Tur i vind og sol til Blåfjellenden.

Fortsatt sommer.

Været betyr en del for når jeg tar ut på tur. Denne uka var det vanskelig å finne et par «gode» dager for turen til Blåfjellenden. Jeg kunne velge mellom regn og vind eller mer regn og vind.

Det så likevel ut som om det skulle være mulig å komme innover i heia uten å bli for våt, om jeg valgte torsdag/fredag. Det var i hvert fall de dagene YR var mest optimistisk.

Med mulighet for «vær» av en eller annen sort, var det vanskelig å velge hva jeg skulle ha på meg og hva jeg skulle pakke ned i sekken. Full vinterutrustning eller bare sommerklær, eller begge deler.

Siden det ikke ville bli kaldt, pakket jeg med sommerklær, men tok med Recon bukse og jakke i bilen – sånn for sikkerhets skyld.

Vindusviskerne gikk for fullt en stund på vei oppover. På parkeringsplassen var det nesten tørt, og sola tittet så vidt frem over skyene. Jeg satset på sommer og sol, og tok fatt på bakken oppover i lette klær.

Det var tørt i bakken, tørre myrer og grei sti uten våte partier. Det gikk egentlig greit innover. Nå hadde jeg sola og trekken i ryggen, værgudene samarbeidet.

Det var andre enn meg i heia. Jeg møtte en gjeng med store ryggsekker. De hadde ligget i telt oppe ved Jomfruvatnet, og var på vei mot Hunnedalen og bilen. Det er adskillig flere som velger å bruke telt enn tidligere.

Nesten på hver tur treffer jeg folk som bører seg skakke på telt, sovepose og utstyr – for en eller to netter i heia. Sikkert kjekt, men tungt. Jeg har ikke vært på min vanlige telt-tur dette året, muligens burde jeg også pakke sekken og ta ut. 20 kilo er jo ingen ting for en mann i min alder...

Det ble en skikkelig flott tur inn til hytta. Der traff jeg en familie gra Bjerkreim, og fikk – som vanlig – noen kjekke timer på hytta. Sent på kvelden kom det et tysk par opp dalen, etter 10 timer på tur.

Hvorfor så mange fra Tyskland finner ut av denne spesielle turen har jeg ikke grei på, men en del av de som kommer opp fra Mån og Eikeskog, sliter fælt. Og de fleste må gå samme vei tilbake, det er ikke lett å nå parkeringsplassen ved Månafossen med offentlig transport.

Det regnet på natten, og selv om det på kvelden var blikk stille, så tok vinden seg opp utover morgenen. Heldigvis var det opphold og sol inne i mellom. YR hadde nevnt stiv kuling, og det var det jeg fikk i ansiktet på toppen av bakken.

Det virkelig flagret rundt ørene over kantene. Inne i mellom, le for vinden, var et bra temperatur i sola. I vinden ble det kaldt selv om termometeret antakelig viste opp mot 18-19 grader.

Det verste med vind, for min del, er bråket rundt ørene. Etter en stund blir jeg nærmest døv, og hører ikke annet en bråk. Om vinteren kan lyden dempes av lua, men ikke i sommer og sol.

Det ble likevel, som vanlig, en flott tur over heia. Det tok nok mer tid enn vanlig, vinden gjorde at det føltes som oppoverbakke på flatene. Nede i Hunnedalen i le for vinden var det skikkelig sommer og sol. Termometret i bilen viste over 20 grader nedover mot Byrkjedalstunet.