Blåfjellenden i sol og stille.

 Vær og forhold på topp.

Sommeren er nesten over, og høsten lurer like rundt hjørnet. Det er snart september. For mange har det vært en sommer uten en skikkelig varm og flott periode, og derfor en ikke helt god sommer.

For meg har det vært så pass bra vær at «godt turvær» liksom er det jeg forventer og er det som jeg oftest får. En ting er sikkert det har vært tørt, og temperaturen har ikke vært stort over 25 grader. Verken i heia eller hjemme. En skikkelig sommer ha alltid noen dager med skikkelig varme. Dette året mangler disse dagene.

Likevel har altså sommeren hatt så mye bra vær at jeg forventer flott turvær på den ukentlige turen innover mot Blåfjellenden. Det skulle liksom bare mangle.

Yr var optimistisk, og værgudene fulgte opp med tør og varm bris, og med sol, selv om den forsvant bak hvite sommerskyer av og til. Nok en gang var det mulig å gå innover heia med bare lave sko – uten å være redd for å bli våt på beina.

Det er skikkelig kjekt å gå innover heia i godt vær. Tørt i myrsøkkene og lite vann i bekker, gjør det enkelt å komme fram. Det var lett å komme i godt humør. Det var enkelt å komme innover mot hytta.

Meningen var å ligge over, men med sosiale forpliktelser hjemme, fant jeg det best å ta nok en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Det er nok å gjøre der inne, men denne uka får jeg bruke tid hjemme.

Heia var likevel litt annerledes en midt på sommeren. Småfuglene mangler, og det er stillheten som gjør turer på denne tiden til en litt annen opplevelse. Uten vind, og uten fugler og dyr er det lite som lager lyd.

Stillheten får meg til å stoppe opp, ikke for å lytte, men for å se. Vann og tjern ligger omtrent speilblanke. Det er fortsatt noe grønt, men mye av bakken har alt fått en gyldenbrun farge.

Høstfargen kommer tidligere i tørt vær, og i år har det vært tørrere enn vanlig. Sauesankingen er i gang, antakelig noe tidligere enn vanlig, nettopp på grunn av at det er lite mat for sauene i heia.

Nede ved Blåfjellenden var det varmt. Trekken fra nord, ble mye mildere, og siden jeg ikke hadde planer om å bare snu i døra, gikk jeg ned til elva. Det er en liten kulp rett under brua. Sola står fortsatt så høyt at den når ned, og denne og fjellveggen opp mot brua var varm av sol. Det passet bra med en liten dukkert.

Det var faktisk så pass varmt i sola at jeg ble sittende en god stund og bare nyte de siste rester av sommer. Jeg tror ikke det blir flere dukkerter i fjellvann dette året.

Oppe ved hytta var det tid for mat, og en strekk på benken. Jeg lå en stund, tenkte på returen. Det er 8 kilometer og 300 høydemeter til Hunnedalen fra Blåfjellenden. Jeg hadde brukt litt over to timer inn, og mente det burde være mulig å gå tilbake i omtrent samme fart.

Jeg kunne starte på returen etter 7 og fortsatt være nede ved bilen i god tid før mørket. Det ble likevel til at jeg startet i fire-halv fem tiden.

Sola skinte fortsatt, selv om det var noen hvite skyer. Oppover bakken ble det – som vanlig – varmt, og svetten rant. Etter hvert ble det mer og mer kveldslys og sola kom lavere og lavere på himmelen.

Fortsatt var det varmt, sol og stille. Det ble igjen en skikkelig flott tur tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen. En flott og fin dag i heia.