Tre topper fra Gramstad – en gang til.

Med broderen denne gangen.

Broderen er litt mindre interessert i heiaturer, og holder seg mye i lavlandet. Vi har gått tur sammen i mange år, og fortsatt er det slik at jeg foretrekker å gå tur sammen med broderen i stedet for å gå alene.

Den siste tiden hadde det også blitt noen turer alene oppe i heia. Nå er det alltid andre på de vanlige stiene, men sjeldent mer enn noen ganske få. Nå var det en forsamling på terrassen på Sandvatn sist jeg var der. Nærmest litt trengsle, men det er nok så uvanlig.

På Gramstad var det ikke direkte trengsel. Parkeringsplassen er stor. Det var likevel mye folk som ville på tur. Vi for vår del satset på Bjørndalsfjellet – eller litt mer. Der var det bare noen ganske få andre på tur.

En av disse «andre» for forbi oppover bakkene. Vi strevde i jamn fart – på lavgir. Det virker som om bakkene blir brattere og brattere. Vi forsøkte å henge på opp til Bjørndalsmyra. Det var ikke lett.

Både broderen og jeg hadde lave sko. Vi var i tvil om det ville være mulig å gå innover myra på lave sko – uten å bli våt på beina. Myra så ganske tørr ut. Vi bestemte oss for å prøve å gå inn myra og opp til Matisrudlå.

Det var andre som hadde gått innover myra før oss. Tydelige spor, det vil si enkelte spor og gress som var trampet ned. Selvsagt mistet vi sporet et stykke opp i bakken, og måtte gå etter den «gamle» stien som knapt var synbar.

På vei tilbake fra Mattisrudlå, mot Bjørndalsfjellet, kom hun som hadde sprunget forbi oss i bakken, og hun kom også ned fra Matisrudlå og tok ned en bakke mot myra. Det er ikke bare oss som bruker stien der.

Topp nummer to – Bjørndalsfjellet – gikk greit unna. Det hjelper å ha gått stien noen ganger før. Det virker mindre bratt og det går lettere nedover når du vet hvor du skal sette føttene.

Det var ikke tvil om vi også skulle ta med Fjogstadnuten denne gangen. Det betyr en rundtur på omtrent 30 minutter i stedet for å gå rett ned til bilen på 5 minutter.

Bakken opp mot Fjogstadnuten gikk trått for min del. Jeg manglet overskudd, mens broderen hadde en lett dag. Vi kom begge opp i god form.

Som vanlig diskuterte vi om vi skulle legge turen opp om Dalsnuten også. Denne gangen var det nok jeg som helst så at vi tok den enkle og korte veien mot Gramstad.

Nede ved Revholstjørn Ble det derfor til at vi gikk veien tilbake til parkeringsplassen. Det ble ikke noen langtur denne dagen, bare en helt vanlig «treningstur».

Nå ble turen på omtrent 8 kilometer, og vi brukte nesten 2 1/2 time. Det er lengre tid enn vi vanligvis bruker på 8 kilometer. Noe av skylda for dette må nok Bjørndalsmyra ta. Det går sakte innover uten skikkelig sti, og bakken opp, også uten sti, gåt tregt.

Vi kom fram, og det hadde vært en flott tur.