Dagstur til Blåfjellenden.

En flott heiatur.

Det er ikke alltid like lett å bli enig med meg selv om hvor jeg skal på tur. Det blir jo mange turer på de samme stiene, og jeg er ikke alltid klar for nye «eventyr». Det er litt skremmende å gå på nye plasser, spesielt alene. Og det er ikke blitt lettere å overtale meg selv om å forsøke noe nytt etter som årene går.

Denne uka var Yr mindre samarbeidsvillig enn det jeg har opplevd den siste tiden. Det ble meldt om regn og ruskevær. Drittvær mener mange. I hvert fall ikke noe kjekt vær å starte en tur i. Dørstokkmila er lang og tung i dårlig vær.

Først langt på kveld tirsdag tenkte jeg på en dagstur til Blåfjellenden som en mulighet. Det var lenge siden jeg hadde forsøkt meg på den turen – trodde jeg. Nå er det heldigvis enkelt å sjekke hvor lenge siden, og svaret var at jeg hadde gjennomført en slik tur i året de siste årene. Før det, ble det mange dagsturer til Blåfjellenden i året.

Det var med andre ord på tide med den årlige turen frem og tilbake til Blåfjellenden dette året også. Det er ikke en ny tur, snarere tvert om. Dette er en tur jeg antakelig har gått opp mot 1000 ganger om jeg rekner frem og tilbake som to ganger. En tur hvor jeg omtrent kjenner hver stein og tue.

Nå er det jo ikke sånn at turen blir kortere og med færre bakker opp og ned. Likevel blir det enklere og kjappere å komme fram når føttene går omtrent på egen hånd. Ikke minst blir det mindre krevende når bakkene er kjent, og jeg kommer til toppen uten at pulsen er på topp. Jevn fart er det som teller.

Turen er likevel ikke «enkel». Den krever sitt. Starten går fra Høgaleitet i Hunnedalen og ender ved hytta på Høgaleitet ved Blåfjellenden. Begge stedene er 600 moh, og høyeste punkt på turen er omtrent 900 moh. Inne i mellom er det noen bakker Tilsammen er det nesten 7-800 høydemeter. Avstanden er målt av mange. De fleste får turen til å bli 8,4 kilometer, og for meg tar turen nå litt over to timer om forholdene er bra, og 2,5 timer i regn og styggevær.

Omtrent 4 kilometer i timen sier litt om hvor «tung» turen egentlig er. Vanligvis er det mulig å holde større fart, med lett sekk og gode forhold.

Det skulle være bra vær onsdag. Med litt sol mye skyer, lite vind, men med noe lavere temperatur enn det vi har hatt den siste tiden. Flotte forhold for en tur i heia. Her var det bare å hive sekken og komme seg avgårde opp til Hunnedalen. 1 time hjemmefra – i god fart....

Selv med en lett sekk, og virkelig flotte forhold, tørt og bra sti, ble det ikke «lett». Jeg hadde en tung dag innover. Litt overraskende for meg, da jeg hadde tatt det med ro noen dager, og burde ha overskudd i masser.

Planen var å jobbe litt inne på hytta, ta den tiden det trengtes og så slappe av en god stund. Jeg behøvde ikke å være tidlig hjemme, og kunne bruke hele dagen, og noe av kvelden om det trengtes.

Etter to-tre timer var småjobbene gjort, og jeg hadde både spist og slappet av. Jeg var klar for tilbaketuren. Den gikk merkverdig lett. Det var ikke snakk om «tung» tur i det hele tatt. Litt små-springing i bakkene og noen kjappe steg opp små kneiker. Omtrent som i gamle dager. Jeg hadde funnet overskuddet jeg savnet på vei inn. Det ble en kjekk tur tilbake, med sola i ansiktet og den lille trekken bakfra. Nesten perfekte forhold.

Turen over heia hadde tatt to timer. Nesten god gammel fart. Det var jeg god fornøyd med, spesielt siden jeg ikke var noe særlig stiv da jeg kom til bilen. Det var jeg dagen etter....