeg behøvde ikke å være tidlig hjemme, og kunne bruke hele dagen, og noe av kvelden om det trengtes.

Etter to-tre timer var småjobbene gjort, og jeg hadde både spist og slappet av. Jeg var klar for tilbaketuren. Den gikk merkverdig lett. Det var ikke snakk om «tung» tur i det hele tatt. Litt små-springing i bakkene og noen kjappe steg opp små kneiker. Omtrent som i gamle dager. Jeg hadde funnet overskuddet jeg savnet på vei inn. Det ble en kjekk tur tilbake, med sola i ansiktet og den lille trekken bakfra. Nesten perfekte forhold.

Turen over heia hadde tatt to timer. Nesten god gammel fart. Det var jeg god fornøyd med, spesielt siden jeg ikke var noe særlig stiv da jeg kom til bilen. Det var jeg dagen etter....

Tur i vind og sol til Blåfjellenden.

Fortsatt sommer.

Været betyr en del for når jeg tar ut på tur. Denne uka var det vanskelig å finne et par «gode» dager for turen til Blåfjellenden. Jeg kunne velge mellom regn og vind eller mer regn og vind.

Det så likevel ut som om det skulle være mulig å komme innover i heia uten å bli for våt, om jeg valgte torsdag/fredag. Det var i hvert fall de dagene YR var mest optimistisk.

Med mulighet for «vær» av en eller annen sort, var det vanskelig å velge hva jeg skulle ha på meg og hva jeg skulle pakke ned i sekken. Full vinterutrustning eller bare sommerklær, eller begge deler.

Siden det ikke ville bli kaldt, pakket jeg med sommerklær, men tok med Recon bukse og jakke i bilen – sånn for sikkerhets skyld.

Vindusviskerne gikk for fullt en stund på vei oppover. På parkeringsplassen var det nesten tørt, og sola tittet så vidt frem over skyene. Jeg satset på sommer og sol, og tok fatt på bakken oppover i lette klær.

Det var tørt i bakken, tørre myrer og grei sti uten våte partier. Det gikk egentlig greit innover. Nå hadde jeg sola og trekken i ryggen, værgudene samarbeidet.

Det var andre enn meg i heia. Jeg møtte en gjeng med store ryggsekker. De hadde ligget i telt oppe ved Jomfruvatnet, og var på vei mot Hunnedalen og bilen. Det er adskillig flere som velger å bruke telt enn tidligere.

Nesten på hver tur treffer jeg folk som bører seg skakke på telt, sovepose og utstyr – for en eller to netter i heia. Sikkert kjekt, men tungt. Jeg har ikke vært på min vanlige telt-tur dette året, muligens burde jeg også pakke sekken og ta ut. 20 kilo er jo ingen ting for en mann i min alder...

Det ble en skikkelig flott tur inn til hytta. Der traff jeg en familie gra Bjerkreim, og fikk – som vanlig – noen kjekke timer på hytta. Sent på kvelden kom det et tysk par opp dalen, etter 10 timer på tur.

Hvorfor så mange fra Tyskland finner ut av denne spesielle turen har jeg ikke grei på, men en del av de som kommer opp fra Mån og Eikeskog, sliter fælt. Og de fleste må gå samme vei tilbake, det er ikke lett å nå parkeringsplassen ved Månafossen med offentlig transport.

Det regnet på natten, og selv om det på kvelden var blikk stille, så tok vinden seg opp utover morgenen. Heldigvis var det opphold og sol inne i mellom. YR hadde nevnt stiv kuling, og det var det jeg fikk i ansiktet på toppen av bakken.

Det virkelig flagret rundt ørene over kantene. Inne i mellom, le for vinden, var et bra temperatur i sola. I vinden ble det kaldt selv om termometeret antakelig viste opp mot 18-19 grader.

Det verste med vind, for min del, er bråket rundt ørene. Etter en stund blir jeg nærmest døv, og hører ikke annet en bråk. Om vinteren kan lyden dempes av lua, men ikke i sommer og sol.

Det ble likevel, som vanlig, en flott tur over heia. Det tok nok mer tid enn vanlig, vinden gjorde at det føltes som oppoverbakke på flatene. Nede i Hunnedalen i le for vinden var det skikkelig sommer og sol. Termometret i bilen viste over 20 grader nedover mot Byrkjedalstunet.